Det er ikke alt en får bestemme selv…. MIDDAGSKLUBBEN!

Middagsklubben – vi holder oss egentlig ganske bra til å være rundt de femti…

Året 2020 er annerledesåret for de fleste. For meg var det også året jeg skulle tippe 50… Det hadde jeg bestemt at ikke skulle feires lenge før vi snakket om koronatiltak. Jeg hadde spart en god slump til feiringen, men høsten 2019 ga jeg meg selv en femtiårsgave på forskudd – 4 måneder permisjon uten lønn – helt fantastiske måneder ble det og – så vedens beste gave. Men når jeg ikke skulle feire, så kunne da vi mente Monika, Irene og Ingvild, som er noen av de beste vennene jeg har.

Vi fire har holdt sammen siden studietia i Hamar på 90 – tallet. Vi begynte med å lage middag en gang i uka på rundgang – for det var bedre enn å spise alene. Samt at vi skulle trene på å lage middager:). Vi ble jo ferdige med studiene – og dro hver til sitt, men har hatt middag en gang hver i året siden. I tillegg møtes vi en gang i året med hele familiene,17 stykk, en langhelg eller uke. I år var det min tur til å arrangere. Vi måtte leie en hytte stor nok til å følge koronareglene – og vi var under 20 stykk som jo var maksantall på samlede i private sammenhenger. Vi dro til Kvamsfjellet – her var ikke jeg kjent, men så frem til å bli kjent.

Utsikt over Sekstjønna.

Alle 17 kom opp på torsdag ettermiddag. Tradisjonen tro var det reker på kvelden og pizza til de som ikke ville ha. Og kvelden ble sein, mye å snakke om og lenge siden vi hadde vært sammen. Neste dag gikk turen til området rundt:

På vei opp til Sekstjønna.

De fleste vil fiske i vannene, mens vi jentene (eller nå er vi jo damer) gikk opp på toppen av Gnedden. Fint terreng og flott utsikt.

Jentene!
Toppen – men hvor ble Monika av……..
Utsikt over Sekstjønna, der de andre var og fisket.
Hele gjengen!
Deilig å slappe av etter å ha vært på toppen, for oss på 2 og de med 4.

Dagens resultat ble to fisk, som ble frokost dagen etter. Vi rakk å grille før regnet kom på kvelden. En super dag. Neste dag gikk turen til Gråhøa på Kvamsfjellet. Alle var klare ganske tidlig.

På vei mot Gråhøa.

Alle med, men to stoppet i et vann for å fiske – resten gikk til topps.

Felles pauser på vei opp.
Nærmer oss toppen! Lang rekke.
Det ble oss som dannet baktroppen. Nå går de unge fra oss.
Joho – livet er herlig. Ingvild og undertegnede.
De to som ikke ble med på toppen, fisket i vannet nedenfor her. Ingen fisk i dag.
På toppen så ser en hva den eldre generasjonen er opptatt av. Dokumentere på sosialemedier:) Ungdommen nyter utsikten.

På kvelden, under en bedre middag så var det noen som klirra på glasset – og alle reiste seg. Musikk kom på og de begynte å synge- Hjelp tenkte jeg – men ble fort rørt. Av full hals sang alle «Bare så du vett det» av Stavangerkameratene. Der ble jeg satt ut. Fantastisk fin sang da – og mener de bare halvparten så kan jo tårene renne:)

Oi oi oi – dette er en fantastisk tekst. Du bør tenke på at den er til deg – fra dine beste venner!

Jeg fikk en dato som måtte holdes av, og beskjed om at pakkeliste og andre opplysninger kom når dette nærmet seg!

En blid gjeng på Storhøvda i strålende vær.

August kom, og det samme var det med beskjeden. Pakk pene klær, badetøy, turklær og packraft. Sett GPS`n på Hemsedal. Så da pakket jeg bilen og kjørte av gårde. Jeg tok med litt ekstra turutstyr og padleutstyr, bare for sikkerhetens skyld. Kvelden kom i en hytte i Hemsedal – god mat og god vin, og fantastiske samtaler til langt på natt. Neste dag ble det tur på fjellet, og padling. Kunne ikke vært bedre mht hvem de ga bursdagsgave til.

Padletur på Vannen. Sol og blikkstille vann! Irene ble med meg i Pacraften, og Ingvild med Monika.
En flott herremann ved vannet!
Lunsj, ved en gammel bålplass. Monika kløver. Jeg og Irene ser på – og passer litt på maten.
Deilig å nyte utsikten. Meg, Irene og Ingvild.
Kan en ha det bedre.
Kokt vann må en ha:)
Utsikt mot Skogshorn, 1728 moh.
Det blåste opp, og mørke skyer kom. Regnet rakk og å hente oss igjen.

Vel tilbake i hytta, så Fikk jeg beskjed om å pakke sekken igjen. Vi skulle litt lenger opp i Hemsedal og på et nyåpnet hotell. Det var her badetøyet skulle på. Vi ankom Fyri høyfjellshotell. Sjekket inn og hoppet i badetøyet. Varmt vann og gode drinker gjorde at en fikk slappet av etter en aktiv dag. Så kom finstasen på og vi fikk en bedre middag. Herlig dag og kveld.

Klare for middag.

Neste dag så hadde jeg fått beskjed at jeg kunne ikke reise før kl 15. Etter en bedre frokost, så skulle turtøyet på. Og ferden gikk til Hydalshjallen. For ei som liker de slakke fjellene på Hedmarksvidda – ble det noe brattere i dette terrenget. OG etter en herlig og lang kveld sist døgn, tok det noen minutter å gå seg inn. Men når kroppen kom i gang så gikk det unna. Men jeg kan jo nå skylde på aldere, har en tippa 50, kan en jo være litt støl og stiv.

Blir det regn – eller slipper vi å ta på regntøyet?
Fantastisk fjellandskap.
Hit men ikke lenger.
Vi ville ikke helt ut på kanten – for her var det rett ned.
Undertegnede måtte jo ha et eget bilde:)
Rett ned!
Regnet kom. Undertegnede og Irene. Like blide og like jakker.

På vei ned skulle vi finne et lunt sted å spise – men da kom regnet, så vi dro ned i dalen igjen.

Rjukandefoss, her var det fint. Monika og undertegnede.
Vi gikk litt på oversiden av fossefallet, sola kom tilbake og vi fikk en pølselunsj.
Og så ble det bading på to av oss. Monika og jeg var ikke lenge under.
Veldig fornøyd med bursdagsfeiring, selv om det ikke var planen.

Selv om jeg ikke hadde tenkt å feire, var dette veldig hyggelige møter med noen av mine beste venner sommeren 2020. Takk for gaven, Ingvild, Irene og Monika.

MESTRING!

Mestringsfølelsen kan gå over i en lykkefølelse. Det er som om en har mange såpebobler inn i seg – de må ut og smilet blir større og latteren bare bobler over. Det er herlig å kjenne på selv og fantastisk å høre fjortisen!

Sommeren 2020 har for mange vært veldig annerledes – min har vært litt som den pleier og en del annerledes. For meg handler ikke dette om covid – 19, men om å være på tur med en fjortis. Vi er vanligvis på padleturer, fjellturer, i skog og myr om sommeren. Men nå var dette kjedelig for ungdommen – lange padleturer og bare opp på fjellet. I år så måtte det en del action til i naturen for å kalle frem det største smilet og den herligste latteren.

GØY!

Den turen som satt i lengst og som fikk den beste latteren boblende frem var på fjellet, men ikke på beina – vi hadde god hjelp av 8 herlige huskyer. Turen var nok akkurat pass lang – så lang at vi ønsket at den varte dobbelt så lenge. Vi hadde lenge snakket om å kjøre med hundespann. Juli og starten på August har vært kjølig, noe som gjorde at det lå til rette for en tur med hundene fra Sjusjøen Husky Tours.

Her jobbes det på!

Bilen ble pakket med vanntette- og ull klær, overnatting utstyr ble med. Turen gikk til Hornsjø, 817 moh, ikke så langt unna Sjusjøen.  Været var akkurat passe for hundene, 11 grader og vind. Vi fikk på gode fjellklær, og hundene ble spent for. Junior ville sitte i vogna først – så jeg fikk starte med å kjøre. Vi hadde fått en god gjennomgang av sikkerhet for oss og hundene. Lufta dirret av adrenalin, hovedsakelig for hundene – og litt fra oss. Så var vi klare. Tre spann à 8 hunder. 96 bein som bare ventet på å få legge i vei. Lydnivået var høyt, og når vi fikk slippe opp på bremsen var det som om noen slo av lyden – helt stille ble det, kun lyden av dekk som rullet over grus. Tenåringer kan være usikre. Min turkamerat var usikker og engstelig for ikke å mestre de åtte huskyene, og stoppe og styre vogna. Det å sitte i vognen var trygt og han sa tydelig i fra at han ikke ville stå bak og styre. Heldigvis så sa han ifra at nå vil jeg prøve. Etter to minutter hører jeg et jubelbrøl etter at vi passerte rett over den største vanndammen, og den som satt i vogna fikk sprøyten over seg – det var meg. Og ytringen; Søren, jeg skulle ha kjørt fra start!

Trygg hundekjører!
Vanningspause

Turen gikk på grusveier og traktorveier i Øyerfjellet. Humper og vannhull gjorde det ekstra spennende – og i fart over disse ble det en del plask og spruting – og latteren og småvin satt løst hos oss begge som var førstereis med denne type kjøredoning. Junior synes det var innafor at vi ikke skulle rundt disse hullene – men for hundenes skyld kjøre rett frem. Hundene ble varme, og vi kom til myrhull der vi stoppet og lot hundene drikke og kjøle seg ned. Tenåringen styrte vognen trygt, stoppet der vi skulle, roste hundene og snakket flott til dem. Man kunne kjenne på at den usikkerheten som var der i starten ble til økt selvtillit når han opplevde at han mestret å styre vognen, holde rett avstand og han opplevde at hunene hørte på han.  Smilet ble bare større og større.

Kan vi starte igjen!
Gjørme er stas for noen….

Dagens høydepunkt ble over myra, her hadde vi fått beskjed om å holde til høyre, selv om hundene gikk rett frem – for å unngå de største gjørmehullene. Bak fra vogna kom det en lyd, Hå Hå Hååå – og vogna svingte mot venstre. Da ble det lyd i mora også, og klar beskjed om å følge beskjeden om å kjøre mot høyre. Vi kom oss på rett vei, og det ble ropt ut bak – ååå, det var til høyre vi skulle!

Myr.

 Dette skal vi gjøre igjen. Vi har avtalt å komme tilbake til vinteren – og da på langtur. Dagen i dag ble på 16 km med hundene foran.  

Fornøyd! Takk for oss. Herlig tur med Sjusjøen Husky Tours.

Etter turen ble det bålkos, varm saft og pinnebrød. Vi takket for oss og kjørte ned i Åstadalen. Turen gikk om kvelden, for at det ikke skulle være for varmt for hundene. Det begynte å mørkne, så vi fant en fin leierplass ved elva Åsta.

Camp

Siden det var junior sitt telt som ble med, satte han opp dette og jeg ordnet med stormkjøkkenet. Junior tok og ansvaret for bålet.

Kveldsmat ved bålet.

Kveldsmaten ble biffsnadder. Etter maten fikk vi jammen besøk, hyggelig det.

Besøk i campen…
Bål:)

Det var hyggelig å sitte ved bålet i mørket å høre på kubjellene, men jeg var glad de gikk videre før vi la oss i teltet.

Neste dag våknet vi til strålende sol. Frokosten ble bra!

Frokost og packraft.
Tur på Åsta i packraften.

Vi fikk en padletur på Åsta før vi dro hjem. Vi var enige om at det hadde vært et veldig bra døgn. Mye mestring med å være i naturen.Og det aller beste var hundene og følelsen av samarbeidet der!

Takk for tur!

MAI, SNØ og SOL, alt lå tilrette for en siste spontan skitur på Hedmarksvidda

Så blide blir en når det er Mai, sol og herlig skiføre!

På Hedmarksvidda er det fortsatt snø – mye snø:) Egentlig var planen denne første helgen i mai å dra en tur på Vestlandet og få sjekket ut området min morfar kom fra. Men slik ble det ikke – så da åpnet muligheten seg for stuttreist friluftsliv i villmarka – i bakgården her i Løten. Kartet studeres over et område jeg er godt kjent i, men det er muligheter for å gå noe annerledes en det jeg pleier og dermed få en «ny» tur. Anbefaler alle å studere kartet over nærområdet sitt, og se om en kan gå turene noe annerledes enn en pleier. Og går du vanligvis i sti/skiløyper – test ut litt utenfor dette og. Duverden hvor mye fint du kan oppleve.

Sol, mørke skyer, snø og skispor

Monika og jeg bråbestemte oss fredag – og lørdag kl 16 var skia på.

Vi hadde pakket for overnatting ute under åpen himmel, tarpen var med tilfelle regn. Vi skulle og forbi en åpen koie enn kunne sove i. Så valgmulighetene hadde vi. Det har kommet en god del snø siste uka og landskapet ser helt uberørt ut. Ingen skispor og ingen andre mennesker er å se.

Ikke den største farta nedover.

Det er bra hold i snøen, selv seint på dagen. Vi har ca 2 timer å gå med tung sekk denne ettermiddagen, så vi er glade for at det kun er et lite «sløsjlag» øverst – og ikke helt råtten snø. Mira, Irsk setter, er med – Bill måtte være igjen hjemme pga en dårlig skulder. Litt kipt å ikke ha med verdens beste turkamerat, men de to som er med duger og bra!

Herlig med sekk på ryggen og ski på beina -undertegnede
Monika

Vi følger løypetraseen et lite stykke og så skjærer vi ned mot en Yksnsjøen. Her begynner våren å gjøre seg gjeldene og bekkeløpene er åpnet seg.

Ned mot demningen
Yksnsjøen – ser du de to tranene?

Yksensjøen er en oppdemt sjø der hensikten var å skape et fiskevann i et område med få fiskevann. Oppdemmingen av øvre dela av elva Øksna skjedde i 1972. Det ble lite matfisk i vannet – et surt vann og dårlig med oksygen om vinteren. Der er satt ut ørret en rekke ganger uten å lykkes. Abbor ble satt ut på et seinere tidspunkt, og jeg tror det kun er mye smått i sjøen – det er ialefall det jeg har erfart.

Når vi kommer ned til sjøen så letter et par traner opp og lander litt utpå isen. Noen ender flyr bort til et innløp med åpent vann lenger nord, og en storspove (så ut som det) flyttet på seg. Vi går over demningen og ser om isen på den andre siden er trygg til å komme over bekken der. Bekken er åpen, men går greit å gå litt utpå og rundt. Vi har med tau og går en og en,i tilfelle enn skulle gå igjennom.

Elveutløpet – spor etter bever.

Nå er det bare å følge myrdrag dit en vil. Vi har hatt sol frem til nå, men ser at mørke skyer kommer og at det er nedbør som detter ned. Vi håper å komme frem til koia før regnet er over oss – det rekker vi ikke. På med jakker og så går vi på spennende spor.

Jervespor
Jervespor
Jervespor – her ser du at dyret har hel.

Det var en sålegjenger som hadde vært her ganske nylig. Sola hadde gjort dem store – men ikke så store at det kunne vært bjørn, det var jerven som hadde vært her. Alltid spennende og en stor naturopplevelse å gå på spor av en av de fire store:) Litt ekstra oppstemte kommer vi frem til koia. Nøkelen står i døra og ingen skispor – kun jervespor. Da var det ingen her.

Gammel koie!
Nøkkel i døra

Vi bestemmer oss for å ta middagen i koia, for så å se ann været hvor vi skulle sove.

Kyllingvinger til middag.
dessert

Vi varmer opp kyllingvinger og brød. God middag på tur. Siden vi ikke hadde med salat, måtte vi ha en sunn dessert – banan og mørk sjokolade:)

Sola kommer og de mørke skyene drar sin vei:)

Klokka nærmet seg 20, og vi går opp på nærmeste topp for å se på solnedgang. Regnet har gitt seg og sola kommer frem – skyene går sørover.

Følger jervesporene litt bakover.

Vi går jervesporene et stykke bakover – men så kommer de nedenfra siden mot Østerdalen -og vi skal opp på Nordhue.

Utsikt mot Rena og Østerdalen. Og et glimt av Glomma.
Fuglspor og drikkepause!

Både små og større bekker har åpnet seg, og det er mange myrhull. Mira får gå ned å drikke litt – her lukter det mye fugl og. Vi ser mye fuglspor. Orrfugl, Tiur og ryper ser jeg en del av i dette terrenget – men i dag er det kun sporene og liggegroper.

Mot Nordhue, 772 moh. Etter å ha hatt på 20 kg på ryggen, er det som å fly nå når vi går uten:)

Nordhue er en fjelltopp og et populært turmål og utsiktspunkt beliggende øst på Hedmarksvidda i Løten kommune, på grensen til Elverum kommune.

Det var her Helge Væringsaasen i årene 1886 til 1891 bygde hytten «Borgen» som rekreasjonssted og jaktslott for seg selv og sine nærmeste. I 1919 ble hytten overført som testamentarisk gave til speidergruppen Mjølner. Væringsaasen fikk også reist en bauta (varde) over sin venn Per Sivle på Nordhuetoppen. Det var etter sigende her Per Sivle fikk inspirasjon til sitt kjente dikt «Vardevakt»:

Det høyrdest ved Nott eit Dunder på Dør. 
Og husbonden vaknar, spring fram og spør: 
«Kva er det som bilar?» «Jau no må de ut, 
for Varden lyser på Høgenut.» 
Og kvar mann visste i same Ande,  
at no var det kome Ufred til Landet.

Og mennene Herklede på seg tok, 
og skjold og Øks dei lyfte frå Krok, 
dei hekta i Belte sitt gode Sverd, 
treiv Spjot og Boge og skunda til Ferd. 
For kom det dei, vilde Noreg herja, 
so fanst det og dei, som vilde det verja.

Og alt som Varde frå Varde vart tend,  
dei sanka seg saman frå Grend til Grend. 
Og Fylkingen bygdest, og Veg han fann,  
der fyre gjekk Hovding og Merkesmann. 
Og Ufreds-Karen fekk jamnan smaka, 
kva det hev seg at Vardar vaka.

Og gjev det aldri må verta sagt,  
at Landet ligg utan Varde-Vakt. 
Og logar kje Varden på Tind og Nut, 
Han logar i Hjarta hjå Noregs Gut. 
Ja, brenn du Varde, du signande, klåre, 
bjartare, høgre fyr kvart eit Året.

På Nordhuetoppen finnes også Nordhue-senderen (ofte kalt Nordhue-masta), en 195 meter høy mast for overføring av tv- og radiosignaler. (kilde: Wikipedia)

Utsikt fra Nordhue, ned mot Yksensjøen og mot Gitvola. Gjerdegata er lett synlig!

Vi går litt ned, for å få bedre utsikt utover og for å få med oss solnedgangen.

På vei mot Nordhuehøgda og fin utsikt til solnedgangen.
Happy skigåere.
Litt rosè i solnedgangen var ikke dumt.
Fargespill på himmelen.

Vi er ikke ved koia før nærmere 22. Da baker vi enkle kanelsnurrer med ferdigkjøpt pizzadeig. Veldig enkelt i panna, og veldig godt. Vi velger å sove inne, vi har jo tross alt båret med oss en liten pose vin og denne akter vi ikke å bære med oss videre neste dag. Så på en brisk på hver side av koia – mer en den anbefalte meteren i disse koronatider og med nysprita hender går skravla ivrig til langt på natt. Vi sov oss godt gjennom orrfugelleiken på myra nedenfor….

Kanelsnurrer og vin (og håndsprit…)
Sola skinner på morgenen.

Neste morgen er det strålende sol. Og vi har sol gjennom hele dagen, selv om vi rundt oss ser mørke skyer. Vi må ha vært veldig snille:)

Turomelett til frokost.
Frokosten inntas i solveggen.

Først frokost, så pakker vi og rydder, får på solkrem og går videre. Nå går ferden mot Gitvola.

Her har orrfugl lekt seg!
Mye gode lukter for en fuglehund.

På myra nedenfor er det spor etter orrfuglleik . Vi skal nå gå en litt annen rute en det jeg pleier. Spennende å se hvordan det er her. Vi ser mye spor etter fugl på myrene.

Kom oss over. Snøbru.

Vi var spente på om vi kunne gå over alle bekker – eller om vi måtte vasse noe. Vi slapp å vasse! Fant snøbruer – og til og med en bru:) over Fiskbekken.

Glade for å slippe å vasse! BRU.
Det ble en liten pust i bakken, litt energi og vannpåfyll på brua.
På vei oppover. Bra føre oppover – feller er unødvendig. Vi er fornøyd med valg av rute og at vi gikk rett på glenna/hogstfeltet oppover. Lett å gå i bratt terreng.
Herlig på tur!
Må stoppe å se bakover, ned mot Yksnsjøen og Nordhue.
Rast i bakken. Fin plass!
Godt å slenge av seg sekkene midtveis opp til Gitvola.
Når vi fant glenna var det enkelt å krysse frem og tilbake.
Gitvola! 852 moh.
Gitvola og tårnet der.
Hvilke topper ser vi? Det er god utsikt 360 grader når en kommer over trærne . Det blåste litt på toppen, og enn kan se regnbygene rundt oss.

Nå er vi på historisk grunn. Det å overnatte på Gjetholen eller Gitvola 852 meter over havet, særlig sankthans natta, kan være litt skummelt. Dette var det lokale Bloksberg på 1500 og 1600-tallet. Det var her de mente at hekser og trollmenn samlet seg for å bedrive sine trolldomsskunster. De ble beskyldt for å ha vært på Gitvola for å drikke brennevin og ha seksuelle utskeielser, anført av den onde selv: Bucken graa. Mellom 1600 – og 1625 er det dokumentert 15 saker der tiltalte ble dømt til døde for trolldom her. 12 ble brent, en rømte og to ble frikjent. Ingeborg Knutsdatter ble som en av de siste i 1625 dømt og brent på bål, etter anklager om hekseri og blant annet å ha ridd på ei geit til Gitvola. Det er nå satt opp en plate på toppen til minne over alle de som måtte lide her. På vei opp kan du gå forbi steinen Torshovgråen, som er en flytteblokk, som har vært knyttet til folketro rundt hekseprosessene og ondskapen selv i området. En ting med steinen som forsterket denne folketroen er et hull på toppen som alltid er fylt med vann – nå i moderne tid vet vi den naturlige forklaringen på dette.

Her er det trær som vokser i 100 år og dør i 100 år. Og trangt mellom de.

Så går veien nedover mot setergrenda ved Gitvola. Vi må ganske bratt ned, og vi kjører i gammelskogen der det er tett mellom trærne. Med tung sekk ble det en liten utfordring – får rotasjon i svingen og ble noen knall og fall. Siste biten ned mot setervollen var det nesten lettere å ta av skia og ake ned.

På vei ned gjennom gammelskogen.
En liten glenne som er lettere å kjøre.
Gøy å kjøre nedover i åpent terreng!

Veldig deilig å komme ut på setervollen. Nå gikk det enkelt og greit bort mot bilveien, som det har vært kjørt opp skiløype på. Vi følger denne veien de siste kilometerne til bilen. Seks timer på ski, og en god del klatring gjør at både 2 og 4 beinet var fornøyd. Herlig tur i nærområdet – litt, ikke langt, utenom der jeg vanligvis går! Ta en titt på kartet over området ditt og gå nye steder. En Stuttreistfriluftstur!

Takk for turen Monika!

HYTTESKAM: Hytta – er det greit å reise?

Det er en rar tid vi er inne i… men og litt fint å oppdage nærmiljøet sitt enda bedre en det man kjenner fra før i disse koraonatider. Jeg vil påstå at jeg bruker nærmiljøet i egen kommune noe mer en gjennomsnittet… Men allikevel har jeg de siste ukene overnattet på nye steder, og oppdaget nye steder å gå. Og etter å ha studert kartet nøye vet jeg og hvor jeg vil utforske og dra på miniekspedisjoner denne våren og sommeren. Men allikevel så føler jeg en trang til å dra ut av kommunen… Hvorfor det? Og er det nødvendig?

Fra en stuttreist friluftstur i nærområdet påsken 2020.

For fra 20. april 2020 så ble hytteforbudet opphevet, men vi blir nøye instruert i at unødvendige fritidsreiser skal unngås. Men hvem bestemme og setter kriteriene for hva som er nødvendig… Skal en skamme seg hvis en drar på hytta? Vi dro på hytta 23. april – litt sånn i forlegenhet og annonserte det ikke høyt.

Endelig på hytta igjen – om enn med litt hytteskam….

Jeg vet ikke om vår begrunnelse er god nok for alle – men hytta hadde stått tom i flere måneder – og vi følte at det var greit å få sjekket at alt stod bra til med den. På vinteren så er det ingen som ser til området der den ligger – så greit å få et overblikk slik at det ikke var noe som kunne blitt mye å reparere eller noe lignende. I tillegg så var det noe behov å komme seg ut litt. Med «hele» familien hjemme hver dag er det ok å se noe nytt. Og der kommer spørsmålet mht nødvendighet – for vi er heldige mht hvor vi bor og hva vi har tilgjengelig hjemme. Relativt stort hus, stort uteområdet og skogen rett utenfor huset. Vi er ikke stengt inne i en liten leilighet i en storby. Vi kan gå ut, være fra hverandre både inne og ute.

På vei inn

Så med en god og en litt mindre god begrunnelse så dro vi av sted. Vi handlet alt i vår lokale butikk for ikke å eventuelt skulle kontaminere butikker på stedet vi skulle til. Pakket i sekker – puttet de to Irske Setterene Bill og Mira i bilen, sammen med ski og kjørte i vei. 3 timer, så var vi fremme. Fikk på oss skiskoa og gikk avgårde på ski. Selv etter en uke med herlig vårvær holdt skaren greit inn ved 13 tiden. Vi pakker oss inn og konstaterer at hytta står den, slik sikker de fleste andre hytte gjør, selv om en ikke fikk påsken der! Det fyres opp, vinduer settes opp – mye varmere ute enn inne. Og mens de andre blir på hytta, så tar jeg med meg hundene og går et par timer på ski – en herlig følelse og være her igjen:)

Enda er det noe hold i snøen…

Junior er glad for å være på hytta, og når jeg kommer tilbake har han ordnet med en herlig sitteplass med reinsdyrskinn, smågodt og iskald cola. Kan livet bli bedre….

Herlig sitteplass junior hadde ordnet!

Når vi sitter der og ser utover kommer det 2 tranepar på vannet nedenfor, og vi får oppleve et fantastisk skue med tranedans – en herlig naturopplevelse. NB – jeg glemte igjen kamera – og mobilkamera er ikke noe bra med zoom…

Tranedans

Etter å ha sett på de en stund – flytter de på seg, lenger nord på vannet der det er en åpning i bekkeutløpet. Vi tar på skia og stikker ned for å sjekke spor og tykkelsen på isen.

Tranespor
Istesting

Isen er i to lag. det øverste rimelig porøst, så ca 15 cm med vann og så et tykt islag (men enn bør ikke stole på det nå mht varmt vær og myrbunn i vannet). Men litt gøy da og leke med vannski disse dagene:)

Ble både utholdenhet og styrke på denne økta med utegym! Hjemmeskole.

Nå seint på dagen er snøen ganske så råtten og bikkjene er blitt rimlig slitne. De nyter sola og slapper av.

Slapper av.
Tømmer!

Så må en inn å gjøre ferdig skolearbeidet. Tidligere i uka så er så og si all teori gjort, så det er igjen praktiske oppgaver og gym, samt noe lesing. Så det hogges ned noen trær som begynner å bli dårlige, samt at det ryddes opp greiner som har blåst av eller falt av pga snø de påfølgende dagene. Heldigvis har ikke noe truffet hytta. Og junior fyrer større bål en det mora gidder – herlig!

Kveldsbål og opprydding etter greiner som hadde falt ned.

På morgenen kl 0600 så hører vi orrfuglen spille på vannet. Vi kan telle 8 stykker – det er fint å se på – igjen en stor naturopplevelse.

I tillegg til å rydde opp etter vindens herjinger blir det tid til turer. Fredagen blåser det en del og vi blir i bjørk og furuskogen. Bekkene begynner å åpne seg. Mange vårtegn nå!

VÅR
Tyribål. Straks lunsj.
Vi kom oss over bekken på en snøbru! Ser du nøye etter ligger det to svaner i iskanten bortest.

Selv om en skal være forsiktig med å fyre opp bål i disse dager – så anså vi det som trygt. Mye snø og vann. Så bål ble det og godt lunsj på dette. Kakao, andepølser og diverse tilbehør var godt etter noen timer ute.

Jeg har en mening med denne bloggen, samt Instagram – nemlig å inspirere flere til å bruke naturen. Disse dagene så har jeg følt litt på hytteskammen og kun lagt ut bilder der en ikke kan se hvor vi er – vi kunne like gjerne vært i skogen og fjellene hjemme. Trodde egentlig ikke at jeg skulle føle det slikt. Men en leser og ser så mye på nyhetene denne tiden. Men etter et par dager på hytta så gikk denne skammen over – hvorfor? Tja, enn ser jo at det er mange som drar på hyttene. Mange kommuner ønsker hyttefolket velkommen. Vi har ikke vært på steder der vi treffer andre innendørs. Vi er friske. Og skulle vi bli dårlige så rekker en av oss å kjøre oss hjem for legehjelp – så sant det ikke er noe akutt og alvorlig. Vi har kun gått snille og rolige turer for å unngå ulykker. Så ja, hytteskammen har gått over for min del. Men jeg skal være forsiktig, vi vaskker hender og spriter når vi er ute der andre og kan være. Så de to siste dagene av denne hytteturen dro vi opp på snaufjellet. Pappaen vil ikke på bilder – men han er med:) Og mammaen er kjempestolt når avkommet vil gå lenger og høyere en det som var planlagt!

Junior skulle gå lenger en planen – da henger mamman seg på!
Vi kom oss til denne stenen i år og – her har vi vært hver vinter siden junior var 1 år!
Trengte ikke feller oppover!
Junior og Mira
Lite sne på toppene!
Bill fikk være med på fjellet siste dagen – gammel hund tåler ikke å gå i råtten snø. Men denne natta hadde det vært kuldegrader:)
Glad for at jeg utfordret hytteskammen, samtidig som vi tok våre forehåndsregler.

Så vi dro til Vingelen med litt hytteskam i bagasjen – men la den igjen der oppe! Takk for at vi fikk reise på hytta igjen, kjære helseminister – du har gjort en fantastisk bra jobb så langt i denne rare og vanskelige tiden!

Årets første padletur! Påsken 2020

Svaberget ved Fløta! et av barndommens badesteder:)

Påsken 2020 ble ikke som noen hadde tenkt. For stort sett hele Norge så er det hjemmepåske. I en rar tid der virus på en måte styrer kloden, er det fint å kunne være ganske alene i naturen. Packraften har vært pakket ned i noen måneder. Men palmesøndag så var det overskyet nede i bygda – og så en opp mot fjellet lå tåka der oppe. Skia fikk stå i dag, vannene her nede er fortsatt islagt – men Svartelva den er åpen!

Min hjemkommune, Løten, har mye natur – og jeg har mange muligheter alle årstider. I dag så ville ikke noen andre på to bein være med, så da pakka jeg sekken, Bill på fire bein ble med. Fra huset må jeg gå ca 2 km. Vi går igjennom skogen, så forbi et lite byggefelt – i disse tider er det hyggelig (egentlig alltid da) å ta en prat med kjente over hagegjerdet. Så går vi forbi skola ( der jeg jobbet for inntil 5 dager siden – se forrige blogg om du lurer på hvorfor jeg ikke jobber der), det er litt rart. Verden er helt andreledes nå en da jeg sa opp…

Fløta

Så er vi nede på Fløta. Det er litt snø igjen i skogen – men kun rester. Over brua og bort til Svaberget på Fløta. Vi skal padle en rolig tur, denne kan en padle så sant elva er åpne. Nedenfor og ovenfor der jeg skal padle må det være mer vann – samt her er det stryk en må bære forbi. Siden jeg er alene i dag så blir det en kosetur og jeg gleder meg til årets første padletak.

Over brua
på vei bort til svaberget
Svartelva. Nå er det bare å få frem båten!
Og blåse opp. Veldig effektiv den blåsesekken:)

Packraften blåses opp. Og settes på elva. Bill oppi først, han får et liggeunderlag i båten mht at vannet er kaldt. Hadde junior blitt med som var planen, hadde vi nok hatt på våtdrakter under mht full packraft med to mennesker + en hund. Men nå som jeg skal padle rolig vann, med en hund som elsker å padle, i en båt som er veldig stødig – og jeg har tatt årets første bad ute, så har jeg kun ullundertøy under.

Bill er førstemann

Så kommer jeg meg oppi og. Første åretak – magisk og herlig. Endelig på vann igjen!

Ligger litt snø ved kanten
Happy padler

Vi padler oppover elva, fra Fløta mot Storefløta. I ungdommen så svømte jeg ofte denne strekningen, også med hest. Strekningen er ikke lang – ca 30 minutter frem og tilbake i packraften.

Beverhytte
Beverdemning
Her jobber beveren
Noen har spist her

Vi padler ganske kjapt forbi en beverhytte. Langs hele strekningen er det tegn på at beveren er aktiv i området. Vi padler litt opp en liten sidebekk. Jeg hadde håpet å komme ut på en stor myr her. Men en beverdemning gjør at vi snur.

Ser du elgen?
Elg! Når en padler stille på elva, kommer en tett på naturen.

Bill ser plutselig opp til høyre. Jeg kremter – og da setter den seg i bevegelse. En Elg har ligget ved siden av elva – men så oss og reiste seg. Fantastisk å sitte på elva rett ved siden av, den er stor når enn ser rett opp på den. Når jeg kremtet begynte den å løpe. Det tar litt tid å få opp kamera – men fikk et par bilder før den ble borte bak neste sving.

Her var det ender. Bill følger med.

Svartelva bukter seg, og på dette stille partiet er det fint å padle. dette er en nærtur for mange som bor på Ådalsbruk. Jeg har padla her med kano, kajakk og til og med rodd i en liten leke gummibåt. Så her trenger en ikke dyrt utstyr. Men husk å ha på redningsvest. Jeg tror junior syntes det morsomste var å padle en leke gummibåt her på sommeren, da kan en hoppe uti og la seg flyte nedover.

Stokkender
Kvinand
Traner

Det er mange småfugler som synger, og Svarttrosten synger sin fine sang. Mange fugler har begynt å komme nordover. Jeg ser mange Stokkender og Kvinender. Rett før en sving hører jeg trompetstøt og rett etterpå kommer to traner flyvende. Det er majestetisk å se de store fuglene komme seg opp i lufta.

Elva blir grunnere, og litt stryk. Her er det for grunt til å padle.
Får litt fart nedover det øverste stykke av padleturen.

Så er vi ved snupunktet. Skal en lenger opp må en nå bære et stykke. Vi har padlet helt opp til steinene, for å få leke litt. Gøy når strømmen tar fatt i båten:) Selv om vi nå padler nedover samme strekket, så endre naturopplevelsen seg. Alltid fint å se en sak fra to sider:)

Det er noen fine store og gamle furutrær ved elvebredden. Ved dette pleide vi å raste når junior var liten.
Rolig elv. Speilblankt!
Her måtte vi dukke litt, for å komme under.
Her plaska beveren.

Når vi nærmer oss svaberget vi startet ved, så smeller det et stykke foran oss. Det var beveren som sa hei (eller kom deg vekk).

Svaberget på fløta.
Svaberget fra andre siden.

Vi kommer rundt siste sving, Bill er klar til å gå å land igjen. Han blir litt skuffa når jeg padler litt forbi… Men det var kun for å få et bilde fra andre siden.

Alt pakka ned

Vi hopper i land. Eller Bill gjør det. Jeg krabber litt mht at det ikke er fast grunn under packraften…

Jeg pakker sammen og svinger sekken på ryggen. Bill i bånd, og vi rusker hjem.

Stien hjem.

Selv om det er en del bebyggelse et lite stykke unna, er det som å være i villmarka. På denne lille turen, en stuttreistfriluftsliv tur, sitter jeg igjen med flotte naturopplevelser. En stile og rolig palmesøndag i en litt rar veden – 2020. Jeg har iallefall holdt god avstand til folk. God påske!

Litt historie fra området – fra skilt som står ved Fløta. Ådalsbruk var det største industristedet mellom Oslo og Trondheim tidligere. Nesten ikke å tro hvor mye bebyggelse det var her tidligere langs elva. En ser tufter etter husene, men jammen har naturen tatt området tilbake.

Hva gjør jeg nå?

For et par uker siden fikk jeg hjertebank – ikke bare litt men hjertet galopperte av sted når jeg kom på jobb… Og på natta våknet jeg av å ikke få puste ordentlig. Ikke noe fysisk galt – men et lite angstanfall… JEG? hvorfor det og jeg som opplever meg selv som ganske sterk både fysisk og psykisk…. I tillegg var jeg forkjølet, og valgte å ta det rolig hjemme et par dager, men måtte på noen møter og få skrevet noen rapporter!

Fredag ettermiddag samme uke tok jeg med Bill og Mira og stakk opp på fjellet. Tåke og lite snø nede i bygda – 20 minutter med bil og en helt annen verden. Sol og meteren med snø. Hedmarksvidda!

Jeg spenner på meg fjellskia, etter 5 minutter i løyper (som er perfekte) kan vi gå i uberørt natur. Når vi kommer på toppen er det en flott utsikt utover tåkehavet – jeg kjenner roen komme.

Her på Hedmarksvidda trives jeg aller best om vinteren. Utenfor løypene treffer jeg neste aldri andre. Kun dyrelivet – det jeg ser oftest om vinteren er rype, skogsfugl, hare og rev.

her var rypa:)

Jeg står på toppen og ser utover – nesten normale hjerteslag og pulsen senkes (ble litt økning i løssnøen oppover). Dette er terapi for meg – bli litt sliten fysisk og få roen i hodet. Utenfor løypene får hundene løpe løs, i dypsnøen holder de seg i nærheten – selv med mye jaktinstinkt og fugelukt.

her hoppet en glad hund
Bill lukter og så fuglen.

Vi blir en stund på toppen og nyter synet, og lar roen senke seg. Så kjører vi ned på baksiden.

Vi kommer på et fint myrdrag, går sakte, tungt og rolig i løssnøen – herlig.

Tankene spinner i hodet, selv om jeg prøver kun å fokusere på naturen og bevegelsene mine. Det er så mange oppgaver enn skulle ha løst på jobb, så mange lovverk som skal oppfylles, ønske fra eiere om økte resultater – samtidig som kommuneøkonomien skal strammes inn, så mange krav fra mange parter at det oppleves som et stort og økende krysspress.

På tur så er bål og rasten der noe av det beste. Sitte ved bålet og la tankene fare.


Tyribål, jeg drikker ikke kaffe – så blir kakao på meg:)

Denne dagen fikk jeg ikke tankene ut av hodet – og måtte rydde litt der. Jobben min er det tankene kretser rundt, som rektor, på en fantastisk skole; herlige barn, engasjerte foresatte som ønsker det beste for sitt og andres barn – som stiller opp og bygger gode relasjoner, ansatte som gir mer enn en kan forvente. Jeg har ingen ting å klage på egentlig. En jobb der jeg kan få så mange klemmer jeg vil hver morgen, men og få konstruktiv kritikk på områder vi kan bedre.

Viktig med gylne øyeblikk og gyldne tanker….

Etter 5,5 år på samme skole så er det hyggelig å tenke tilbake på alt det flotte som har skjedd. Vi har bygget er sterkt team rundt elevene og deres læring. Gode læringsaktiviteter, gode rammer og standarder som har kommet til etter prosesser der data er analysert, opprettholdene faktorer er funnet på områder vi er gode på og områder som vi måtte utvikle, bruk av forskningsbasert kunnskap – før vi har satt inn tiltak. Vi har hatt tilsyn fra fylkesmannen på skolebasert vurdering – fikk ingen avvik og fikk dokumentert at vi er datadrevet og at det settes inn tiltak som er knyttet til forskningsfunn. Noe av det som gjorde at vi kom så godt ut av det var at rektor prioriterte mye tid ute i klasserom sammen med elever og ansatte.

Stolt av mine medarbeidere og at vi fikk denne lederen i Hamar Arbeiderblad 22.12.18. Vanvittig takknemlig for alle de dyktige medarbeidere som bidrar:)

Min arbeidssituasjon om dagen er helt annerledes en for et år siden. Etter at jeg kom tilbake på jobb i desember etter permisjon, har jeg kun rukket å være i klasserommene i ca en time tilsammen. Og det er her rektor bør være en del, for å kunne drive god ledelse på alle områder; utviklingsledelse, relasjonledelse, verdiledelse osv…. Hva har endret seg som gjør dette? Nå kan jeg fortelle at det begynte før desember 2019 – har sakte men sikker blitt sittende foran PC`n mer og mer. Prøvd å finne gode løsninger mht at økonomien har blitt svakere og svakere. Men nå så ser jeg egentlig ingen løsning… innenfor det som jeg har av kunnskap og lovverk – annet enn å spare på lønn. Men det skriker imot inne i meg å bygge ned tiltak mht skolemiljø (noe vi har begynt dette skoleåret), eller å gjøre om skolen til en fådelt skole. Tenker at er fådelt løsningen, så må det en leder inn som ønsker og ser fordeler med det i en skole med rundt 120 elever.

Viktig med en retning – jeg skal rett mot sola for å komme dit jeg har planlagt:)

I skole så er verdien vi skaper læring – hvordan måles det og hvor er vekstpunktene? Det å måle læring er nesten umulig – for hva har en lært, og hva er viktig læring? lesing? regning? være en god venn? omsorg? respekt? ansvar? lære å lære? Men det jeg vet er hvor vekstpunktene i læringsprosessen er – som jeg som leder kan påvirke til det bedre. I mitt møte med ansatte kan jeg påvirke kvaliteten i alle relasjonene og møtepunkter som er mellom mennesker i bedriften. Så i møtepunktene:

  • leder – ansatt
  • ansatt – ansatt
  • ansatt – elev
  • elev – elev
  • skole – foresatt
  • skole – lokalsamfunnet

Har jeg en mulighet for å øke kvaliteten. Skal vi i skole utvikle oss – er det vi menneskene i den som må utvikles. Og det som skjer mellom disse møtepunktene får en økt kvalitet. Nå opplever jeg et stort press og at krav og ressurser vi har, ikke helt holder takten. Vi som skole har flere lovverk å forholde oss til, samt mange kapitler og § i Opplæringsloven. Hva som er den viktigste loven/§ er det som sirkler rundt i hodet mitt ved bålet….

Hvilken retning skal en ta… Hvor har rypa gått?

Opplæringsloven sier noe om elever pr lærer, den sier noe om retten til tilpasset opplæring, noe om tidlig innsats, og noe om det psykososiale miljøet for elevene. Vi har Offentlighetsloven, arbeidsmiljøloven ++++ Politikerne har satt mål for skolene i kommunen. Og vi måles hele tiden mot andre skoler. Jeg synes det viktigste er å måle oss mot oss selv, for så å bedre ens egen prestasjon. Og når ressursene ikke helt strekker til – hva er viktigst?

Med disse tankene i hodet så spennes skia på og vi setter kursen tilbake. Noen svar hadde jeg ikke enda – og hvor jeg skulle gå viste jeg mht retning på skia, men ikke mht jobb..

Så med nok en natt der jeg våkner og opplever at jeg ikke får trukket pusten – er det naturen som blir redningen. Denne lørdagen er det tåke på Løtenfjellet. Men med kompasset på plass og veldig kjent terreng legger jeg, Bill og Mira ut utenfor løyper – og uten noen andre i samme område. Det blåser bra og lite sikt.

Bill og Mira er med i tåkehavet:)

Tankene er med – en liten tanke som går på misunnelse har sniket seg inn, og det er egentlig ikke bra eller særlig edelt! I nabokommunene så har middelsstore skoler på samme størrelse som regel en assisterende rektor og merkantil resurs. Hos oss skal det meste løses av rektor. Og denne rektoren opplever å ikke strekke til med å være den lederen en ønsker og har kunnskap om – som kan utgjøre en forskjell. Med 23 medarbeidere som skal følges opp, i tillegg til times-vikarer går timene fort.

I en rapport fra Fafo så beskrives at det er flere en meg som opplever at rektorrollen har endret seg, et stort arbeidspress og som er usikre på om dette er fremtiden.

https://forskning.no/skole-og-utdanning/faerre-vil-bli-rektor/1640213

Og 12 leger i Tromsø advarer mot å bygge ned skole og SFO. «Tidlig innsats er noe av det viktigste arbeidet vi som fastleger kan bidra til for å hjelpe vanskeligstilte barn og ungdom, men det virkelige arbeidet gjøres i hjemmet, på skolen og i barnehagene. Barn er på skolen og SFO hoveddelen av hverdagen sin. Der interagerer de med andre barn og voksne, og utsettes for små og store utfordringer. Mestrer de der, kan det kompensere for mye svikt på hjemmebane. Lærerne, rektor, sosiallærer, skolesykepleier og SFO-ansatte får en ekstra viktig rolle når foreldrene blir syke, svikter eller faller utenfor av andre årsaker. Derfor vil et skolekutt først og fremst ramme de sårbare barna.»

https://nordnorskdebatt.no/article/skole-sfo-skal-bygges-ikke

Naturens kunstverk.

Bare siden i går har litt snø, tåke og vinn pyntet trærne. I dag så er det sørsiden av trærne som er dekket med rim/snø. På denne årstiden har det pleid å være nordsiden…

Har funnet ut at jeg bør nok sjekke helsa litt – og bestilt en legetime.. Men innerst inne så vet jeg hvor jeg skal.

Vi drar nedover til Yksensjøen…

Jeg tenker at nå får jeg sette meg selv først. Med dårlige ressurser så går det en stund å jobbe mye, men på sikt så løser ikke det annet en en meget dårlig samvittighet. Samme hvor mye jeg jobber – så klarer ikke vi å fylle alle krav og forventninger. Vi klarer heller ikke å gjøre alt det en vet fra forskningen sin side virker. Men vi får gjort mye. For meg blir det et verdivalg.

Vi fortsetter nedover i løssnøen. Det er så mildt at snøen fester seg i store snøballer på hundene. Pelsen til Mira er den verste – hun fylles helt opp, og må hjelpes med å få den vekk. I dag så velger begge to å gå hovedsaklig i mine skispor – tungt!

I avisa, Hamar Arbeiderblad, har lokale politikere skrevet om hvilken vei skolene kan ta mht strukturer i kommunen. Jeg håper det høres på henne som sa at nå må de legge bort partiprogram og se sammen på hva som er best mht de ressursene kommunen har – fint om noen tør det.

Nede på Yksensjøen.

Vel ned på sjøen, så har jeg to slitne hunder. Så vi deler matpakka før vi bestemmer oss for hvor vi går videre.

Får vi litt?

Vi må oppover samme hvilken vei vi tar. I tåkehavet så blir det også ganske likt, så vi velger å ta sporene våre opp igjen denne gangen. Slitne hunder og en på to bein som ikke er helt i form..

Bill leder an oppover. Inne i skogen her lukter det skogsfugl:)

Vel oppe så har jeg også bestemt hva jeg gjør. Sjekker først at det ikke er noe mer galt en litt stress og redsel for ikke å være god nok mht hva jeg har satt meg som mål – og mine verdier.

Noen uker etterpå, ny tur på Hedmarksvidda. Jeg har skrevet min oppsigelse, men trenger å lufte kropp og hoder før en endelig avgjørelse.

Sola gir fine skygger – et speil av virkeligheten.

Et herlig tyribål og på det varmest det lunsj og vann til kakao. Og ja, jeg bærer med meg krem.

Med godt turfølge og kakao i koppen så lar jeg tankene fly igjen. Jeg ønsker meg god nattesøvn igjen og et hjerte som ikke galopperer av sted. For meg blir dette et verdivalg. Frisk helse, ikke gå på bekostning av det jeg tror på og kan om forskning på skole, samt tid og overskudd til familien.

Og så får tiden vise hva jeg gjør videre Og for skolen er det godt å få inn noen som kan se litt andreledes på tingene.

Smilet er fortsatt litt stivt – men kommer seg:)

Bål, mat og skiturer. Vingelen 15. – 17. november 2019.

Noe av det fineste jeg vet er å sitte ved et bål!

Med noen dager der snøen har dalt ned i fjellet, så dro vi en tur opp til Vingelen og områdene der. Nå skulle skia få luftet seg i 3 dager.

Fjellski:)
Skispor på vann. Husk å sjekke isen tidlig på vinteren!

Vi velger å gå over vann og i myrterreng. Isen testes siden vi kun er i november. Her oppe i Nordøstredalen har det vært kuldegrader lenge og isen er tykk(over 15 cm alle stedene vi testet), men i to lag enkelte steder. Stålis.

Utsikt mot Hummelfjell.
Utsikt mot Nonsvolla.

Siden det har vært tåke noen dager og trærne er dekket med våt rim, velger vi å ta med noe tør ved på turene for å få tent på enkelt. Man trenger ikke det, men må jobbe noe mer med å få tørr opptenningsved!

Vi finner fine plasser innover myrene. Det er ikke mer snø en at skia tas av og vi kan gå å finne mer ved.

Vi finner tørre greiner av furu, en god del av dem lukter det himmelsk av, TYRI!

Junior har ansvaret for å fyre opp bål på tur. Målet er en fyrstikk. Det går greit med tørr oppfyringsved og never. På denne turen skal vi ha karbonader med stekt løk. Vi varmer og vann, to skal ha kakao og en skal ha kaffe. De to firbeinte skal få hver sin karbonade når vi andre har spist.

Først stekes løken. Løken ble kuttet opp og lagret i sekken med litt smør. Bare å helle rett i panna ute.
Vann i kjelen må vi ha. Noen er veldig glad i å bruke øksa og får jobben med å hugge hull i isen.
Vann kokes og karbonadene stekes. Løken får hvile seg litt.
Løken legges i panna på slutten, og brødene får varme seg litt.
Da er det bare å nyte. Mat på tur smaker bra. Og aller best den du lager på bål!
Oppvasken tas på bålet. Kok ut panna, så er den klar til neste gang!
Bålet får brenne ut. Prøv å lage minst mulig spor i naturen. Her vi har laget bålet, tar vårflommen i bekken og vasker bort restene.
Naturens kunstverk. IS.
Skispor på myra!
Rypespor.
Her tok rypa av når vi kom litt for nærme. Se spor etter kropp og vinger!
Gøy å kjøre med hund! Bill begynner å bli gammel og får slippe å dra en del. Han er glad i å løpe løs ved siden av, og ikke minst få sjekke om det er noe fugl her. Mira litt misunnelig på det, men hun er glad i å jobbe.
På vei til bake.
Isbru. Elva hadde ikke fryst helt til. Vi gikk en og en over denne isbrua.
Sola på vei ned. Novemberlyset er flott.

Vi rakk inn før mørket kom. Dagene i november er korte.

Barfrost og skøyteis i Mosjømarka

Bilde fra 2016, Vintertjernet

I uke 45 kom kuldegradene til Løten. Flere netter med under 12 minusgrader gjorde at det ble frost i myrene og is på vannene. Dette er noe jeg gleder meg til hvert år. Lett å gå over alt og ikke mist få frem skøytene!

Onsdag var det strålende vær. Jeg tok med Bill ut i marka. Vi gikk et par timer på frosne myrer. Rim og fortsatt litt høstfarge gir en fin fargekombinasjon med den blå himmelen og den gnistrende sola!

Vi traff på et par elger – i området jeg gikk er det en god del elg hele året. Men på vinteren når snøen blir dyp lenger nord, er dette vinterbeite for mange elger.

Inne ved et av tjernene tester jeg isen. Det knaker og buldrer skikkelig ved første øksehogg når spenningene i isen blir utfordret. Det er gøy og skummelt når sprekkene sprer seg.

Jeg tester alltid mist 3 steder, og ren stålis bør være ca 10 cm tykk. Den er ca 13 cm e ved kanten og 3-4 meter ut. Kommer en lengre utpå er den litt tynnere. Jeg har med tau rundt livet og ispigger rundt halsen når jeg tester is.

Under isen som er speilblank er det rene kunstverket med vaniljeblader.

Jeg tester på et par vann til, på de største tjernene er det litt tynnere is. En skal teste nøye før en går ut, dette et tjern i myr og det slippes opp gasser som gjør at det kan bli tynn is og hull enkelte steder. Dette kan og lage fantastiske kunstverk.

Isen er speilblank og glatt. Jeg håper den er slik dagen etter. Jeg gleder meg, torsdag blir det middag ute ved ett av tjernene i Mosjømarka og skøytetur.

På vei hjemover så går jeg forbi Svartjernet, sola er blitt lavere på himmelen og det ser ut som om både himmel og vann er i fullt fyr.

Torsdag! Jeg har ryddet hjemmekontoret, pakket sekker- de andre kommer hjem og vi kjører inn i Mosjømarka. Denne dagen til Trollskog og derifra går vi inn til Svarttjernet. Vi har med tau og ispigger.

Vi tester isen i dag og. Siden vi er flere, tester vi litt lenger ute og. Mellom 13 og 10 cm stålis er det.

Det har kommet et ørtynt lag med snø… det gjør at isen ikke er gnistrende svart. Men den er glatt og fin å spille litt hockey på.

Bill er med, vår 8 år gamle irske setter. Han synes isen er litt for glatt:)

Det mørkner og vi begynner å bli sultne.

Det er junior som har ansvaret for å få fyr på bålet. I dag har vi hatt med ved ferdig hogget opp hjemmefra, så det går fort å lage bål. I dag er det lettvint og vi steker wienerpølser. De er faktisk bedre stekt enn kokt. Kakao med krem fungerer og bra!

Lørdag – det har snødd om natta!

Det er spådd mer snø til helga, så når lørdagen kommer og vi våkner til 10 cm nysnø bestemmer vi oss for skøyter denne denne dagen og. Snøen er lett, men soppas dyp at pucken ikke sklir i dag..

Men gøy å gå så snøen spruter:)

Vi får besøk ved tjernet av bestefar, kusine, tante og onkel. Kakao på bålet i dag og.

Mira (bestefar sin hund) og Bill håper alltid på å få smake lunsj:)

SIKKERHET PÅ IS. Jeg anbefaler at du går inn på www.varsom.no. Dette er en tjeneste levert av NVE, i samarbeid med Statens vegvesen og Meteorologisk institutt. Her vil du finne mye kunnskap om å ferdes på is.

Her er noen punkter man bør kjenne til før man går på ukjent is:

  • En bør kunne skille de tre istypene stålis, sørpeis og våris, og kjenne til de store forskjellene i bæreevne.
  • Ha kunnskap om sikkerhetsutsyr og vite hvordan du bruker det.
  • Ha med utstyr for å måle istykkelsen og vurdere bæreevnen, eller ha sikker informasjon fra andre.
  • Alle vann har svake partier. Lær deg hvilke områder du alltid må unngå, og hvordan du ser de på kartet. Se etter faretegn! Er vannet regulert, og hvordan påvirker det isen?
  • En sjelden gang feilvurderer man likevel og går gjennom isen. Når er det farligst, og hvordan øker du sjansen for å redde deg selv, eller bli reddet?
Bilde fra 2016, samme tjern!

Skøyter på islagte vann er gøy. Ønsker deg en god og sikker tur. Oppsøk kunnskap og sjekk type is og tykkelsen på isen før du legger utpå!

En forsmak på vinteren. Vingelen og forgården til Forollhogna nasjonalpark .

Bjønntjønnan. Ligger på ca 1000 moh. Hytta her er til utleie.

Vinteren er en av mine fire favorittårstider. Nede i bygdene er det fortsatt en fargerik høst – men på fjellet…. På fjellet ligger det snø! Vinterdekk ble lagt på bilen og i uke 41 gikk turen opp mot fjellet i høstferieuka.

Vi stoppet først på Venabufjellet – men her hadde vi to dager med tett tåke, dermed ble turene her ble kun rundt Spitsbegseter. Resten av disse dagene ble brukt i badeanlegget på Spitsbergseter. Videre gikk turen til fjellbygda Vingelen. Her skulle vi re i fem dager. Snøen møtte oss på ca. 700 m.o.h.

Vi pakket oss inn i hytta. Godt å få fyret opp. Det tar litt tid å få en gammel tømmerhytte varm, så når alt var inne, vann hentet i brønnen – tok vi oss en tur ut. Været var rimelig bra. Vi tok med øks for å sjekke om isen begynte å bli bra nok til å kunne prøve skøyter.

Det hadde vært en del ordentlig kalle netter her, men de siste dagene noe varmere. Isen har på ca 750 m.o.h var neste fem cm tykk – men ganske så porøs. Så skøytene må bare ligge i ro.

Bill og Mira koser seg!

Det er herlig å gå i myr som er frossen. Flotte farger, samtidig som det er is i pyttene og litt snø rundt. Når vi ser opp på fjellene rundt er det hvit.

På kvelden kom månen frem og det er hyggelig å lage årets første snølykt.

Neste morgen er det tåke. Yr sier at det skal letne, og det letner noe, men på toppene ligger tåka tykk. Vi tar en tur opp for å sjekke snøen.

Ser du snøballen?
Snart lunsj.

Tåka var tykk, og det var spor om at det var jegere i området, så hundene forble i bånd. Vi gikk et stykke opp mot fjellet som heter Kletten. Og kjempegøy med noen av de første snøballene for denne sesongen!

Men med tykk tåke så gikk vi litt ned før vi lagde lunsj. Og ute på tur smaker maten aller best, og særlig med et bål.

På kveldene på når vi er på hytter , pleier vi som oftest å lese, spille brettspill og kortspill. Men denne høstferien ble mye av tiden bruk til å bygge Lego for junior. Frihetsgudinnen er for 16+ år og tok litt tid. Disse Lego arkitektur er fine både mht byggingen, men det står og mye fakta om historien i instruksjonsheftet.

Det var tåke neste morgen og. Men etter å ha brukt litt tid med lego, så letnet det og vi gikk på fjellet. Sola kom frem og det var herlig med snø. Litt lite her til at skia ble med.

Bill og utsikt mot Kletten. Sola kommer litt igjennom.
Skyene kommer inn fra sør. Det er meldt nedbør til kvelden.
Gruvola, her er det rester etter tidligere tiders gruvedrift.
Utsikt ned fra Gruvola.
Happy! Fjell, snø og god turkompis!

På ettermiddagen så ble det en tur på myra ved hytta – her er det mange dammer med is. Og isknusing er egentlig ganske gøy.

Isknusing!
Herlig å få leke litt
Sen høst, eller tidlig vinter?
BILL!

Neste dag så var planen å jakte på skogsfugl og ryper i området rundt hytta. Mye tåke tidlig, så vi hadde tid til en lang og god frokost før det ble noe sikt. Med litt varmere vær, var det meste av snøen nede på 750 m.o.h smeltet.

En liten pust i bakken.

Vi så Orrhane og syv ryper, men de lettet på litt for lang avstand. Men en fin dag ute der vi så spor etter mange dyr og fikk et fint tyribål.

Spor etter feiing av gevir. Vi så og en elg.
Snart lunsj!

Den siste dagen i høstferien våkner vi til strålende sol! Vi spiser frokost, vasker og rydder oss ut av hytta, og drar for en siste tur på fjellet for denne gang. Vi har på fargerike luer pga nede i dalsiden er det aktive elgjegere. Greit å synes der!

Sol og fjell!

På vei opp følger vi stien. Når vi kommer et godt stykke opp så er det ganske bra med snø. Jeg angrer litt på at jeg ikke putta skia i sekken…

På vei opp ser vi spor etter reinsdyr, hare og rype. Nede i skogen var det spor etter elg.

Reinsdyrspor!
Rypespor!

Vi har et fantastisk vær. Når vi nesten er oppe, så er det flere snøfonner det er gøy å hoppe i. Hundene er med og vi har det egentlig ganske gøy!

Herlig med snø!
Rulle ned skrentene er gøy, for to- og firbeint.
Gøy på tur! Spesielt når snøen er her!

Når vi kommer til Bjønntjønnan så setter vi oss og spiser lunsj ved hytta som en kan leie. Kjempefin plass, om sommeren så er det bra fiske i dette vannet.

Lunsj ved Bjønntjønnan.

Junior sjekker isdybden med øksa. Her oppe har det vært kaldt, og det er stålis. Ca 10 cm inne ved lang og et par meter ut. Viktig i overgangen høst – vinter at en alltid sjekker iskvalitet og tykkelse før en går utpå. Bør være minst 10 cm stålis, og helst bør en ha ispigger i tilfellet en er så uheldig å gå igjennom. Vær ekstra obs ved inn- og utløp.

Vi sjekka isen – her oppe var den 10 cm tykk. Men dette kan endre seg fort hvis varmegradene kommer hit igjen. NB, pass opp ved inn- og utløpet, her var det åpent.
Snart nede!

Vi gikk ned igjen, i starten fulgte vi sporene våre pga dyp snø. Litt lenger ned fulgte vi bekkefaret. Her så vi 19 ryper tilsammen. Det er gøy!

Turen gikk ned til bilen, og vi kjørte hjem til høsten igjen. Gleder meg til vinteren!