KOIELIVET

Det enkle friluftslivet fasinerer meg. Jeg trenger ikke gå høyest og fortest, eller ha det dyreste utstyret. Men det å sitte ved bålet etter å ha tråkket løyper i løssnøen, gått i skogen eller på fjellet eller padlet – det gir meg roen. Overnattinger ute i telt, hengekøye eller på bakken under åpen himmel er og opplevelser som gir meg glede. Men jeg trives og innendørs, så her er en liten fortelling om en av de største hendelsene i våres friluftsliv i 2021.

Veldig tett skog bak koia. Vi har fått ryddet mye foran.

Et av vannene som jeg har noen padleturer på årlig, ligger i underkant av en times kjøring hjemmefra. Her har jeg de siste 15 årene sett ei tømmerkoie, ca 10 meter fra vannkanten, som ikke ble brukt noe særlig, og den ble mer og mer borte bak vegetasjonen. Jeg har lekt med tanken noen år mht at jeg burde finne eieren og høre om de var villige til å selge. I våres så gjorde jeg noe med denne tanken, og jadda jeg fikk kjøpe!

Koia ble kjøpt som den stor og etter år uten å ha blitt brukt var det første jeg gjorde å få tømt koia og vaske denne ned innvendig (og utvendig). Det går ikke vei inn. Vi har nøkkel til bomvei og med tung sekk bruker jeg ikke mer en 15 minutter inn, og det tar ca 20 minutter å padle inn med packraft – noe fortere med kajakk.

Utemøblene får stå. Alt annet bæres ut for å vaskes eller fraktes bort.

Alt søppel og møblement som ikke skulle brukes mer måtte ut med enten beinkraft eller padlekraft. Og det som skulle inn måtte også bæres eller padles. Kajakken var utelukket til dette formålet, men med to packrafter så ble det en ordnings. Og noen turer frem og tilbake.

her håper jeg at det ikke blåser opp.
Bill venter på neste tur.
Deilig med en pause i padlinga og bæringa. Kloks ble et must når en går ut og inn av packrafter. Og jeg investerte i et par nye. Her hvor jeg sitter var det for 12 år siden en fin brygge. Den har isen klart å løsne, og vårflommen førte den av sted.
Velter dette lasset, blir det tungt mht vann i madrassen.

Bill, min store Irsk setter er som alltid (nesten)med, når det er noe som skjer ute.

Siste lass for denne gang!

Koia har et rom, og er ca 22 m2. det er også en liten hems som junior øyeblikkelig sa at det var hans plass. Så i første omgang ble det tre madrasser på hemsen, og min gamle seng fra «pikerommet» brukes som sofa og seng. Til Bill ble det kjøpt inn ny hundeseng.

Nå er det klart til å sove her.

Så var det å ta fatt ute, først gikk buskrattet ned mot vannet. Og for en utsikt vi fikk.

Litt sommerblomster er aldri galt.
Nyter fantastiske solnedganger!
En pust i bakken.
Brygga vår har blitt tatt av isen og endt i en myr litt unna. Her er det mye sol, så vi nyter lunsjen her av og til:)

Det er veldig hyggelig at junior og trives her ved vannet. Og sommeren ble brukt mye på, ved og i vannet.

Vi måtte ha noe mer å leke med, så et SUP – brett ble kom.

Vet ikke om jeg nevnte det, men solnedgangene på sommeren er helt magiske. Mange kvelder ble det på verandaen, der en fant roen og bare nøt utsikten.

Og gutta var klare, vi vil ha motorbåt. Så i år har feriepenger og oppsparte penger fått bein å gå på. Men nå er vi klare til en ny sommer i 2022.

Veldig gøy, det må jeg innrømme – selv om jeg trives best uten motor. Her blir det nok noen som kommer til å fiske mye .

Høsten kom, og jobb, skole og hverdagslivet kom. Det ble noen helger på koia, med motorsag og musehulltetting. Når kuldegradene kom, var det tydelig at jeg ikke hadde fått tettet alle hull i koia – for det var spor etter mus. Musefeller ble satt opp og vi jaktet etter små åpninger ved lafteknutene. etter noen runder med dette, ser det ut som om vi har fått den tett – for nå har vi ikke fanget noen de siste månedene .Og så var det på tide å få ned noen av de store grantrærne rundt, for å få noe mer lys. Og når trærne var nede, var det en stor rydde og kløvejobb.

Blir ikke lei denne utsikten.
Litt av vedfangsten. Det ble mye lysere inni og utenfor koia.

Selve vannet er fint å padle i, men morsomst med kajakk. Det renner inn et par elver som er morsomme å padle med packraftene.

I solnedgang biter fisken.
padler i elva.

Med høsten, og etter lang tørke, kom det endelig regn og det var mulighet til å fyre bål. Både for kosen, men og for å rydde opp etter alle trærne som var tatt ned.

Høstens første bål, helt nede ved vannet.
Etter regnet kunne vi ha større bål.

Bill – vår 10 år gamle Irsk Setter begynner å bli en gammel hund, og de lange jaktturene ble tøft for han i år. Så nå har familien et nytt medlem, Teo.

en liten Irsk Setter gutt, som er veldig glad i å være ute. Han følger etter Bill – og Bill har verdens største tålmodighet.
På koia får de lov til å ligge i senga…

Så kom kuldegradene og isen la seg, vi rakk ikke å gå på skøyter før snølaget ble for tykt.

3 glade hunder. Bill, Mira som er pappa sin og Teo.

Og vi fant ut at julegaven i år ble en seng på koia. Pulken ble hentet frem – og igjen var det egne krefter som fikk den inn.

Fant madrasser som var rullet sammen – og fikk de greit på pulken.
Flatpakka seng.
Ble fornøyd. Med skuffer så kan en gjemme unna saker – blir fort fullt på 22 m2.
Teo fant sin plass. Fint å ligge her å titte ut over vannet. Snorer i taket for å henge opp dyner ++ når vi ikke er der, tilfelle det kommer mus inn.
Fantastisk nordlys over sjøen i desember.
Vi gleder oss til fortsatt bruk!

Første året med koia har vært fint. Jeg gleder meg alt til sommeren – jeg som egentlig liker vinteren best.

Forfatter: HeiAm

Voksen dame som er kjempeglad i naturen, det er mitt fristed og bygger opp både kropp og sinn. Utdannet innen molekylærbiologi. Har en god del pedagogikk, samt en master i ledelse. Jobber nå som rektor. Har vært skoleleder i nærmere 20 år, i både videregående og barneskolen. Undervist på videregående i realfag, hestekunnskap og friluftsliv. Familie, hund, katt og hester:) Jobber nå som Daglig Leder i Norsk Juletre.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.