HYTTESKAM: Hytta – er det greit å reise?

Det er en rar tid vi er inne i… men og litt fint å oppdage nærmiljøet sitt enda bedre en det man kjenner fra før i disse koraonatider. Jeg vil påstå at jeg bruker nærmiljøet i egen kommune noe mer en gjennomsnittet… Men allikevel har jeg de siste ukene overnattet på nye steder, og oppdaget nye steder å gå. Og etter å ha studert kartet nøye vet jeg og hvor jeg vil utforske og dra på miniekspedisjoner denne våren og sommeren. Men allikevel så føler jeg en trang til å dra ut av kommunen… Hvorfor det? Og er det nødvendig?

Fra en stuttreist friluftstur i nærområdet påsken 2020.

For fra 20. april 2020 så ble hytteforbudet opphevet, men vi blir nøye instruert i at unødvendige fritidsreiser skal unngås. Men hvem bestemme og setter kriteriene for hva som er nødvendig… Skal en skamme seg hvis en drar på hytta? Vi dro på hytta 23. april – litt sånn i forlegenhet og annonserte det ikke høyt.

Endelig på hytta igjen – om enn med litt hytteskam….

Jeg vet ikke om vår begrunnelse er god nok for alle – men hytta hadde stått tom i flere måneder – og vi følte at det var greit å få sjekket at alt stod bra til med den. På vinteren så er det ingen som ser til området der den ligger – så greit å få et overblikk slik at det ikke var noe som kunne blitt mye å reparere eller noe lignende. I tillegg så var det noe behov å komme seg ut litt. Med «hele» familien hjemme hver dag er det ok å se noe nytt. Og der kommer spørsmålet mht nødvendighet – for vi er heldige mht hvor vi bor og hva vi har tilgjengelig hjemme. Relativt stort hus, stort uteområdet og skogen rett utenfor huset. Vi er ikke stengt inne i en liten leilighet i en storby. Vi kan gå ut, være fra hverandre både inne og ute.

På vei inn

Så med en god og en litt mindre god begrunnelse så dro vi av sted. Vi handlet alt i vår lokale butikk for ikke å eventuelt skulle kontaminere butikker på stedet vi skulle til. Pakket i sekker – puttet de to Irske Setterene Bill og Mira i bilen, sammen med ski og kjørte i vei. 3 timer, så var vi fremme. Fikk på oss skiskoa og gikk avgårde på ski. Selv etter en uke med herlig vårvær holdt skaren greit inn ved 13 tiden. Vi pakker oss inn og konstaterer at hytta står den, slik sikker de fleste andre hytte gjør, selv om en ikke fikk påsken der! Det fyres opp, vinduer settes opp – mye varmere ute enn inne. Og mens de andre blir på hytta, så tar jeg med meg hundene og går et par timer på ski – en herlig følelse og være her igjen:)

Enda er det noe hold i snøen…

Junior er glad for å være på hytta, og når jeg kommer tilbake har han ordnet med en herlig sitteplass med reinsdyrskinn, smågodt og iskald cola. Kan livet bli bedre….

Herlig sitteplass junior hadde ordnet!

Når vi sitter der og ser utover kommer det 2 tranepar på vannet nedenfor, og vi får oppleve et fantastisk skue med tranedans – en herlig naturopplevelse. NB – jeg glemte igjen kamera – og mobilkamera er ikke noe bra med zoom…

Tranedans

Etter å ha sett på de en stund – flytter de på seg, lenger nord på vannet der det er en åpning i bekkeutløpet. Vi tar på skia og stikker ned for å sjekke spor og tykkelsen på isen.

Tranespor
Istesting

Isen er i to lag. det øverste rimelig porøst, så ca 15 cm med vann og så et tykt islag (men enn bør ikke stole på det nå mht varmt vær og myrbunn i vannet). Men litt gøy da og leke med vannski disse dagene:)

Ble både utholdenhet og styrke på denne økta med utegym! Hjemmeskole.

Nå seint på dagen er snøen ganske så råtten og bikkjene er blitt rimlig slitne. De nyter sola og slapper av.

Slapper av.
Tømmer!

Så må en inn å gjøre ferdig skolearbeidet. Tidligere i uka så er så og si all teori gjort, så det er igjen praktiske oppgaver og gym, samt noe lesing. Så det hogges ned noen trær som begynner å bli dårlige, samt at det ryddes opp greiner som har blåst av eller falt av pga snø de påfølgende dagene. Heldigvis har ikke noe truffet hytta. Og junior fyrer større bål en det mora gidder – herlig!

Kveldsbål og opprydding etter greiner som hadde falt ned.

På morgenen kl 0600 så hører vi orrfuglen spille på vannet. Vi kan telle 8 stykker – det er fint å se på – igjen en stor naturopplevelse.

I tillegg til å rydde opp etter vindens herjinger blir det tid til turer. Fredagen blåser det en del og vi blir i bjørk og furuskogen. Bekkene begynner å åpne seg. Mange vårtegn nå!

VÅR
Tyribål. Straks lunsj.
Vi kom oss over bekken på en snøbru! Ser du nøye etter ligger det to svaner i iskanten bortest.

Selv om en skal være forsiktig med å fyre opp bål i disse dager – så anså vi det som trygt. Mye snø og vann. Så bål ble det og godt lunsj på dette. Kakao, andepølser og diverse tilbehør var godt etter noen timer ute.

Jeg har en mening med denne bloggen, samt Instagram – nemlig å inspirere flere til å bruke naturen. Disse dagene så har jeg følt litt på hytteskammen og kun lagt ut bilder der en ikke kan se hvor vi er – vi kunne like gjerne vært i skogen og fjellene hjemme. Trodde egentlig ikke at jeg skulle føle det slikt. Men en leser og ser så mye på nyhetene denne tiden. Men etter et par dager på hytta så gikk denne skammen over – hvorfor? Tja, enn ser jo at det er mange som drar på hyttene. Mange kommuner ønsker hyttefolket velkommen. Vi har ikke vært på steder der vi treffer andre innendørs. Vi er friske. Og skulle vi bli dårlige så rekker en av oss å kjøre oss hjem for legehjelp – så sant det ikke er noe akutt og alvorlig. Vi har kun gått snille og rolige turer for å unngå ulykker. Så ja, hytteskammen har gått over for min del. Men jeg skal være forsiktig, vi vaskker hender og spriter når vi er ute der andre og kan være. Så de to siste dagene av denne hytteturen dro vi opp på snaufjellet. Pappaen vil ikke på bilder – men han er med:) Og mammaen er kjempestolt når avkommet vil gå lenger og høyere en det som var planlagt!

Junior skulle gå lenger en planen – da henger mamman seg på!
Vi kom oss til denne stenen i år og – her har vi vært hver vinter siden junior var 1 år!
Trengte ikke feller oppover!
Junior og Mira
Lite sne på toppene!
Bill fikk være med på fjellet siste dagen – gammel hund tåler ikke å gå i råtten snø. Men denne natta hadde det vært kuldegrader:)
Glad for at jeg utfordret hytteskammen, samtidig som vi tok våre forehåndsregler.

Så vi dro til Vingelen med litt hytteskam i bagasjen – men la den igjen der oppe! Takk for at vi fikk reise på hytta igjen, kjære helseminister – du har gjort en fantastisk bra jobb så langt i denne rare og vanskelige tiden!

Årets første padletur! Påsken 2020

Svaberget ved Fløta! et av barndommens badesteder:)

Påsken 2020 ble ikke som noen hadde tenkt. For stort sett hele Norge så er det hjemmepåske. I en rar tid der virus på en måte styrer kloden, er det fint å kunne være ganske alene i naturen. Packraften har vært pakket ned i noen måneder. Men palmesøndag så var det overskyet nede i bygda – og så en opp mot fjellet lå tåka der oppe. Skia fikk stå i dag, vannene her nede er fortsatt islagt – men Svartelva den er åpen!

Min hjemkommune, Løten, har mye natur – og jeg har mange muligheter alle årstider. I dag så ville ikke noen andre på to bein være med, så da pakka jeg sekken, Bill på fire bein ble med. Fra huset må jeg gå ca 2 km. Vi går igjennom skogen, så forbi et lite byggefelt – i disse tider er det hyggelig (egentlig alltid da) å ta en prat med kjente over hagegjerdet. Så går vi forbi skola ( der jeg jobbet for inntil 5 dager siden – se forrige blogg om du lurer på hvorfor jeg ikke jobber der), det er litt rart. Verden er helt andreledes nå en da jeg sa opp…

Fløta

Så er vi nede på Fløta. Det er litt snø igjen i skogen – men kun rester. Over brua og bort til Svaberget på Fløta. Vi skal padle en rolig tur, denne kan en padle så sant elva er åpne. Nedenfor og ovenfor der jeg skal padle må det være mer vann – samt her er det stryk en må bære forbi. Siden jeg er alene i dag så blir det en kosetur og jeg gleder meg til årets første padletak.

Over brua
på vei bort til svaberget
Svartelva. Nå er det bare å få frem båten!
Og blåse opp. Veldig effektiv den blåsesekken:)

Packraften blåses opp. Og settes på elva. Bill oppi først, han får et liggeunderlag i båten mht at vannet er kaldt. Hadde junior blitt med som var planen, hadde vi nok hatt på våtdrakter under mht full packraft med to mennesker + en hund. Men nå som jeg skal padle rolig vann, med en hund som elsker å padle, i en båt som er veldig stødig – og jeg har tatt årets første bad ute, så har jeg kun ullundertøy under.

Bill er førstemann

Så kommer jeg meg oppi og. Første åretak – magisk og herlig. Endelig på vann igjen!

Ligger litt snø ved kanten
Happy padler

Vi padler oppover elva, fra Fløta mot Storefløta. I ungdommen så svømte jeg ofte denne strekningen, også med hest. Strekningen er ikke lang – ca 30 minutter frem og tilbake i packraften.

Beverhytte
Beverdemning
Her jobber beveren
Noen har spist her

Vi padler ganske kjapt forbi en beverhytte. Langs hele strekningen er det tegn på at beveren er aktiv i området. Vi padler litt opp en liten sidebekk. Jeg hadde håpet å komme ut på en stor myr her. Men en beverdemning gjør at vi snur.

Ser du elgen?
Elg! Når en padler stille på elva, kommer en tett på naturen.

Bill ser plutselig opp til høyre. Jeg kremter – og da setter den seg i bevegelse. En Elg har ligget ved siden av elva – men så oss og reiste seg. Fantastisk å sitte på elva rett ved siden av, den er stor når enn ser rett opp på den. Når jeg kremtet begynte den å løpe. Det tar litt tid å få opp kamera – men fikk et par bilder før den ble borte bak neste sving.

Her var det ender. Bill følger med.

Svartelva bukter seg, og på dette stille partiet er det fint å padle. dette er en nærtur for mange som bor på Ådalsbruk. Jeg har padla her med kano, kajakk og til og med rodd i en liten leke gummibåt. Så her trenger en ikke dyrt utstyr. Men husk å ha på redningsvest. Jeg tror junior syntes det morsomste var å padle en leke gummibåt her på sommeren, da kan en hoppe uti og la seg flyte nedover.

Stokkender
Kvinand
Traner

Det er mange småfugler som synger, og Svarttrosten synger sin fine sang. Mange fugler har begynt å komme nordover. Jeg ser mange Stokkender og Kvinender. Rett før en sving hører jeg trompetstøt og rett etterpå kommer to traner flyvende. Det er majestetisk å se de store fuglene komme seg opp i lufta.

Elva blir grunnere, og litt stryk. Her er det for grunt til å padle.
Får litt fart nedover det øverste stykke av padleturen.

Så er vi ved snupunktet. Skal en lenger opp må en nå bære et stykke. Vi har padlet helt opp til steinene, for å få leke litt. Gøy når strømmen tar fatt i båten:) Selv om vi nå padler nedover samme strekket, så endre naturopplevelsen seg. Alltid fint å se en sak fra to sider:)

Det er noen fine store og gamle furutrær ved elvebredden. Ved dette pleide vi å raste når junior var liten.
Rolig elv. Speilblankt!
Her måtte vi dukke litt, for å komme under.
Her plaska beveren.

Når vi nærmer oss svaberget vi startet ved, så smeller det et stykke foran oss. Det var beveren som sa hei (eller kom deg vekk).

Svaberget på fløta.
Svaberget fra andre siden.

Vi kommer rundt siste sving, Bill er klar til å gå å land igjen. Han blir litt skuffa når jeg padler litt forbi… Men det var kun for å få et bilde fra andre siden.

Alt pakka ned

Vi hopper i land. Eller Bill gjør det. Jeg krabber litt mht at det ikke er fast grunn under packraften…

Jeg pakker sammen og svinger sekken på ryggen. Bill i bånd, og vi rusker hjem.

Stien hjem.

Selv om det er en del bebyggelse et lite stykke unna, er det som å være i villmarka. På denne lille turen, en stuttreistfriluftsliv tur, sitter jeg igjen med flotte naturopplevelser. En stile og rolig palmesøndag i en litt rar veden – 2020. Jeg har iallefall holdt god avstand til folk. God påske!

Litt historie fra området – fra skilt som står ved Fløta. Ådalsbruk var det største industristedet mellom Oslo og Trondheim tidligere. Nesten ikke å tro hvor mye bebyggelse det var her tidligere langs elva. En ser tufter etter husene, men jammen har naturen tatt området tilbake.