Smak på ordet, LYKKE… Hva er egentlig det? er det en følelse eller er det en tilstand? Dette strides de lærde om. Men i dag, våknet til minus 24 grader nede i bygda, men strålende sol. En liten biltur opp på Hedmarksvidda – der fant jeg ny, urørt puddersnø og kun minus 8 grader på toppen og følelsen av lykke.
Teo, min 4 år gamle Irsk setter er med – og han er klar. Når jeg sier Ja – da stuper han ut i snøen og raser nedover, og jeg – jeg kjører etter. Ca halvmeteren med snø, og de øverste 35 cm er løs, myk, luftig – det føles som å fly nedover. Det går akkurat fort nok.
Første bakken unnagjort, og myrdragene ligger der – uberørt. En blir nesten euforisk – en intens glede bare fyller hele kroppen. Og Teo – løper lykkelig etter et gammelt harespor. (Det eneste som er kjipt er at her hvor vi pleier å se mengder av fuglespor – er det ingen)
Vi fortsetter nedover…
Her går jeg fast forbi et tre som jeg er innom hver vinter og sommer – i snart 25 år har det vært en tradisjon. Og alle tanker om jobb og mas, og en verdenssituasjon som kan skremme hvem som helst – er borte. Kun fokus på det jeg ser og gjør.
Trær av Hans Børli
Trær
har alltid vært
mine nærmeste venner.
Det var stunder av stillhet da
jeg plutselig forsto
hva trærne tenkte.
Førte stumme samtaler med dem
med hendene lyttende lagt
mot ru, solvarme stammer.
Det var ikke visdom vi utvekslet
men naken eksistens, fingertupp-tanker,
mumlende sevje-ord. (Visdom
er bare en beskyttelsesfarge
i menneskenes forskrudde
rovdyrverden.)
Teo – alltid glad for å være med. han er Verdens beste turkompis.
Vi ser spor etter hare, rev og elg som ikke har tatt turen ned i bygda enda, denne rare vinteren
Vi fortsetter nedover, og det blir gradvis kaldere…
Så begynner hodet å fungere litt – ikke bare fokus på det som er gøy. Planen er ned til sjøen – men jeg ser at Teo blir litt kald, og kjenner selv at vi er kommet godt nedover og at kulden kryper inn. Så mye at jeg må ta på meg genseren jeg tok av før vi startet. Og da…. F altså… jeg har glemt å legge nedi fellene til skia. Jeg ser på klokka – vi har lys i to timer til. Uten feller blir det tungt oppover, og dermed så snur vi. Vi går opp noen høydemetre til vi kjenner at det blir varmere – så en rast.
Vi deler brødskivene med salami, og jeg smelter vann og får litt kakao. Jeg putter på meg en tykk jakke og Teo får på seg ullgenseren sin.
Også oppover, det er så fint. Jeg kjenner på en takknemlighet for å få lov til å oppleve slike dager og turer.
Sola er på vei ned, fint det også.
Det er tungt uten feller – den siste kneika opp til bilen, der jukser vi litt og går ut på veien. Puddersnøen bare ruller under skia og både jeg og Teo er fornøyde etter noen timer ute i vinterverdenen. Vanligvis så er det meterhøye brøytekanter her i januar…
Det er fint å kjøre hjem til bygda.
Og ja – vi er fornøyde og i tilstanden lykkelig – men også hatt følelsen av lykke. Teo sliten og sover bak i bilen. Jeg har fått fylt på med energi og fått tømt hodet. Kongen vår tok opp takknemlighet i sin nyttårstale. Jeg er takknemlig for mye. Men akkurat nå en stor takknemlighet for at vinteren har kommet og at jeg fikk være førstemann nedover i løssnøen.
