Øyeblikket – har du opplevd det?

Øyeblikkene – det er jo livet vårt! Eller er livet tiden mellom øyeblikkene? Tar du deg tid til å stoppe opp og nyte øyeblikket?

Er øyeblikkene det vi fanger i et bilde med kamera eller mobilen? Eller er øyeblikket over når vi fanger det med kamra?

Øyeblikket kan være farget av glede, lykke, tristhet, sinne, redsel – og alle følelsene er viktige.  Noen øyeblikk vet du kommer, mens andre bare kommer … Klarer du å gripe de som kommer, og kan du nyte de som du forventer? Men av og til så er det øyeblikkene på veien til det forventede som kan gi en det virkelige øyeblikket en husker på? Og hva husker du fra øyeblikket – er det lukten? Er det noe du så eller kjente på? Lydene eller lukt?

Ute i naturen kan vi oppleve mange øyeblikk som tar pusten fra en, som en ikke glemmer. Bildene, lydene og lukten sitter i hodet vårt og vi kan se det i vårt indre – mye finere en et fotografi? Og vi kan beskrive dem så andre kan se, lukte og høre det!

Et viktig øyeblikk som jeg tenker tilbake til og smiler av er fra flere år tilbake, en tur i fjelene og skogene i Valdres. Før telefonen med kamera ble allemannseie, og kamera var igjen på hytta. Men det er et av de fineste bildene jeg kan se for meg når jeg lukker øynene. Jeg hører lyden av fossen, lukten av våt skog og hele dagen raser forbi i rask film. Med fluestanga i hånden, sekken med mat for et par døgn i sekken og bikkja hoppende rundt beina. Vi skulle inn til Nasagravtjønnet – et tjern du ikke finner på kartet under det navnet, for det navnet har jeg og søstrene mine gitt det ut fra fasongen på tjernet både når en ser på kartet og når en sitter på en høyde over og ser ned på det. Det ser ut som nasagrevet til et troll, og ja nasa er nese. Og med ei furu vindutsatt til på toppen av nasagrevet. For å komme til tjernet følger vi en liten grusvei en km, så går en inn over de store myrene – her er det ingen sti. Veien til tjernet sitter i beina, og hodet følger litt med for å få med kjennetegnene som de tre bekkene vi må over, finne rett myrdrag til venstre for den siste bekken, og så myrdraget til høyre for åsen. Videre opp på en litt mindre ås, bekledd med fine eventyrfuruer – der under oss er tjernet.

Og som alltid, spennende å se om ørreten vaker. Her kan en bli sittende i timevis og vente på vak – og når det først starter, er det himmelen for en fluefisker. Hunden og jeg deler på en matbit på toppen, legger oss ned og hviler litt etter tre timers rask marsj. Det er sensommer, vindstille og myggen er på plass. Myggmiddel kommer på, og holder myggen noe på avstand – men knotten den surrer rundt øra. Og der, ja et vak. Og et til. Stanga settes sammen, i dette tjernet har jeg ei gromflue – svart med litt rødt på. I dag håper jeg på god fangst til kveldsmaten. Og det biter på første kast. En fin ørret som passer i stekepanna. Nå koker nesten tjernet. Jeg får noen små – som slippes ut igjen. Må passe litt på for Bill, turkompisen er ivrig etter fisk og vil helst ha de når de spreller. Jeg er fornøyd med fangsten – og finner frem til den vanlige leirplassen – ingen har vært her siden sist. Det er ikke så mange som går inn hit, et vann uten sti.

Bålet tennes, vann kokes og fisk stekes. Bill og jeg deler likt. Og Bill – en stor irsk setter, han skal sove nede i soveposen, samme hvor trangt det er. Vi ligger under stjernehimmelen og nyter dette øyeblikket – kan det bli bedre? Neste morgen, i grålysningen sniker jeg meg ned til vannkanten. Lar flua suse frem og tilbake noen runder før jeg plasserer den rett forran der ørreten har vært oppe. Den så ganske stor ut… men nei, det tok ikke. Prøver en gang til – og jada den beit. En sprelsk fisk, så her må det jobbes for å få den på land. Men endelig kan jeg finne frem håven, og så er den på land. Den er på over kiloen – et slikt øyeblikk en drømmer om.

Etter frokost, så pakkes sekken, med storfangsten i. Nå har denne turen hatt sine store øyeblikk tenker jeg. Men idet jeg skal ta opp sekken høres det et brøl oppe fra høyden – og der står det en praktfull hjort, digert gevir som skinner i det sola bryter igjennom skydekket og jager bort duskregnet. Den skuer utover med løftet høyrefot – fantastisk. Og om ikke det var nok – kommer kongeørna på en runde over oss. Det er et helt majestetisk øyeblikk – regnbuen over åsen, hjorten skuer utover, ørna som flyr inn i regnbuen og i sekken en ørret på godt over kiloen. Og så er øyeblikket over, ørna er borte, hjorten snur og forsvinner bak trærne. Sola blir og i sekken er fisken.

Dette er et av mine fineste miner – selv om jeg ikke har et bilde det, bærer jeg dette bildet med meg på innsiden. Jeg anser det som det ultimate turøyeblikket. Og turen og øyeblikket – husker en det bedre fordi det er inne i en? Jeg vet ikke – men jeg ser det helt klart for meg. Og enda klarere de gangene JEG går forbi høyden og inn til Nasagravtjønnet – for jeg eier ikke det magiske turøueblikket, men jeg var på hytta når pappa kom tilbake fra sin fisketur for ca 40 år siden. Hans ekstase og lykke over opplevelsen og den levende beskrivelsen av dette øyeblikket har brent seg fast med alle sanseinntrykkene; lyden, med lukten og synet. Og jeg tror at dette har vært med på å inspirere meg til å være ute på tur. Det å se den gleden over en naturopplevelse. Og joda, jeg har mange egne øyeblikk – men dette er turmagien som inspirerte meg. Og bildet av fisken og pappa – det henger på kontoret hjemme.

Takk pappa, for at jeg fikk fortelle historien din, er jo litt misunnelig på den opplevelsen. Og takk for turen inn til Nasagravtjønnet i våres, om en en litt annen vei inn. Og ps, jeg forteller historien slik jeg har sett den for meg.

Hedmarksvidda på langs, vinterstid

Utsikt mot Nordhue, fra Gitvola.

Jeg er nok en av de flittigste brukerne av Hedmarksvidda – bakgården der jeg bor. Særlig den sørlige delen er det turer både somme og vinter flere ganger i måneden. Men det er over 20 år siden sist tur på tvers, og endelig på vinteren i 2021 så ble turen planlagt. Fra Nordhue i sør til Tuva og ned til Skvaldra i nord. Monika og jeg pakka sekken og la i vei en februardag.

Pga mye vind og vi planla soving under åpen himmel på denne turen, måtte vi droppe snaufjellet opp mot Tuva. Året etter fikk vi med oss den nordre delen av Hedmarksvidda. Denne gangen ble teltet også med, får nå var det meldt mye vind. Vi går for det meste utenfor løypenettet, men om du ønsker så er det løyper stort sett hele veien, men da bør utgangspunktet være fra Budor, mot Målia, så Brumundkampen og videre enten til Sjusjøen eller opp mot Raudfjellet, forbi Øyungen og Tuva – for så å kjøre ned til Skvaldra . I løypenettet kan du ta turen på en dag. Med tunge sekker og pulk, der fokuset er på å ha følelsen av å være alene, i urørt natur, overnatte og tid til kos rundt bålet bør en bruke lengre tid. Da får en gjerne oppleve dyrelivet også.

Her har jeg stått mange ganger. Sett på utsikten ned til Yksnsjøen og opp mot Gitvola. Kjenne litt på snøen, blir det kjapt føre, eller som her pudder og herlig utforkjøring? Og de fleste ganger, tungt tråkk opp igjen.

Vi startet ved Nordhue, her er det kun kjørt opp skuterspor noen ganger om vinteren, så her er det ut i løssnøen.

Vi startet seint en torsdags ettermiddag, selv om det var i februar så var det mildt. Siste ukes kulde var blåst bort av en fønvind. Det gikk fint i løssnøen ned fra Nordhue over fine myrdrag. Flere spor etter både rype og skogsfugl.

nedkjøring uka før vi dro
Bløtt føre på sjøen i februar…

Vel nede på Yksnsjøen så var føret ganske bløtt – her det sist uke var bare puddersnø.

Solnedgang, utsikt opp til Gitvola. Stopp for å ta på feller.

Rundt ved Yksnsjøen er det mange fine myrdrag. Vi skulle legge oss i hengekøyer der jeg vet orrfuglene kommer nesten hver morgen om vinteren. Leieren ble rigga og mye fin tyri til bålet fant vi.


hengekøyene oppe, det ble noe mer vind enn værmeldingen hadde spådd, så vi fant en lun plass inne ved grantrærne.

Vi har preppa litt mat før vi reiste, så denne kvelden ble det finnebiff med ris. Veldig greit med ris i kokeposer på tur. Risen ble kokt i vannkjelen og ferdig stekt finnebiff med bacon, sopp og løk ble blandet med creme fraiche i stekepanna. Digg.

koker ris til Finnebiff, må smelte snø først.
Finnebiff lages.
Dessert, stekt banan med mørk sjokolade.
Nordlyset danser ofte over himmelen her på Hedmarksvidda. Og uten lysforurensning er det et flott skue fra hengekøya.

På denne turen valgte vi å sove under åpen himmel, vi tok med oss hengekøyer. Vi hadde et håp om å se dyr og nordlys når vi ikke hadde teltduken over oss. Det var egentlig meldt lite vind denne helgen – men på kvelden blåste det opp litt, så vi valgte å legge oss på «feil» side av myra mht å ha best utsikt til eventuelle orrfugler på morgenen.

Og så er vi på kosetur, og vi har med til en flaske vin på deling hver kveld. Mørket har senket seg og vi har det bra ved bålet. Det er noe som rører på seg på myra – jommen kommer reven forbi. Det gir en villmarksfølelse.

Første morgenen, kunne det bli bedre?

Etter en god natt søvn, så titter jeg ut av soveposen – en fantastisk soloppgang, men ingen orrfugl å se. Legger meg ned igjen, men etter 10 minutter får jeg lyst til å titte ut igjen, og jammen er det ikke tre orrhaner der. De bruser litt med fjærene, så kommer det en til og så enda en. De er fem stykker og den siste blir møtt med åpne vinger og spredte halefjær. Ikke like livlig som når hormonene er i full sving om våren – men fantastisk gøy å se. De blir en times tid – så plutselig flyr alle bort. Med en så fin start på dagen, er det bare å komme seg opp.

Ja, med orrhaner på myra som leker seg litt!

Vi lager frokost og studerer kartet for å finne den letteste ruta opp mot Gitvola, den høyeste toppen i Løten kommune. På toppen her var det i gamle dager mye fælt som skjedde og omtalt som den lokale Bloksberg der heksene møttes. Her foregikk også Norges siste heksebrenning.

Frokost og kart

Fellene på skia er et must – det er bratt opp til Gitvola. Når en kommer på toppen så kan en klatre opp i utkikksposten som er der – her ser en egentlig hele Hedmarksvidda og mye mer. Bare å prøve, under tårnet er det ei lita bu en kan fyre opp i ovnen å varme seg. På toppen her finner du ei skive som viser hvilke fjell en ser i de ulike himmelretninger. Det er også en minneskilt over alle som ble brent på bålet her.

Gitvola en kald januardag.

Nå er det nedoverkjøring, og vi legger av gårde mot Brumundkampen.

Her lå orrhanen

På vei nedover så ser vi flere plasser det skogsfuglene har ligget i dokk.

Det blåser bra på myrdraga, og selv om vi er seint ute holder skaren, det har blitt kaldere. Det går så fort at vi velger å kjøre nedover med feller på, ingen ønsker å falle med sekken på. Vi nærmer oss Brumundkampen, og det er tid for lunsj. Nå er det real turmat. Vi finner en fin plass, sola har tatt i og snøen er løs. Plutselig så går tuppen på skia mine nedover. Med tung sekk klarer jeg ikke å holde igjen og i sakte film går jeg hodestups ned i snøen. Alt blir mørkt og ingen luft. Latteren sitter løst hos begge når jeg kommer meg opp med hodet.

koker vann til lunsjen. Real blir det

Vi går myrdraga på østsiden av Brumundkampen. Vi velger å skrå opp mot løypene. I løypene treffer vi noen andre, samt går forbi noen hytter. Det blåser opp, månen er stor og fin – det samme er solnedgangen. Vi har sett på kartet at det er noen fine myrdrag nedenfor, mot Lavlia. Vi har gått mye kortere i dag en vi hadde ment. Hvor er det best le for vinden, lurer vi på da noen kommer løpene mot oss, og jammen er det ei jeg har gått på barneskolen sammen med. Hun forteller om en fin gapahuk de har som vi kan låne. Vi takker ja til det, hun peker ut hvor vi skal. Det blåser opp mer, og vi er glade for å ha ly. Denne kvelden ble det hamburgere på bålet. Vi legger oss kjapt ned i soveposene, med først et skumgummiunderlag, så et oppblåsbart med dun i og oppå der et reinsdyrskinn ligger vi godt. Selv om vi har gode vintersoveposer tar vi fjellduken utenpå der igjen. Deilig og varmt, vi nyter utsikt mot bålet og utover knausen i måneskinnet.  Det blir varmt i løpet av natta, fjellduken må åpnes og alt av ullundertøy må av nede i soveposen. På morgenen er det fint å ligge og høre på fugler og se utover.

Utsikt ut mot Endeløsmyrene

Og på tur kan en gjøre som en vil – vi fant ut at vi tok de to siste burgerne til frokost – så fikk vi ta havregrøt til lunsj.

Frokost dag 2

Vi har sett på kartet og på værmeldinga. Oppe på snaufjellet mot Raudfjellet og Øyungen er det meldt over 20 m/s i vindkastene, og uten telt er det ingen lur ide å ligge på snaufjellet i så mye vind. Så vi legger om ruta. Planen blir å gå mot Sjusjøen – så får vi se hvor langt vi kommer på to dager. Vi kommer oss ned til myrene under oss, og setter kursen over disse mot Bringbusætra. Nydelig lunsjplass på myrdragene denne dagen også.

Lunsj på Endelausmyra

En kan bli litt lei av smeltet snøvann med bålsmak, så når vi kom til en bekk som mildværet hadde åpnet litt fylte vi flaskene med deilig kaldt vann. Vi innser at vi ikke kommer så langt som vi håpet på. Et dårlig kne har fått litt for mye vekt og gjennomslag i snøen. Vi finner igjen en flott leirplass. Vi graver en bålgrop, men lager bålet oppå snøen rett foran gropa. Med et par store våte vedkubber nederst holder snøen lenge – og vi kan stå å lage maten.

Fullmåne og klare for kveldsmaten

I dag er det spagetti à la Capri. Ferdig stekt hjemme og fryst. Vi velger makaroni for det tar kortest tid å koke i vannkjelen. Igjen deilig mat, og vi klarte å bli tomme for vinen. Nå merker vi at sekkene blir lettere. Vi spiser i et fantastisk månelys. Bålet brenner seg ned og får luft fra gropa vi har gravd. Herlig kveld.

Bålet har brent seg ned i gropa. Vann varmes til litt kakao før vi kryper ned i soveposen
fin kveld, gode venner

På morgenen er det igjen en fantastisk soloppgang, deilig og varmt i soveposen også er det fantastisk å høre på orrhaner som synger. Vi ser de ikke, de er på myra bortenfor oss.

Fin morgen
Frokost dag 4

Vi pakker sammen, og bestemmer at vi tar en kort dag. Vi ringer (herlig med teknologi) avtaler å bli henta på Hamarsetra. Leieren pakkes ned – også får vi besøk av trollfuglen selv, lavskrika.

Trollfuglen, lavskrika

Så turen ble kortere enn vi hadde planlagt, mest pga været som endret seg – uten telt var det best å holde seg i lave strøk. Vi er enige om at det har vært fire flotte dager – og at resten av Hedmarksvidda skal tas.

Ved Hamarsetra – klare for å hentes.

Så, et år senere var vi klare for siste halvdel av Hedmarksvidda . Den nordre delen.

Lørdag formiddag ble sekk og pulk pakket, skia spent på beina og vi la i vei. Monika, jeg og Teo, en irsksetter på 7 måneder. Vi gikk fra Skvaldra og skiløyper forbi Godlidalshytta, og var oppe på snaufjellet.

på vei opp fra Skvaldra
Snaufjellet

Vi tok av fra fra løypa og gikk opp til Taterungskampen. På toppene så var snøen blåst bort. Denne helga var det meldt en del vind i fjellet og relativt kaldt.

Vi fyra opp kvistbrenneren og hadde Real til lunsj. Teo fikk egen lunsj.

Teo

I området her i nord på Hedmarksvidda så må en på vårparten ta ekstra hensyn til villreinstammen. Her er det båndtvang fra mars, og i april/mai bør en holde seg til løypenettet pga villreinen og kalving. Det er magisk å se disse dyrene her på Hedmarksvidda – jeg har sett dem noen ganger – men hold avstand. Vi var på tur sent i februar og så ingen reinsdyr denne gangen. Dette området er Hemmeldalen naturreservat. Naturbase faktaark

Vi la veien om den høyeste toppen her på Hedmarksvidda – Tuva. Nå hadde det blåst opp en del.

Fin utsikt.
Blåser opp noe.

Fra Tuva kjører vi nedover mot Øyungen. Her finner vi le, og setter opp leir for natta.

En sliten hund.

Teo er sliten, og får legge seg i Jervenduken mens teltet kommer opp, og vi får sanket ved.

ordner til middag

Middagen denne dagen var kyllingsuppe og nybakt brød. Brødblanding var blandet hjemme: en kopp lyst mel, en kopp grovt mel, en ts sukker og litt salt, en halv pakke tørrgjær. Mens vi rigga leir så hadde jeg blandet litt vann med det tørre, og stappet posen innenfor genseren. Så når alt var ferdig – var den ferdighevet og ble stekt i bålpannen. Kylling med ingredienser ferdigpreppa og var kun å blande med kokosmelk for så og varmesopp. God mat på tur.

middagen fortært

Så god natt! Vi våknet opp til en stille og rolig morgen med herlig sol, som varmet litt. Vi hadde ordnet med ved – så det var bare å tenne opp, og lage frokost.

litt kaldt – så Teo har på genser. I teltet ligger han med vinterdekken og nede i Gjervenduken som er isolert.

Etter frokost Går vi opp på Raudfjellet og mot Bjønnåsberget – der ser vi ned på Hamarsetra, som var stedet vi slutta turen i fjor. Vi går ikke ned dit, vi må tilbake til bilen som er parkert ved Skvaldra, så turen går videre på snaufjellet. Vi går over Hemmelkampen.

det blåser
hvitt på alle kanter – men blått over oss!

Nå blåser det ordentlig, opp mot 20 m/s i kastene. Så lunsjen tas stående, varmt å drikke har vi i termosen og så blir det nøtter og sjokolade. Teo får to lunsjbokser. Vi må revurdere hvor vi hadde tenkt å overnatte denne natta mht at det er spådd opp mot 26 m/s i vindkastene.

Vi har lyst til å teste teltet og naturkreftene noe, så i stedet for å ligge oppe på vidda, går vi ned mot Godlidalshytta.

godt å hvile litt i le – etter en lang dag i vinden.

Her lager vi middag i le for vinden ved hytta. I dag blir maten laget på stormkjøkkenet.

løk stekes

Middagen blir Hamburgere på oss på to bein. Han på 4 får tørrfor blandet med litt vom. Godt med ordentlig mat.

ble godt

Og finner et fint sted for å slå opp teltet. Monika gjør dette strålende, i storm i kasta så kommer teltet opp. Vi ligger nå ikke langt fra hytta, og har kun noen minutter ned til skogkanten om været skulle bli for ille. Og kun 20 minutter til bilen.

solnedgangen sett fra teltet, vi ligger akkurat over tregrensa.

På kvelden kom jommen nordlyset. Fantastisk å stå der i vinterstormen – om enn ikke så lenge. Godt å krype inn i teltet og ned i gode varme soveposer.

Telte står det – men vi hører og kjenner vindkastene godt. På morgenen så vil Teo ligge lengre. Men vinden har løyet og vi får laget frokost.

Vil ikke stå opp
Soloppgang nedenfor Tuva

Frokosten fortæres og vi rydder camp. Spenner på skia og glir de siste km ned til bilen. Herrlig! Hedmarksvidda har mye å by på. Både på lange og korte turer.

Vi er enige om at dette var en fin tur! Og at vi har tatt Hedmarksvidda på langs.

Og så litt om viktige ting. Vi ønsker at det skal synes minst mulig at vi har vært på tur. Når vi rydder camp så flater vi ut gropene – bålene brenner vi helt ned. Vi har hatt de fleste camper utenfor allfarvei, men er nøye med hvor vi går på do. Må vi bruke tolalettpapir så brennes dette. Er vi i områder der flere er på tur er også hundeposene i bruk etter nr 2. På siste camp var utedoen åpen – mens hytta som leies ut er låst. Alt av søppel tas med hjem. Vi gjør så godt vi kan for sporløsferdsel. Men skispora – de blir ikke borte før neste snøfall eller når det smelter:)

skispor – borte ved neste snøfall.

KUNNSKAP = SIKKERHET

Nysnøen har malt landskapet hvitt. Himmelen er blå, og sola skinner. Sola varmer, og det drypper av trærne. Jeg kjører nedover lia, pudder oppå et lag som bærer. Kommer ned på myrflata og så DRØNN, lyden er høy og underlaget synker litt sammen – en skvetter og kjenner at det iler litt igjennom kroppen. Hva om dette hadde skjedd i fjellet, herlig utforkjøring og et like heftig drønn. Snøen hadde løsnet, bare her på myra så er det store sprekker rundt – men ingen bratt helling her på Hedmarksvidda.
Jeg titter ned på fjellskia, de er jeg glad i, glad i å gå i løssnøen, men ikke i de bratte fjellene.. Jeg gikk litt toppturer for 25 år siden, og har noen skredkurs. Jeg frisket det faktisk litt opp på den nasjonale skreddagen i DNT før jul. Men det hadde ikke vært dumt med et nytt kurs, ikke for å gå de høyeste toppene, men for å være sikker i bunn av fjellene og velge rett rute i terrenget. Et par venninner fyller rundt år og begge har fått randoutstyr. Jeg og ei til velger å gi de et skredkurs der vi alle deltar. Så i februar dro vi alle til fjells sammen, og en lørdag morgen stod vi og ventet utenfor Hemsedal turistkontor og venter på instruktørene fra Hemsedal Fjellsport. Ingen skal si at vi ikke er ivrige.
Vi blir oss fire, samt et par til og to instruktører. Det er sol, men mye vind og over 20 m/s i kastene. Vi starter dagen inne med teori.

Vi går igjennom temaene for dagen: terrengvurdering, snøkjennskap og kameratredning. Dette er nyttig kunnskap også for oss på fjellski. Vi ser på ulike nettsider for å vurdere terrenget og vær.

Lure nettsider å kjenne til:

https://varsom.no/

https://vindnå.no/

https://www.yr.no/

 og appene Varsom og Clinometer på mobilen.

Nyttig å vite at det kan være lurt å se på værvarsler og vindvarsler flere dager før (gå inn på datoene), det kan si mye om snøforholdene. Vi får bli kjent med skredsøkere og annet utstyr. Denne dagen så var vær viktig, det blåse mye og hadde stor betydning for hvor vi kunne gå mht snøforhold ute i terrenget. Vi spiste lunsjen inne pga været, god stemning der også.


Så satte vi oss i bilene og dro opp i fjellet. Og det er mye fjell i Hemsedal, mye bratte fjell. Vi startet på 1000 moh. Fikk på oss vindtette klær og satte feller på skia. Vi som ikke hadde skredsøker eller søkestang fikk låne dette. Alle hadde spader. Sekkene var pakket med varme klær.
I dag så skulle vi ikke gå langt, så etter noen 100 meter gåing og litt oppover så stoppet vi. Nå skulle vi få teste skredsøkerne i snøen. Dette var veldig nyttig, både for de som hadde utsyr og ikke brukt det noe særlig og for oss uten erfaring med skredsøkere.

Vi læret innstillinger, kameratsjekk og søk. Vi startet lett der vi egentlig viste hvor søkeren vi skulle finne var. Men skulle følge pila og meteren. Når en økte på avstanden måtte vi krysspeile og finne stedet den lå – veldig nyttig, og enkelt i denne situasjonen når vi viste hvordan.

Så økte vanskelighetsgraden noe med nedgravde sekker. Da var det å finne stedet og bruke søkestang.


Vi tråkket oss oppover i fjellet. På veien oppover så sjekket vi bratthetsgraden. Snøras utløses når det er brattere 30 grader. Det er ulike måter å måle på, du kan laste ned apper på telefonen, det finnes måleutstyr til å ha på staven, på noen kompass er det bratthetsmåler, og det er lurt å få et forhold til brattheten. Det er stor forskjell på 28 og 32 grader, så lær deg å bruke utstyret ordentlig.

PÅ neste punkt vi stoppet var det å grave i snøen, vi skulle se på snøprofilen. Det var lett å se to skarelag, etter to regnværsperioder i år.

Vi fikk demonstrert lagene som kunne skli ut, kantkorn og bedsnødd overflaterim.

Vi så på kantkorn i lupe. Det dannes når det er stor forskjell på overflaten og bunnen av snødekket. Ved bakken er det nesten alltid rundt 0 grader C, og ved overflaten kan det være mange minusgrader

Etter å ha gått litt til, kom det mange gledet seg til – nedkjøringen. Vi er på siden av fjellet der all nysnøen har blåst bort, så litt isete og et lag en skjærer igjennom, så vi på fjellski sklir lange strekk langs fjellsiden. Randofolket dro rettere ned.


Vi var enige om at dette hadde vært en fin og nyttig dag. Mye kunnskap å ta med seg. Randofolket skulle på ny kursdag og topptur på søndag. Jeg skulle på tur med fjellskia og hadde ny kunnskap til planlegginga. Så bry deg om deg selv og andre – oppdater deg på kunnskap. Det er både gøy og nyttig. Og ikke minst, skap deg fine og trygge turer!

Jeg vil kunne være på tur når jeg blir 80….

puhhhh, tungt å gå oppover i løssnøen. Men en fantastisk følelse å kunne bruke kroppen, bli andpusten og varm.

Veivalg og det å tråkke nye veger. Det er viktig på tur og i livet. Alle er ledere, og den alle leder – er seg selv. Skal en kunne hjelpe andre, må en hjelpe seg selv først. Akkurat som oksygenmaska på fly, få den på deg selv først- så kan du hjelpe andre.

Jeg finner roen og bygger styrke både mentalt og fysisk ute i naturen. Og det ønsker jeg å fortsette med, selv når årene drar seg på. Hva er det som kan sette en stopper for dette aktive friluftslivet? Jo, fysikken kan det. Og psyken.

Med en gammel skade i kneet, og et par gamle prolapser i ryggen, er ikke tur godt nok for å bygge muskler. Jeg angrer ikke på valgt å trene styrke på treningssenter, det gjør at jeg kan bære tyngre og gå lengre.

Noe som var litt vanskeligere å gjøre var å begynne med yoga, for slike gruppetreninger har jeg ikke hatt sansen for.

Men etter råd fra fysioterapeut og lege testet jeg ut den stien, og angrer ikke et sekund. Den tøyingen der ass, den har etter kun 2 måneder fått skikk på rygg. Det å kunne gå langt og bære/dra med seg utstyr på tur, det kan jeg fortsatt – og ønsker å fortsette med dette.

Så neste steg for å ta vare på helsa er å se på hva jeg spiser og drikker, og ikke minst finne ut av hva jeg mangler. Jeg har utdannelse innen molekylærbiologi, et felt som ser på blant annet byggesteinene i cellene våre, samt genetikk og biokjemi. Jeg har jo kunnskapen på hva som kroppen og cellene behøver. Men lever en etter den kunnskapen? Jeg lever jo ikke usunt, mye aktivitet og spiser stort sett grei mat – men… Jeg vet at jeg ikke får i meg nok omega3, jeg er ikke så glad i fisk. I uka blir det kun 1-2 fiskemiddager. Og når en har tippet 50 år så vil en spise og drikke det en liker.

Omega-3-fettsyrer antas å kunne forebygge hjerte-kar-sykdommer, og har også positiv virkning på immunsystemet og på pasienter med leddgikt, migrene og psoriasis. De langkjedede omega-3-fettsyrene (DHA og EPA) er spesielt gunstige. Disse finnes i fet fisk, fiskeolje og andre vannlevende dyr.

Jeg får heller ikke i meg nok fiber, jeg er ikke glad i veldig grovt brød og den grove pastaen den liker jeg ikke. Men for tarmen og de nyttige bakteriene vi finner der, er fiber viktig. Kostfiber er karbohydrater i maten som ikke blir fordøyd i tynntarmen og bidrar med lite kalorier. Det gjøres mye spennende forskning på sammenhengen mellom bakteriefloraen i tykktarmen og immunforsvaret. Kostfiber som passerer tynntarmen ufordøyd, bidrar til næring til bakterier i tarmen som danner gunstige fettsyrer. Disse fettsyrene ser ut til å spille en sentral rolle for reguleringen av immunforsvaret.

Immunsystemet, det påvirkes av hvordan en lever livet. Alderen den blir høyere etter som årene går, den får en ikke gjort så mye med. De fleste av oss kan gjøre noe med vekt og søvnvaner. Jeg har over år hatt et ganske strengt forhold til å få nok søvn, jeg vet at jeg trenger minst 8 timer søvn. Vekta er grei +, jeg er vel det en kan kalles ganske aktiv. Ut på tur i skog, fjell og på vannet er viktig for meg og prioriteres høyt. Jeg er glad i et og to glass vin, alkohol påvirker kroppen, men ikke store utskeielser der. En må huske på at det er viktig for helsa også å kose seg, ikke generere mer stress for å leve helt fanatisk. For stress – det er ikke bra for helsa.

Så, jeg lever ganske sundt, men skal gjøre to grep i første omgang. Jeg har testet balansen min mht omega6 og omega 3 fettsyrer. Det anbefalte forholdstallet mellom omega-6 og omega-3-fettsyrer i kostholdet er 5:1. Vi bør altså ikke spise mer enn fem ganger så mye omega-6 som omega-3. Forholdstallet mellom omega-6 og omega-3 blant enkelte befolkningsgrupper med et vestlig kosthold, kan være så høyt som 10:1 eller kanskje 20:1. Både Omega 6 og Omega 3 er essensielle fettsyrer som kroppen ikke produserer selv – vi må få det tilført gjennom maten vi spiser. Kjemisk er forskjellen på omega-3-fettsyrer og omega-6-fettsyrer at en dobbeltbinding i fettsyren er plassert på ulike plasser. Omega6 får vi i oss gjennom et normalt kosthold gjennom blant annet planteoljer, nøtter, korn, egg og fjærkre.

Dette har store konsekvenser for helsen, blant annet fordi en stor overvekt av omega-6-fettsyrer fremmer betennelse. Forskere har funnet ut at menneskene som levde før jordbrukstiden, spiste mer omega-3- og mindre omega-6-fettsyrer enn vi gjør i dag. I mitt kosthold får jeg i meg mer omega 6 fettsyrer en omega 3.

I stedet for å redusere omga 6, bør vi øke inntaket av omega 3. Jeg tok en test for å finne ut mitt forhold på omega6/omega3 fettsyrer. Jeg vet jeg ikke er sunn nok der – så har begynt å ta fiskeoljer som beviselig har fungert for mange andre. Og om 4 måneder skal jeg ta samme test igjen for å se om mitt inntak av denne fiskeoljen har hjulpet på min omega6/omega3 balanse.

Jeg har også begynt å ta ekstra kostfiber for å hjelpe de gode bakteriene vi har i tarmsystemet vårt.

Og etter snart 2 uker på fiskeolje og ekstra fiber så merker jeg stor forskjell i kroppen, og det er til det bedre.

Jeg velger å satse på lange turer på ski, beina og i kajakk/packraft i årene som kommer!

Hva satser du på?

Ps, lurer du på produktene jeg tar – ta kontakt på Messenger via;

https://www.facebook.com/stuttreistfriluftsliv/

Kilder er eget hode, ulike nettsider blant annet helsedirektoratet, matportalen ( https://www.matportalen.no/kosthold_og_helse/tema/kostrad/hvor_mye_omega-3_anbefales_i_forhold_til_omega-6 )

Stuttreist tur midt i uka!

Uke 12 2021- og vi har hatt ulike korona – tiltak i et år. Og nå med innstramninger inn mot påske. Så skal en treffe noen – er det best ute der det er lett å holde god avstand. Jeg har hjemmekontor og kan styre dagen selv, og min kusine Nina som er togkonduktør har dager innimellom som hun ikke er på jobben. Så vi meldtes søndag om muligheter for å se orrfuglen i leik. I bakgården her var det nemlig spor etter dem på ei «hemmelig» myr. Så tirsdag kom Nina – vi dro ut i Mosjømarka i to biler.

Klokka ble litt over 19 før vi kom oss ut – restene av en fin solnedgang så vi i bilen. Sekkene kom på ryggen og fjellskia på beina. Nå er vårfølelsen kommet til Mosjømarka i Løten, de siste dagene har sola tatt bra og det er flere bare flekker. Men fortsatt over 50 cm med snø de fleste steder. Vi skal ikke gå langt – ca 30 minutter. Nina har på skia for andre gang i år – og første gang med tung sekk. Så målet vårt er å kose oss helt alene ute i naturen – ikke å gå langt.

Mørket begynner å senke seg når vi går over myrdraga. Månen lyser bra opp og skareføret holder. Plutselig hører jeg latter bak meg – der ligger Nina i snøen. Sekken dro henne bakover i en liten kneik, og hun kom i ubalanse. Herlig med folk som tar det med godt humør. ÅÅ – dette har jeg savnet, fine samtaler og opplevelser med ei flott kusine.

Nina kommer seg opp og vi går videre. Vi kommer frem til myra jeg har sett meg ut. Her setter vi igjen sekkene, for å gå litt lenger på det fine skareføret. Vi trenger ikke hodelykter siden månen lyser bra opp for oss. Vi ser sporene etter sist natts aktiviteter på myra. Når vi er tilbake setter vi opp leieren, vi har valgt å sove i hengekøyer.

Vi finner bra med tørre kvister og jadda – det lukter herlig av tyri. Og tyriveden er så feit at bålet tar helt av. Vi må faktisk vente en god stund før vi får laget mat på det. Da er det godt å slappe av på reinsdyrskinnene med et glass god vin, deilig spekepølse og spennende oster.

Bålet roer seg og hovedretten tilberedes. Finnebiff. Siden jeg hadde god tid før Nina kom hadde jeg stekt kjøttet, bacon, løk og sopp hjemme – det var med i en pose som var pakket i vannkjelen for å få plass til alt. Risen, og her er det supert med ris i poser – denne kokes i vannkjelen. Kjøttet fikk frese opp i panna, før en boks med Creme  fraiche ble blandet inn. Så var det bare å hogge inn.

Og er vi på tur for å kose oss – så blir det tre retter. Desserten er min turfavoritt, banan med mørk sjokolade. Bananene snittes og mye sjokolade dyttes i. Når sjokoladen er smeltet og bananen myk er det bare å nyte – mmm dette er godt. God rødvin har vi til.

Nå er det tid for å oppdatere oss på «alt» som har skjedd den siste tiden på godt og vondt. Det er fint å sitte ved bålet og snakke. Latteren sitter lett.

Så er det på tide å krype ned i soveposene. det er bare så vidt under 0 grader. Vi har vanlige mammutliggeunderlag nederst i hengekøyene, jeg nøyer meg med reinskinnet oppå der igjen – Nina tar et oppblåsbart underlag i tillegg. Vi har med fjellduk som pakkes rundt. Tørre sokker kommer på og vi er klare til en god natt søvn – og håper vi våkner til kaklinga til orrhanene.

Månen

Det er så fint å ligge å se utover tjernet ved denne hemmelige myra. Men så er det bare å få hodet ned i soveposen. Og tror vi sovner med en gang.

Jeg våkner ved syv-tiden. Ingen kakling – og når jeg ser opp så er det ingen fugler der. Bak oss er det en herlig soloppgang. Fin utsikt da- selv om fuglene ikke ville vise seg denne gangen.

Jeg må opp for å tisse. Tenner et bål og koker vann. Nina får kaffe på «senga».

Jeg legger reinsdyrskinnet på en tørr flekk og koser meg i sola med kakao.

Så frokost, egg og bacon. Nina må også stå opp når dette nærmer seg ferdig.

Bacon

Mens vi nyter frokosten, kommer plutselig en hund. Det er Mira. Min pappa ønsket og å hilse på – og kommer over myrene på truger.

Pappa og Mira

Pappa får en kopp kaffe, og Nina synes det er stas å se onkelen sin igjen.

Så pakkes alt ned og vi setter kurs for bilene. Herlig med en kortreist tur ca 10 minutter hjemmefra. Håper du og har et sted der du kan få en stuttreistnaturopplevelse og utføre stuttreistfriluftsliv. Takk for turen, Nina og et avbrekk i hverdagen. Nå var det hjem til hjemmekontoret.

Å tørre å gi slipp på kontrollen!

Jeg sitter i sleden og bare nyter!

Staren av mars 2021, snart et år siden vi har levd i en normal verden. Nedstenging, sosial stengsel og lite kontakt med andre har preget de siste 12 månedene. Vi har trent på å endre hverdagen og følge regjeringen sine føringer. Vi har sluppet kontrollen noe, myndighetene har tatt over noe av vår personlige kontroll. Jeg må være ærlig å si at jeg liker egentlig å ha kontroll. 3. mars 2021 – jeg skal trene mer på å slippe kontrollen.

Leif Tore, han fikk oss trygge bak hundene.

Junior og jeg spiser en god frokost, setter oss i bilen og kjører til Sjusjøen, det er ca en times kjøretur. Vi kommer frem til avtalt sted, der er det høy lyd fra de firbeinte og rolig stemning blant de tobeinte. Vi skal være med å kjøre 30 km med topptrente hunder sammen med sjefen sjøl på Sjusjøen Husky Tours.

Fint!

Vi har vær med å kjøre på barmark – og gleder oss mye til snøkjøring. Vi går igjennom rutiner og hvordan vi skal kjøre. Vi har blitt enige om at det er jeg som skal få starte å kjøre, junior setter seg ned i sleden og pakkes inn. Så starter det, snøankeret tas opp og vi setter i vei – her er det bare å stå på bremsen. Og det er faktisk mye vanskeligere og morsommere en jeg trodde. Jeg må jobbe hele tiden for å holde sleden midt i sporet, følge med på avstanden foran, passe på at lina ikke blir slakk og bremse rett for å svinge. Men etter noen svinger kommer jeg ganske godt inn i det. Dette er gøy. Men så siger tanken inn – når jeg skal sitte i sleden, da har ikke jeg kontroll. Da er det junior som har tilgang til bremsen og hva hvis vi da velter… og jeg er stroppa fast nede i sleden. Klarer han svingene, og bremsinga?

Full kontroll! Herlig å mester 7 topptrente huskyer.

Så når vi kommer opp på myrdraga bytter vi plass. Han bruker noen minutter å bli kjent med de to bremsene – og så…. det går som en drøm, jeg føler meg helt trygg, kan slappe av og til og med finne frem kamera.

Holder godt på snøankeret.
Fine romper!

Og så viser det seg at junior tar dette mye fortere og enklere enn meg. Han slapper av, snakker hyggelig til hundene og bremser på rett sted inn i svingene og får supre svingkurver. Holder avstand og bruker de to bremsene rett. Jeg kan nyte utsikten. Siden de fleste hundeløpene er avlyst, kjører vi med konkurransehundene og vi kjører fort. Topphastighet var så vidt over 22 km/t og gjennomsnittet lå litt over 16 km/t. Og for å bruke junior sitt uttrykk: drit fett, ass! Foran oss ser vi en islagt bekk og en bakke nedover, og opp på andre siden. Jeg kjenner litt på at jeg ikke har kontroll, og klarer ikke å holde igjen et lite hyl ned mot bekken – men junior har kontroll han! «Dette er gøy, mamma» er kommentaren når vi er over. Og glisa våre er store – det bobler i magen og latteren må bare ut.

!
Bra fart!

Etter hvert så skal vi opp mot rutas høyeste punkt, vi har hatt sol nesten hele tiden, men nå begynner vinden å ta bra. Vi klarer å få på hettene våre. Det blir bratt, og junior må løpe og sparke for å hjelpe hundene oppover.

Opp mot toppen!
Junior bak må sparke på og hjelpe hundene! Den som sitter i sleden kan bare nyte utsikten og slappe av, og det er meg!
Bratt.
Snart oppe.

Vi kommer oss opp. Her bytter vi igjen, nå går det bratt nedover og det trengs litt tyngde på bremsen:) Jeg står med begge beina på den største av bremsene og hundene vil kjappere ned. Men jeg sliter fortsatt med å holde sleden midt i sporet og et lite tre kommer til synet på høyresiden av sporet i en sving. Og sleden drar ut. Jeg får stoppet sleden – snøankeret kaster vi ut og håper det holder hundene igjen mens vi får sleden på rett sjøl. Og joda, vi klarte det sammen og kommer oss på sleden igjen og fortsetter. Junior får kjøre inn til camp igjen – og han holder seg midt i sporet.

Takk for turen.

Vi får være med inn i lavvoen etter kjøreturen, burgere stekes over bålet og kakao i koppene. Jeg klarte å gi slipp på kontrollen – og slappe av i sleden. Men det var morsomst bak på sleden – det er junior og jeg enige om. Det å gi slipp på kontrollen er viktig å trene på og tørre i hverdagen også. Mestringsfølelse er noe vi alle vokser på. Når en er to bak hundene, så får en oppleve at det er mye mestring i rollen som kjører og i rollen som passasjer må en gi slipp på kontroll. Og når er det verst å gi slipp på kontrollen? For meg var det før jeg ga styringen over til junior, da kan en tenke mye rart og om det verste som kan skje. Når kontrollen er gitt bort, så er det egentlig ganske deilig – i alle fall når en opplever at det er andre som har full kontroll, da kan jeg slappe av og bare nyte en flott opplevelse.

Både junior og jeg opplevde å mestre bak på sleden og når enn gjør det oppleves det for meg som en form for lykkefølelse. Trenger du å trene på å gi slipp på kontrollen, så ta med deg noen og bestill en tur med hundekjøring, og det samme burde du gjøre hvis du liker å være ute og få til ting.

Vi er enige om at hundekjøring er gøy, og at settes det opp kurs neste vinter er vi med. Vi vil gjerne lære mer om hundekjøring med slede.

En av lederhundene vår

Takk for turen og møte med flotte firbeinte og tobeinte hos Sjusjøen Husky Tour!

Magisk vinter i Løtenfjellet

Magisk i Løtenfjellet.

Løtenfjellet er sørlige deler av Hedmarksvidda. Vanligvis er jeg på ski her i oktober. I år ble det desember, og ganske mye tåke og bløtt i desember – og så kom januar og starten på februar. Magisk – nå kom eventyrverdenen frem. Rett inn i Kittelsens verden med trær fulle av snø og rim. Ser ut som bøyde trollkjerringer og trollgubber og eventyrlig vakkert i kulda.

Endelig kom snøen – fortsatt åpne bekker og en del bløte myrer – men snø! I starten av desember ble det en del reising med jobben – er en i juletrebransjen er jo desember en hektisk måned – men 10. desember putta jeg hundene og fjellskia i bilen. Og kom meg opp på Løtenfjellet. Tåke og vind – helt ok!

Fjellskia er gull vert i løssnøen.

Noen løyper var kjørt opp fra Budor, men jeg trives best utenfor løypene. Og når løypene over toppene ikke var kjørt var det et større spillerom for oss. Det å gå der ingen spor er satt før – det er en herlig følelse. Snøen hadde pakket seg rundt trærne og eventyret er i gang. Roen, stillheten og villmarksfølelsen synker inn.

Mira og Bill – god hjelp!

Bill og Mira, to Irske Settere, lukter fugl. Det er tungt for dem i løssnøen. Men de liker det, herlige nedkjøringer i løssnøen, hundene tråkker i sporet mitt opp igjen til Svaen.

Neste tur blir 12. desember – fortsatt tåke og mye løssnø. Herlig.

Bill og innpakkede eventyrtrær.

Vi er i området rundt Svaen denne dagen og.

Den 18. desember blir junior med på tur. Vi teste fortsatt herlige nedkjøringer i løssnøen.

Gøy ned på ski!
og litt slit opp.
Slitne hunder får en fortjent godbit. Rim-satte hunder i kulda.

Julaften – vi skal ha gjester, så mange som det er tillatt i 2020 – max 10 to dager i jula. Så det er tidlig opp, jeg og lillesøster hiver i oss litt frokost og rekker soloppgangen på Svaen . Endelig en dag med sol, og skal vi få med oss den i dag, måtte vi tidlig opp.

Snøen føyker – en herlig julaften morgen!
Blåser på toppen. Magisk soloppgang julaften.
Fin morgen.

Vi kjører ned og går over myrene nedenfor og etter hvert opp til Målia.

fikk soloppgangen på ny bak hver topp!
Fint på tur med lillesøster!

Dette tok litt tid i løssnøen – og med tanke på at pinnekjøttet burde på ovnen etter hvert, så tok vi meget bra løyper ned til Budor igjen.

I romjula så blir det litt nedoverkjøring med junior i bakken på Budor. Fint det og. 29/12 går ferden ned til Yksnskjøen -nå er det varmegrader – og litt utfordrende for de på fire bein. Men en fin tur og god lunsj på bålet.

Mira sin pels suger til seg snø. Hun har på flere kg snøballer, og de kommer på kjappere en jeg får de av. Hun pleier å ha på seg skidress i slikt føre – men her trodde jeg det var tørr snø.
Yksensjøen, ikke trygg is – snøen la seg før det var god is. Så her er det bare å gå rundt enda….
Mat må vi ha, resten av julepølsa.

På årets siste dag går og ferden ned og rundt Yksensjøen. På en av halvøyene stopper hundene opp. Det flyr opp en orrhane, nei 3 – og plutselig så er det et øredøvende lyd av vinger som flakser…. 17 orrhaner går rett opp. En fantastisk naturopplevelse jeg ikke glemmer.

Bill – lukter fugl!

Naturens julepynt!

Med januar kom kulda og sola. Snø og rim har pakket trærne på Løtenfjellet godt inn, og med 15 – 20 kalde grader er det helt gnistrende på fjellet. Og dermed mange fine skiturer. Med hjemmekontor så velger jeg ofte å være ute når det er lyst, kontorarbeidet blir tidlig om morgenen og ettermiddag/kveld.

Yksensjøen, og så opp til Nordhue.
Starten på bålet – så lunsj!

Når kulda satt inn, da kom sola også. Januar og februar blir nytt i fulle drag – hovedsakelig utenfor løypene.

Opp mot Nordhue
Spor fra i går – Bill sine.
De fineste skispor!
Juuhuu – gøy ned mot Yksensjøen.
Solnedgang! Ser mot Budor.
Her kan en gå langt og seigt – trenger ikke gå fort og høyest!
Ned dit! Kaldt og gnistrende.
Fjellskia sklir bra oppå snøen, men et slit for Bill!
Pause i sola – fint under treet.
Reven har markert opp reviret sitt!
Følger reven.
Bill og skygge.
Puh…
Godt å varme seg etter noen timer ute i kulda.
Hvem vet hvor haren hopper? Utsikt mot Østerdalen
Gitvola med utsiktstårnet.
Utsikt mot Nordhue
Gamle spor – to som koser seg!
Utsikt mot Brummundkampen.
Bill
Pause og mat er viktig. Bål – noe av det fineste jeg vet.
Etter et par timer i løssnøen er disse to glade for et skuterspor!
Bill! Februar og sola varmer godt på dagen. Snøen smelter av trea, og eventyrverdenen smelter litt opp.
Her har tiuren vært.

Takk for at du så så langt! Dette var et lite innblikk i hvor fint de er på Løtenfjellet. Og er du glad å gå i løyper – det kjøres de fineste løyper i området rundt Budor, sjekk bare skispoert.no. Nå pakkes straks sekken for noen dager på tur, Hedmarksvidda på tvers. En stuttreist tur i bakgården. Og jeg gleder meg til mange fine vårturer på ski. Fin deg ditt turområde i ditt nærmiljø. God tur!

Trives like bra i tåke som i sol. Magiske eventyrverdener i Løtenfjellet i ulik innkledning.

Det er ikke alt en får bestemme selv…. MIDDAGSKLUBBEN!

Middagsklubben – vi holder oss egentlig ganske bra til å være rundt de femti…

Året 2020 er annerledesåret for de fleste. For meg var det også året jeg skulle tippe 50… Det hadde jeg bestemt at ikke skulle feires lenge før vi snakket om koronatiltak. Jeg hadde spart en god slump til feiringen, men høsten 2019 ga jeg meg selv en femtiårsgave på forskudd – 4 måneder permisjon uten lønn – helt fantastiske måneder ble det og – så vedens beste gave. Men når jeg ikke skulle feire, så kunne da vi mente Monika, Irene og Ingvild, som er noen av de beste vennene jeg har.

Vi fire har holdt sammen siden studietia i Hamar på 90 – tallet. Vi begynte med å lage middag en gang i uka på rundgang – for det var bedre enn å spise alene. Samt at vi skulle trene på å lage middager:). Vi ble jo ferdige med studiene – og dro hver til sitt, men har hatt middag en gang hver i året siden. I tillegg møtes vi en gang i året med hele familiene,17 stykk, en langhelg eller uke. I år var det min tur til å arrangere. Vi måtte leie en hytte stor nok til å følge koronareglene – og vi var under 20 stykk som jo var maksantall på samlede i private sammenhenger. Vi dro til Kvamsfjellet – her var ikke jeg kjent, men så frem til å bli kjent.

Utsikt over Sekstjønna.

Alle 17 kom opp på torsdag ettermiddag. Tradisjonen tro var det reker på kvelden og pizza til de som ikke ville ha. Og kvelden ble sein, mye å snakke om og lenge siden vi hadde vært sammen. Neste dag gikk turen til området rundt:

På vei opp til Sekstjønna.

De fleste vil fiske i vannene, mens vi jentene (eller nå er vi jo damer) gikk opp på toppen av Gnedden. Fint terreng og flott utsikt.

Jentene!
Toppen – men hvor ble Monika av……..
Utsikt over Sekstjønna, der de andre var og fisket.
Hele gjengen!
Deilig å slappe av etter å ha vært på toppen, for oss på 2 og de med 4.

Dagens resultat ble to fisk, som ble frokost dagen etter. Vi rakk å grille før regnet kom på kvelden. En super dag. Neste dag gikk turen til Gråhøa på Kvamsfjellet. Alle var klare ganske tidlig.

På vei mot Gråhøa.

Alle med, men to stoppet i et vann for å fiske – resten gikk til topps.

Felles pauser på vei opp.
Nærmer oss toppen! Lang rekke.
Det ble oss som dannet baktroppen. Nå går de unge fra oss.
Joho – livet er herlig. Ingvild og undertegnede.
De to som ikke ble med på toppen, fisket i vannet nedenfor her. Ingen fisk i dag.
På toppen så ser en hva den eldre generasjonen er opptatt av. Dokumentere på sosialemedier:) Ungdommen nyter utsikten.

På kvelden, under en bedre middag så var det noen som klirra på glasset – og alle reiste seg. Musikk kom på og de begynte å synge- Hjelp tenkte jeg – men ble fort rørt. Av full hals sang alle «Bare så du vett det» av Stavangerkameratene. Der ble jeg satt ut. Fantastisk fin sang da – og mener de bare halvparten så kan jo tårene renne:)

Oi oi oi – dette er en fantastisk tekst. Du bør tenke på at den er til deg – fra dine beste venner!

Jeg fikk en dato som måtte holdes av, og beskjed om at pakkeliste og andre opplysninger kom når dette nærmet seg!

En blid gjeng på Storhøvda i strålende vær.

August kom, og det samme var det med beskjeden. Pakk pene klær, badetøy, turklær og packraft. Sett GPS`n på Hemsedal. Så da pakket jeg bilen og kjørte av gårde. Jeg tok med litt ekstra turutstyr og padleutstyr, bare for sikkerhetens skyld. Kvelden kom i en hytte i Hemsedal – god mat og god vin, og fantastiske samtaler til langt på natt. Neste dag ble det tur på fjellet, og padling. Kunne ikke vært bedre mht hvem de ga bursdagsgave til.

Padletur på Vannen. Sol og blikkstille vann! Irene ble med meg i Pacraften, og Ingvild med Monika.
En flott herremann ved vannet!
Lunsj, ved en gammel bålplass. Monika kløver. Jeg og Irene ser på – og passer litt på maten.
Deilig å nyte utsikten. Meg, Irene og Ingvild.
Kan en ha det bedre.
Kokt vann må en ha:)
Utsikt mot Skogshorn, 1728 moh.
Det blåste opp, og mørke skyer kom. Regnet rakk og å hente oss igjen.

Vel tilbake i hytta, så Fikk jeg beskjed om å pakke sekken igjen. Vi skulle litt lenger opp i Hemsedal og på et nyåpnet hotell. Det var her badetøyet skulle på. Vi ankom Fyri høyfjellshotell. Sjekket inn og hoppet i badetøyet. Varmt vann og gode drinker gjorde at en fikk slappet av etter en aktiv dag. Så kom finstasen på og vi fikk en bedre middag. Herlig dag og kveld.

Klare for middag.

Neste dag så hadde jeg fått beskjed at jeg kunne ikke reise før kl 15. Etter en bedre frokost, så skulle turtøyet på. Og ferden gikk til Hydalshjallen. For ei som liker de slakke fjellene på Hedmarksvidda – ble det noe brattere i dette terrenget. OG etter en herlig og lang kveld sist døgn, tok det noen minutter å gå seg inn. Men når kroppen kom i gang så gikk det unna. Men jeg kan jo nå skylde på aldere, har en tippa 50, kan en jo være litt støl og stiv.

Blir det regn – eller slipper vi å ta på regntøyet?
Fantastisk fjellandskap.
Hit men ikke lenger.
Vi ville ikke helt ut på kanten – for her var det rett ned.
Undertegnede måtte jo ha et eget bilde:)
Rett ned!
Regnet kom. Undertegnede og Irene. Like blide og like jakker.

På vei ned skulle vi finne et lunt sted å spise – men da kom regnet, så vi dro ned i dalen igjen.

Rjukandefoss, her var det fint. Monika og undertegnede.
Vi gikk litt på oversiden av fossefallet, sola kom tilbake og vi fikk en pølselunsj.
Og så ble det bading på to av oss. Monika og jeg var ikke lenge under.
Veldig fornøyd med bursdagsfeiring, selv om det ikke var planen.

Selv om jeg ikke hadde tenkt å feire, var dette veldig hyggelige møter med noen av mine beste venner sommeren 2020. Takk for gaven, Ingvild, Irene og Monika.

MESTRING!

Mestringsfølelsen kan gå over i en lykkefølelse. Det er som om en har mange såpebobler inn i seg – de må ut og smilet blir større og latteren bare bobler over. Det er herlig å kjenne på selv og fantastisk å høre fjortisen!

Sommeren 2020 har for mange vært veldig annerledes – min har vært litt som den pleier og en del annerledes. For meg handler ikke dette om covid – 19, men om å være på tur med en fjortis. Vi er vanligvis på padleturer, fjellturer, i skog og myr om sommeren. Men nå var dette kjedelig for ungdommen – lange padleturer og bare opp på fjellet. I år så måtte det en del action til i naturen for å kalle frem det største smilet og den herligste latteren.

GØY!

Den turen som satt i lengst og som fikk den beste latteren boblende frem var på fjellet, men ikke på beina – vi hadde god hjelp av 8 herlige huskyer. Turen var nok akkurat pass lang – så lang at vi ønsket at den varte dobbelt så lenge. Vi hadde lenge snakket om å kjøre med hundespann. Juli og starten på August har vært kjølig, noe som gjorde at det lå til rette for en tur med hundene fra Sjusjøen Husky Tours.

Her jobbes det på!

Bilen ble pakket med vanntette- og ull klær, overnatting utstyr ble med. Turen gikk til Hornsjø, 817 moh, ikke så langt unna Sjusjøen.  Været var akkurat passe for hundene, 11 grader og vind. Vi fikk på gode fjellklær, og hundene ble spent for. Junior ville sitte i vogna først – så jeg fikk starte med å kjøre. Vi hadde fått en god gjennomgang av sikkerhet for oss og hundene. Lufta dirret av adrenalin, hovedsakelig for hundene – og litt fra oss. Så var vi klare. Tre spann à 8 hunder. 96 bein som bare ventet på å få legge i vei. Lydnivået var høyt, og når vi fikk slippe opp på bremsen var det som om noen slo av lyden – helt stille ble det, kun lyden av dekk som rullet over grus. Tenåringer kan være usikre. Min turkamerat var usikker og engstelig for ikke å mestre de åtte huskyene, og stoppe og styre vogna. Det å sitte i vognen var trygt og han sa tydelig i fra at han ikke ville stå bak og styre. Heldigvis så sa han ifra at nå vil jeg prøve. Etter to minutter hører jeg et jubelbrøl etter at vi passerte rett over den største vanndammen, og den som satt i vogna fikk sprøyten over seg – det var meg. Og ytringen; Søren, jeg skulle ha kjørt fra start!

Trygg hundekjører!
Vanningspause

Turen gikk på grusveier og traktorveier i Øyerfjellet. Humper og vannhull gjorde det ekstra spennende – og i fart over disse ble det en del plask og spruting – og latteren og småvin satt løst hos oss begge som var førstereis med denne type kjøredoning. Junior synes det var innafor at vi ikke skulle rundt disse hullene – men for hundenes skyld kjøre rett frem. Hundene ble varme, og vi kom til myrhull der vi stoppet og lot hundene drikke og kjøle seg ned. Tenåringen styrte vognen trygt, stoppet der vi skulle, roste hundene og snakket flott til dem. Man kunne kjenne på at den usikkerheten som var der i starten ble til økt selvtillit når han opplevde at han mestret å styre vognen, holde rett avstand og han opplevde at hunene hørte på han.  Smilet ble bare større og større.

Kan vi starte igjen!
Gjørme er stas for noen….

Dagens høydepunkt ble over myra, her hadde vi fått beskjed om å holde til høyre, selv om hundene gikk rett frem – for å unngå de største gjørmehullene. Bak fra vogna kom det en lyd, Hå Hå Hååå – og vogna svingte mot venstre. Da ble det lyd i mora også, og klar beskjed om å følge beskjeden om å kjøre mot høyre. Vi kom oss på rett vei, og det ble ropt ut bak – ååå, det var til høyre vi skulle!

Myr.

 Dette skal vi gjøre igjen. Vi har avtalt å komme tilbake til vinteren – og da på langtur. Dagen i dag ble på 16 km med hundene foran.  

Fornøyd! Takk for oss. Herlig tur med Sjusjøen Husky Tours.

Etter turen ble det bålkos, varm saft og pinnebrød. Vi takket for oss og kjørte ned i Åstadalen. Turen gikk om kvelden, for at det ikke skulle være for varmt for hundene. Det begynte å mørkne, så vi fant en fin leierplass ved elva Åsta.

Camp

Siden det var junior sitt telt som ble med, satte han opp dette og jeg ordnet med stormkjøkkenet. Junior tok og ansvaret for bålet.

Kveldsmat ved bålet.

Kveldsmaten ble biffsnadder. Etter maten fikk vi jammen besøk, hyggelig det.

Besøk i campen…
Bål:)

Det var hyggelig å sitte ved bålet i mørket å høre på kubjellene, men jeg var glad de gikk videre før vi la oss i teltet.

Neste dag våknet vi til strålende sol. Frokosten ble bra!

Frokost og packraft.
Tur på Åsta i packraften.

Vi fikk en padletur på Åsta før vi dro hjem. Vi var enige om at det hadde vært et veldig bra døgn. Mye mestring med å være i naturen.Og det aller beste var hundene og følelsen av samarbeidet der!

Takk for tur!

MAI, SNØ og SOL, alt lå tilrette for en siste spontan skitur på Hedmarksvidda

Så blide blir en når det er Mai, sol og herlig skiføre!

På Hedmarksvidda er det fortsatt snø – mye snø:) Egentlig var planen denne første helgen i mai å dra en tur på Vestlandet og få sjekket ut området min morfar kom fra. Men slik ble det ikke – så da åpnet muligheten seg for stuttreist friluftsliv i villmarka – i bakgården her i Løten. Kartet studeres over et område jeg er godt kjent i, men det er muligheter for å gå noe annerledes en det jeg pleier og dermed få en «ny» tur. Anbefaler alle å studere kartet over nærområdet sitt, og se om en kan gå turene noe annerledes enn en pleier. Og går du vanligvis i sti/skiløyper – test ut litt utenfor dette og. Duverden hvor mye fint du kan oppleve.

Sol, mørke skyer, snø og skispor

Monika og jeg bråbestemte oss fredag – og lørdag kl 16 var skia på.

Vi hadde pakket for overnatting ute under åpen himmel, tarpen var med tilfelle regn. Vi skulle og forbi en åpen koie enn kunne sove i. Så valgmulighetene hadde vi. Det har kommet en god del snø siste uka og landskapet ser helt uberørt ut. Ingen skispor og ingen andre mennesker er å se.

Ikke den største farta nedover.

Det er bra hold i snøen, selv seint på dagen. Vi har ca 2 timer å gå med tung sekk denne ettermiddagen, så vi er glade for at det kun er et lite «sløsjlag» øverst – og ikke helt råtten snø. Mira, Irsk setter, er med – Bill måtte være igjen hjemme pga en dårlig skulder. Litt kipt å ikke ha med verdens beste turkamerat, men de to som er med duger og bra!

Herlig med sekk på ryggen og ski på beina -undertegnede
Monika

Vi følger løypetraseen et lite stykke og så skjærer vi ned mot en Yksnsjøen. Her begynner våren å gjøre seg gjeldene og bekkeløpene er åpnet seg.

Ned mot demningen
Yksnsjøen – ser du de to tranene?

Yksensjøen er en oppdemt sjø der hensikten var å skape et fiskevann i et område med få fiskevann. Oppdemmingen av øvre dela av elva Øksna skjedde i 1972. Det ble lite matfisk i vannet – et surt vann og dårlig med oksygen om vinteren. Der er satt ut ørret en rekke ganger uten å lykkes. Abbor ble satt ut på et seinere tidspunkt, og jeg tror det kun er mye smått i sjøen – det er ialefall det jeg har erfart.

Når vi kommer ned til sjøen så letter et par traner opp og lander litt utpå isen. Noen ender flyr bort til et innløp med åpent vann lenger nord, og en storspove (så ut som det) flyttet på seg. Vi går over demningen og ser om isen på den andre siden er trygg til å komme over bekken der. Bekken er åpen, men går greit å gå litt utpå og rundt. Vi har med tau og går en og en,i tilfelle enn skulle gå igjennom.

Elveutløpet – spor etter bever.

Nå er det bare å følge myrdrag dit en vil. Vi har hatt sol frem til nå, men ser at mørke skyer kommer og at det er nedbør som detter ned. Vi håper å komme frem til koia før regnet er over oss – det rekker vi ikke. På med jakker og så går vi på spennende spor.

Jervespor
Jervespor
Jervespor – her ser du at dyret har hel.

Det var en sålegjenger som hadde vært her ganske nylig. Sola hadde gjort dem store – men ikke så store at det kunne vært bjørn, det var jerven som hadde vært her. Alltid spennende og en stor naturopplevelse å gå på spor av en av de fire store:) Litt ekstra oppstemte kommer vi frem til koia. Nøkelen står i døra og ingen skispor – kun jervespor. Da var det ingen her.

Gammel koie!
Nøkkel i døra

Vi bestemmer oss for å ta middagen i koia, for så å se ann været hvor vi skulle sove.

Kyllingvinger til middag.
dessert

Vi varmer opp kyllingvinger og brød. God middag på tur. Siden vi ikke hadde med salat, måtte vi ha en sunn dessert – banan og mørk sjokolade:)

Sola kommer og de mørke skyene drar sin vei:)

Klokka nærmet seg 20, og vi går opp på nærmeste topp for å se på solnedgang. Regnet har gitt seg og sola kommer frem – skyene går sørover.

Følger jervesporene litt bakover.

Vi går jervesporene et stykke bakover – men så kommer de nedenfra siden mot Østerdalen -og vi skal opp på Nordhue.

Utsikt mot Rena og Østerdalen. Og et glimt av Glomma.
Fuglspor og drikkepause!

Både små og større bekker har åpnet seg, og det er mange myrhull. Mira får gå ned å drikke litt – her lukter det mye fugl og. Vi ser mye fuglspor. Orrfugl, Tiur og ryper ser jeg en del av i dette terrenget – men i dag er det kun sporene og liggegroper.

Mot Nordhue, 772 moh. Etter å ha hatt på 20 kg på ryggen, er det som å fly nå når vi går uten:)

Nordhue er en fjelltopp og et populært turmål og utsiktspunkt beliggende øst på Hedmarksvidda i Løten kommune, på grensen til Elverum kommune.

Det var her Helge Væringsaasen i årene 1886 til 1891 bygde hytten «Borgen» som rekreasjonssted og jaktslott for seg selv og sine nærmeste. I 1919 ble hytten overført som testamentarisk gave til speidergruppen Mjølner. Væringsaasen fikk også reist en bauta (varde) over sin venn Per Sivle på Nordhuetoppen. Det var etter sigende her Per Sivle fikk inspirasjon til sitt kjente dikt «Vardevakt»:

Det høyrdest ved Nott eit Dunder på Dør. 
Og husbonden vaknar, spring fram og spør: 
«Kva er det som bilar?» «Jau no må de ut, 
for Varden lyser på Høgenut.» 
Og kvar mann visste i same Ande,  
at no var det kome Ufred til Landet.

Og mennene Herklede på seg tok, 
og skjold og Øks dei lyfte frå Krok, 
dei hekta i Belte sitt gode Sverd, 
treiv Spjot og Boge og skunda til Ferd. 
For kom det dei, vilde Noreg herja, 
so fanst det og dei, som vilde det verja.

Og alt som Varde frå Varde vart tend,  
dei sanka seg saman frå Grend til Grend. 
Og Fylkingen bygdest, og Veg han fann,  
der fyre gjekk Hovding og Merkesmann. 
Og Ufreds-Karen fekk jamnan smaka, 
kva det hev seg at Vardar vaka.

Og gjev det aldri må verta sagt,  
at Landet ligg utan Varde-Vakt. 
Og logar kje Varden på Tind og Nut, 
Han logar i Hjarta hjå Noregs Gut. 
Ja, brenn du Varde, du signande, klåre, 
bjartare, høgre fyr kvart eit Året.

På Nordhuetoppen finnes også Nordhue-senderen (ofte kalt Nordhue-masta), en 195 meter høy mast for overføring av tv- og radiosignaler. (kilde: Wikipedia)

Utsikt fra Nordhue, ned mot Yksensjøen og mot Gitvola. Gjerdegata er lett synlig!

Vi går litt ned, for å få bedre utsikt utover og for å få med oss solnedgangen.

På vei mot Nordhuehøgda og fin utsikt til solnedgangen.
Happy skigåere.
Litt rosè i solnedgangen var ikke dumt.
Fargespill på himmelen.

Vi er ikke ved koia før nærmere 22. Da baker vi enkle kanelsnurrer med ferdigkjøpt pizzadeig. Veldig enkelt i panna, og veldig godt. Vi velger å sove inne, vi har jo tross alt båret med oss en liten pose vin og denne akter vi ikke å bære med oss videre neste dag. Så på en brisk på hver side av koia – mer en den anbefalte meteren i disse koronatider og med nysprita hender går skravla ivrig til langt på natt. Vi sov oss godt gjennom orrfugelleiken på myra nedenfor….

Kanelsnurrer og vin (og håndsprit…)
Sola skinner på morgenen.

Neste morgen er det strålende sol. Og vi har sol gjennom hele dagen, selv om vi rundt oss ser mørke skyer. Vi må ha vært veldig snille:)

Turomelett til frokost.
Frokosten inntas i solveggen.

Først frokost, så pakker vi og rydder, får på solkrem og går videre. Nå går ferden mot Gitvola.

Her har orrfugl lekt seg!
Mye gode lukter for en fuglehund.

På myra nedenfor er det spor etter orrfuglleik . Vi skal nå gå en litt annen rute en det jeg pleier. Spennende å se hvordan det er her. Vi ser mye spor etter fugl på myrene.

Kom oss over. Snøbru.

Vi var spente på om vi kunne gå over alle bekker – eller om vi måtte vasse noe. Vi slapp å vasse! Fant snøbruer – og til og med en bru:) over Fiskbekken.

Glade for å slippe å vasse! BRU.
Det ble en liten pust i bakken, litt energi og vannpåfyll på brua.
På vei oppover. Bra føre oppover – feller er unødvendig. Vi er fornøyd med valg av rute og at vi gikk rett på glenna/hogstfeltet oppover. Lett å gå i bratt terreng.
Herlig på tur!
Må stoppe å se bakover, ned mot Yksnsjøen og Nordhue.
Rast i bakken. Fin plass!
Godt å slenge av seg sekkene midtveis opp til Gitvola.
Når vi fant glenna var det enkelt å krysse frem og tilbake.
Gitvola! 852 moh.
Gitvola og tårnet der.
Hvilke topper ser vi? Det er god utsikt 360 grader når en kommer over trærne . Det blåste litt på toppen, og enn kan se regnbygene rundt oss.

Nå er vi på historisk grunn. Det å overnatte på Gjetholen eller Gitvola 852 meter over havet, særlig sankthans natta, kan være litt skummelt. Dette var det lokale Bloksberg på 1500 og 1600-tallet. Det var her de mente at hekser og trollmenn samlet seg for å bedrive sine trolldomsskunster. De ble beskyldt for å ha vært på Gitvola for å drikke brennevin og ha seksuelle utskeielser, anført av den onde selv: Bucken graa. Mellom 1600 – og 1625 er det dokumentert 15 saker der tiltalte ble dømt til døde for trolldom her. 12 ble brent, en rømte og to ble frikjent. Ingeborg Knutsdatter ble som en av de siste i 1625 dømt og brent på bål, etter anklager om hekseri og blant annet å ha ridd på ei geit til Gitvola. Det er nå satt opp en plate på toppen til minne over alle de som måtte lide her. På vei opp kan du gå forbi steinen Torshovgråen, som er en flytteblokk, som har vært knyttet til folketro rundt hekseprosessene og ondskapen selv i området. En ting med steinen som forsterket denne folketroen er et hull på toppen som alltid er fylt med vann – nå i moderne tid vet vi den naturlige forklaringen på dette.

Her er det trær som vokser i 100 år og dør i 100 år. Og trangt mellom de.

Så går veien nedover mot setergrenda ved Gitvola. Vi må ganske bratt ned, og vi kjører i gammelskogen der det er tett mellom trærne. Med tung sekk ble det en liten utfordring – får rotasjon i svingen og ble noen knall og fall. Siste biten ned mot setervollen var det nesten lettere å ta av skia og ake ned.

På vei ned gjennom gammelskogen.
En liten glenne som er lettere å kjøre.
Gøy å kjøre nedover i åpent terreng!

Veldig deilig å komme ut på setervollen. Nå gikk det enkelt og greit bort mot bilveien, som det har vært kjørt opp skiløype på. Vi følger denne veien de siste kilometerne til bilen. Seks timer på ski, og en god del klatring gjør at både 2 og 4 beinet var fornøyd. Herlig tur i nærområdet – litt, ikke langt, utenom der jeg vanligvis går! Ta en titt på kartet over området ditt og gå nye steder. En Stuttreistfriluftstur!

Takk for turen Monika!

HYTTESKAM: Hytta – er det greit å reise?

Det er en rar tid vi er inne i… men og litt fint å oppdage nærmiljøet sitt enda bedre en det man kjenner fra før i disse koraonatider. Jeg vil påstå at jeg bruker nærmiljøet i egen kommune noe mer en gjennomsnittet… Men allikevel har jeg de siste ukene overnattet på nye steder, og oppdaget nye steder å gå. Og etter å ha studert kartet nøye vet jeg og hvor jeg vil utforske og dra på miniekspedisjoner denne våren og sommeren. Men allikevel så føler jeg en trang til å dra ut av kommunen… Hvorfor det? Og er det nødvendig?

Fra en stuttreist friluftstur i nærområdet påsken 2020.

For fra 20. april 2020 så ble hytteforbudet opphevet, men vi blir nøye instruert i at unødvendige fritidsreiser skal unngås. Men hvem bestemme og setter kriteriene for hva som er nødvendig… Skal en skamme seg hvis en drar på hytta? Vi dro på hytta 23. april – litt sånn i forlegenhet og annonserte det ikke høyt.

Endelig på hytta igjen – om enn med litt hytteskam….

Jeg vet ikke om vår begrunnelse er god nok for alle – men hytta hadde stått tom i flere måneder – og vi følte at det var greit å få sjekket at alt stod bra til med den. På vinteren så er det ingen som ser til området der den ligger – så greit å få et overblikk slik at det ikke var noe som kunne blitt mye å reparere eller noe lignende. I tillegg så var det noe behov å komme seg ut litt. Med «hele» familien hjemme hver dag er det ok å se noe nytt. Og der kommer spørsmålet mht nødvendighet – for vi er heldige mht hvor vi bor og hva vi har tilgjengelig hjemme. Relativt stort hus, stort uteområdet og skogen rett utenfor huset. Vi er ikke stengt inne i en liten leilighet i en storby. Vi kan gå ut, være fra hverandre både inne og ute.

På vei inn

Så med en god og en litt mindre god begrunnelse så dro vi av sted. Vi handlet alt i vår lokale butikk for ikke å eventuelt skulle kontaminere butikker på stedet vi skulle til. Pakket i sekker – puttet de to Irske Setterene Bill og Mira i bilen, sammen med ski og kjørte i vei. 3 timer, så var vi fremme. Fikk på oss skiskoa og gikk avgårde på ski. Selv etter en uke med herlig vårvær holdt skaren greit inn ved 13 tiden. Vi pakker oss inn og konstaterer at hytta står den, slik sikker de fleste andre hytte gjør, selv om en ikke fikk påsken der! Det fyres opp, vinduer settes opp – mye varmere ute enn inne. Og mens de andre blir på hytta, så tar jeg med meg hundene og går et par timer på ski – en herlig følelse og være her igjen:)

Enda er det noe hold i snøen…

Junior er glad for å være på hytta, og når jeg kommer tilbake har han ordnet med en herlig sitteplass med reinsdyrskinn, smågodt og iskald cola. Kan livet bli bedre….

Herlig sitteplass junior hadde ordnet!

Når vi sitter der og ser utover kommer det 2 tranepar på vannet nedenfor, og vi får oppleve et fantastisk skue med tranedans – en herlig naturopplevelse. NB – jeg glemte igjen kamera – og mobilkamera er ikke noe bra med zoom…

Tranedans

Etter å ha sett på de en stund – flytter de på seg, lenger nord på vannet der det er en åpning i bekkeutløpet. Vi tar på skia og stikker ned for å sjekke spor og tykkelsen på isen.

Tranespor
Istesting

Isen er i to lag. det øverste rimelig porøst, så ca 15 cm med vann og så et tykt islag (men enn bør ikke stole på det nå mht varmt vær og myrbunn i vannet). Men litt gøy da og leke med vannski disse dagene:)

Ble både utholdenhet og styrke på denne økta med utegym! Hjemmeskole.

Nå seint på dagen er snøen ganske så råtten og bikkjene er blitt rimlig slitne. De nyter sola og slapper av.

Slapper av.
Tømmer!

Så må en inn å gjøre ferdig skolearbeidet. Tidligere i uka så er så og si all teori gjort, så det er igjen praktiske oppgaver og gym, samt noe lesing. Så det hogges ned noen trær som begynner å bli dårlige, samt at det ryddes opp greiner som har blåst av eller falt av pga snø de påfølgende dagene. Heldigvis har ikke noe truffet hytta. Og junior fyrer større bål en det mora gidder – herlig!

Kveldsbål og opprydding etter greiner som hadde falt ned.

På morgenen kl 0600 så hører vi orrfuglen spille på vannet. Vi kan telle 8 stykker – det er fint å se på – igjen en stor naturopplevelse.

I tillegg til å rydde opp etter vindens herjinger blir det tid til turer. Fredagen blåser det en del og vi blir i bjørk og furuskogen. Bekkene begynner å åpne seg. Mange vårtegn nå!

VÅR
Tyribål. Straks lunsj.
Vi kom oss over bekken på en snøbru! Ser du nøye etter ligger det to svaner i iskanten bortest.

Selv om en skal være forsiktig med å fyre opp bål i disse dager – så anså vi det som trygt. Mye snø og vann. Så bål ble det og godt lunsj på dette. Kakao, andepølser og diverse tilbehør var godt etter noen timer ute.

Jeg har en mening med denne bloggen, samt Instagram – nemlig å inspirere flere til å bruke naturen. Disse dagene så har jeg følt litt på hytteskammen og kun lagt ut bilder der en ikke kan se hvor vi er – vi kunne like gjerne vært i skogen og fjellene hjemme. Trodde egentlig ikke at jeg skulle føle det slikt. Men en leser og ser så mye på nyhetene denne tiden. Men etter et par dager på hytta så gikk denne skammen over – hvorfor? Tja, enn ser jo at det er mange som drar på hyttene. Mange kommuner ønsker hyttefolket velkommen. Vi har ikke vært på steder der vi treffer andre innendørs. Vi er friske. Og skulle vi bli dårlige så rekker en av oss å kjøre oss hjem for legehjelp – så sant det ikke er noe akutt og alvorlig. Vi har kun gått snille og rolige turer for å unngå ulykker. Så ja, hytteskammen har gått over for min del. Men jeg skal være forsiktig, vi vaskker hender og spriter når vi er ute der andre og kan være. Så de to siste dagene av denne hytteturen dro vi opp på snaufjellet. Pappaen vil ikke på bilder – men han er med:) Og mammaen er kjempestolt når avkommet vil gå lenger og høyere en det som var planlagt!

Junior skulle gå lenger en planen – da henger mamman seg på!
Vi kom oss til denne stenen i år og – her har vi vært hver vinter siden junior var 1 år!
Trengte ikke feller oppover!
Junior og Mira
Lite sne på toppene!
Bill fikk være med på fjellet siste dagen – gammel hund tåler ikke å gå i råtten snø. Men denne natta hadde det vært kuldegrader:)
Glad for at jeg utfordret hytteskammen, samtidig som vi tok våre forehåndsregler.

Så vi dro til Vingelen med litt hytteskam i bagasjen – men la den igjen der oppe! Takk for at vi fikk reise på hytta igjen, kjære helseminister – du har gjort en fantastisk bra jobb så langt i denne rare og vanskelige tiden!

Årets første padletur! Påsken 2020

Svaberget ved Fløta! et av barndommens badesteder:)

Påsken 2020 ble ikke som noen hadde tenkt. For stort sett hele Norge så er det hjemmepåske. I en rar tid der virus på en måte styrer kloden, er det fint å kunne være ganske alene i naturen. Packraften har vært pakket ned i noen måneder. Men palmesøndag så var det overskyet nede i bygda – og så en opp mot fjellet lå tåka der oppe. Skia fikk stå i dag, vannene her nede er fortsatt islagt – men Svartelva den er åpen!

Min hjemkommune, Løten, har mye natur – og jeg har mange muligheter alle årstider. I dag så ville ikke noen andre på to bein være med, så da pakka jeg sekken, Bill på fire bein ble med. Fra huset må jeg gå ca 2 km. Vi går igjennom skogen, så forbi et lite byggefelt – i disse tider er det hyggelig (egentlig alltid da) å ta en prat med kjente over hagegjerdet. Så går vi forbi skola ( der jeg jobbet for inntil 5 dager siden – se forrige blogg om du lurer på hvorfor jeg ikke jobber der), det er litt rart. Verden er helt andreledes nå en da jeg sa opp…

Fløta

Så er vi nede på Fløta. Det er litt snø igjen i skogen – men kun rester. Over brua og bort til Svaberget på Fløta. Vi skal padle en rolig tur, denne kan en padle så sant elva er åpne. Nedenfor og ovenfor der jeg skal padle må det være mer vann – samt her er det stryk en må bære forbi. Siden jeg er alene i dag så blir det en kosetur og jeg gleder meg til årets første padletak.

Over brua
på vei bort til svaberget
Svartelva. Nå er det bare å få frem båten!
Og blåse opp. Veldig effektiv den blåsesekken:)

Packraften blåses opp. Og settes på elva. Bill oppi først, han får et liggeunderlag i båten mht at vannet er kaldt. Hadde junior blitt med som var planen, hadde vi nok hatt på våtdrakter under mht full packraft med to mennesker + en hund. Men nå som jeg skal padle rolig vann, med en hund som elsker å padle, i en båt som er veldig stødig – og jeg har tatt årets første bad ute, så har jeg kun ullundertøy under.

Bill er førstemann

Så kommer jeg meg oppi og. Første åretak – magisk og herlig. Endelig på vann igjen!

Ligger litt snø ved kanten
Happy padler

Vi padler oppover elva, fra Fløta mot Storefløta. I ungdommen så svømte jeg ofte denne strekningen, også med hest. Strekningen er ikke lang – ca 30 minutter frem og tilbake i packraften.

Beverhytte
Beverdemning
Her jobber beveren
Noen har spist her

Vi padler ganske kjapt forbi en beverhytte. Langs hele strekningen er det tegn på at beveren er aktiv i området. Vi padler litt opp en liten sidebekk. Jeg hadde håpet å komme ut på en stor myr her. Men en beverdemning gjør at vi snur.

Ser du elgen?
Elg! Når en padler stille på elva, kommer en tett på naturen.

Bill ser plutselig opp til høyre. Jeg kremter – og da setter den seg i bevegelse. En Elg har ligget ved siden av elva – men så oss og reiste seg. Fantastisk å sitte på elva rett ved siden av, den er stor når enn ser rett opp på den. Når jeg kremtet begynte den å løpe. Det tar litt tid å få opp kamera – men fikk et par bilder før den ble borte bak neste sving.

Her var det ender. Bill følger med.

Svartelva bukter seg, og på dette stille partiet er det fint å padle. dette er en nærtur for mange som bor på Ådalsbruk. Jeg har padla her med kano, kajakk og til og med rodd i en liten leke gummibåt. Så her trenger en ikke dyrt utstyr. Men husk å ha på redningsvest. Jeg tror junior syntes det morsomste var å padle en leke gummibåt her på sommeren, da kan en hoppe uti og la seg flyte nedover.

Stokkender
Kvinand
Traner

Det er mange småfugler som synger, og Svarttrosten synger sin fine sang. Mange fugler har begynt å komme nordover. Jeg ser mange Stokkender og Kvinender. Rett før en sving hører jeg trompetstøt og rett etterpå kommer to traner flyvende. Det er majestetisk å se de store fuglene komme seg opp i lufta.

Elva blir grunnere, og litt stryk. Her er det for grunt til å padle.
Får litt fart nedover det øverste stykke av padleturen.

Så er vi ved snupunktet. Skal en lenger opp må en nå bære et stykke. Vi har padlet helt opp til steinene, for å få leke litt. Gøy når strømmen tar fatt i båten:) Selv om vi nå padler nedover samme strekket, så endre naturopplevelsen seg. Alltid fint å se en sak fra to sider:)

Det er noen fine store og gamle furutrær ved elvebredden. Ved dette pleide vi å raste når junior var liten.
Rolig elv. Speilblankt!
Her måtte vi dukke litt, for å komme under.
Her plaska beveren.

Når vi nærmer oss svaberget vi startet ved, så smeller det et stykke foran oss. Det var beveren som sa hei (eller kom deg vekk).

Svaberget på fløta.
Svaberget fra andre siden.

Vi kommer rundt siste sving, Bill er klar til å gå å land igjen. Han blir litt skuffa når jeg padler litt forbi… Men det var kun for å få et bilde fra andre siden.

Alt pakka ned

Vi hopper i land. Eller Bill gjør det. Jeg krabber litt mht at det ikke er fast grunn under packraften…

Jeg pakker sammen og svinger sekken på ryggen. Bill i bånd, og vi rusker hjem.

Stien hjem.

Selv om det er en del bebyggelse et lite stykke unna, er det som å være i villmarka. På denne lille turen, en stuttreistfriluftsliv tur, sitter jeg igjen med flotte naturopplevelser. En stile og rolig palmesøndag i en litt rar veden – 2020. Jeg har iallefall holdt god avstand til folk. God påske!

Litt historie fra området – fra skilt som står ved Fløta. Ådalsbruk var det største industristedet mellom Oslo og Trondheim tidligere. Nesten ikke å tro hvor mye bebyggelse det var her tidligere langs elva. En ser tufter etter husene, men jammen har naturen tatt området tilbake.

Hva gjør jeg nå?

For et par uker siden fikk jeg hjertebank – ikke bare litt men hjertet galopperte av sted når jeg kom på jobb… Og på natta våknet jeg av å ikke få puste ordentlig. Ikke noe fysisk galt – men et lite angstanfall… JEG? hvorfor det og jeg som opplever meg selv som ganske sterk både fysisk og psykisk…. I tillegg var jeg forkjølet, og valgte å ta det rolig hjemme et par dager, men måtte på noen møter og få skrevet noen rapporter!

Fredag ettermiddag samme uke tok jeg med Bill og Mira og stakk opp på fjellet. Tåke og lite snø nede i bygda – 20 minutter med bil og en helt annen verden. Sol og meteren med snø. Hedmarksvidda!

Jeg spenner på meg fjellskia, etter 5 minutter i løyper (som er perfekte) kan vi gå i uberørt natur. Når vi kommer på toppen er det en flott utsikt utover tåkehavet – jeg kjenner roen komme.

Her på Hedmarksvidda trives jeg aller best om vinteren. Utenfor løypene treffer jeg neste aldri andre. Kun dyrelivet – det jeg ser oftest om vinteren er rype, skogsfugl, hare og rev.

her var rypa:)

Jeg står på toppen og ser utover – nesten normale hjerteslag og pulsen senkes (ble litt økning i løssnøen oppover). Dette er terapi for meg – bli litt sliten fysisk og få roen i hodet. Utenfor løypene får hundene løpe løs, i dypsnøen holder de seg i nærheten – selv med mye jaktinstinkt og fugelukt.

her hoppet en glad hund
Bill lukter og så fuglen.

Vi blir en stund på toppen og nyter synet, og lar roen senke seg. Så kjører vi ned på baksiden.

Vi kommer på et fint myrdrag, går sakte, tungt og rolig i løssnøen – herlig.

Tankene spinner i hodet, selv om jeg prøver kun å fokusere på naturen og bevegelsene mine. Det er så mange oppgaver enn skulle ha løst på jobb, så mange lovverk som skal oppfylles, ønske fra eiere om økte resultater – samtidig som kommuneøkonomien skal strammes inn, så mange krav fra mange parter at det oppleves som et stort og økende krysspress.

På tur så er bål og rasten der noe av det beste. Sitte ved bålet og la tankene fare.


Tyribål, jeg drikker ikke kaffe – så blir kakao på meg:)

Denne dagen fikk jeg ikke tankene ut av hodet – og måtte rydde litt der. Jobben min er det tankene kretser rundt, som rektor, på en fantastisk skole; herlige barn, engasjerte foresatte som ønsker det beste for sitt og andres barn – som stiller opp og bygger gode relasjoner, ansatte som gir mer enn en kan forvente. Jeg har ingen ting å klage på egentlig. En jobb der jeg kan få så mange klemmer jeg vil hver morgen, men og få konstruktiv kritikk på områder vi kan bedre.

Viktig med gylne øyeblikk og gyldne tanker….

Etter 5,5 år på samme skole så er det hyggelig å tenke tilbake på alt det flotte som har skjedd. Vi har bygget er sterkt team rundt elevene og deres læring. Gode læringsaktiviteter, gode rammer og standarder som har kommet til etter prosesser der data er analysert, opprettholdene faktorer er funnet på områder vi er gode på og områder som vi måtte utvikle, bruk av forskningsbasert kunnskap – før vi har satt inn tiltak. Vi har hatt tilsyn fra fylkesmannen på skolebasert vurdering – fikk ingen avvik og fikk dokumentert at vi er datadrevet og at det settes inn tiltak som er knyttet til forskningsfunn. Noe av det som gjorde at vi kom så godt ut av det var at rektor prioriterte mye tid ute i klasserom sammen med elever og ansatte.

Stolt av mine medarbeidere og at vi fikk denne lederen i Hamar Arbeiderblad 22.12.18. Vanvittig takknemlig for alle de dyktige medarbeidere som bidrar:)

Min arbeidssituasjon om dagen er helt annerledes en for et år siden. Etter at jeg kom tilbake på jobb i desember etter permisjon, har jeg kun rukket å være i klasserommene i ca en time tilsammen. Og det er her rektor bør være en del, for å kunne drive god ledelse på alle områder; utviklingsledelse, relasjonledelse, verdiledelse osv…. Hva har endret seg som gjør dette? Nå kan jeg fortelle at det begynte før desember 2019 – har sakte men sikker blitt sittende foran PC`n mer og mer. Prøvd å finne gode løsninger mht at økonomien har blitt svakere og svakere. Men nå så ser jeg egentlig ingen løsning… innenfor det som jeg har av kunnskap og lovverk – annet enn å spare på lønn. Men det skriker imot inne i meg å bygge ned tiltak mht skolemiljø (noe vi har begynt dette skoleåret), eller å gjøre om skolen til en fådelt skole. Tenker at er fådelt løsningen, så må det en leder inn som ønsker og ser fordeler med det i en skole med rundt 120 elever.

Viktig med en retning – jeg skal rett mot sola for å komme dit jeg har planlagt:)

I skole så er verdien vi skaper læring – hvordan måles det og hvor er vekstpunktene? Det å måle læring er nesten umulig – for hva har en lært, og hva er viktig læring? lesing? regning? være en god venn? omsorg? respekt? ansvar? lære å lære? Men det jeg vet er hvor vekstpunktene i læringsprosessen er – som jeg som leder kan påvirke til det bedre. I mitt møte med ansatte kan jeg påvirke kvaliteten i alle relasjonene og møtepunkter som er mellom mennesker i bedriften. Så i møtepunktene:

  • leder – ansatt
  • ansatt – ansatt
  • ansatt – elev
  • elev – elev
  • skole – foresatt
  • skole – lokalsamfunnet

Har jeg en mulighet for å øke kvaliteten. Skal vi i skole utvikle oss – er det vi menneskene i den som må utvikles. Og det som skjer mellom disse møtepunktene får en økt kvalitet. Nå opplever jeg et stort press og at krav og ressurser vi har, ikke helt holder takten. Vi som skole har flere lovverk å forholde oss til, samt mange kapitler og § i Opplæringsloven. Hva som er den viktigste loven/§ er det som sirkler rundt i hodet mitt ved bålet….

Hvilken retning skal en ta… Hvor har rypa gått?

Opplæringsloven sier noe om elever pr lærer, den sier noe om retten til tilpasset opplæring, noe om tidlig innsats, og noe om det psykososiale miljøet for elevene. Vi har Offentlighetsloven, arbeidsmiljøloven ++++ Politikerne har satt mål for skolene i kommunen. Og vi måles hele tiden mot andre skoler. Jeg synes det viktigste er å måle oss mot oss selv, for så å bedre ens egen prestasjon. Og når ressursene ikke helt strekker til – hva er viktigst?

Med disse tankene i hodet så spennes skia på og vi setter kursen tilbake. Noen svar hadde jeg ikke enda – og hvor jeg skulle gå viste jeg mht retning på skia, men ikke mht jobb..

Så med nok en natt der jeg våkner og opplever at jeg ikke får trukket pusten – er det naturen som blir redningen. Denne lørdagen er det tåke på Løtenfjellet. Men med kompasset på plass og veldig kjent terreng legger jeg, Bill og Mira ut utenfor løyper – og uten noen andre i samme område. Det blåser bra og lite sikt.

Bill og Mira er med i tåkehavet:)

Tankene er med – en liten tanke som går på misunnelse har sniket seg inn, og det er egentlig ikke bra eller særlig edelt! I nabokommunene så har middelsstore skoler på samme størrelse som regel en assisterende rektor og merkantil resurs. Hos oss skal det meste løses av rektor. Og denne rektoren opplever å ikke strekke til med å være den lederen en ønsker og har kunnskap om – som kan utgjøre en forskjell. Med 23 medarbeidere som skal følges opp, i tillegg til times-vikarer går timene fort.

I en rapport fra Fafo så beskrives at det er flere en meg som opplever at rektorrollen har endret seg, et stort arbeidspress og som er usikre på om dette er fremtiden.

https://forskning.no/skole-og-utdanning/faerre-vil-bli-rektor/1640213

Og 12 leger i Tromsø advarer mot å bygge ned skole og SFO. «Tidlig innsats er noe av det viktigste arbeidet vi som fastleger kan bidra til for å hjelpe vanskeligstilte barn og ungdom, men det virkelige arbeidet gjøres i hjemmet, på skolen og i barnehagene. Barn er på skolen og SFO hoveddelen av hverdagen sin. Der interagerer de med andre barn og voksne, og utsettes for små og store utfordringer. Mestrer de der, kan det kompensere for mye svikt på hjemmebane. Lærerne, rektor, sosiallærer, skolesykepleier og SFO-ansatte får en ekstra viktig rolle når foreldrene blir syke, svikter eller faller utenfor av andre årsaker. Derfor vil et skolekutt først og fremst ramme de sårbare barna.»

https://nordnorskdebatt.no/article/skole-sfo-skal-bygges-ikke

Naturens kunstverk.

Bare siden i går har litt snø, tåke og vinn pyntet trærne. I dag så er det sørsiden av trærne som er dekket med rim/snø. På denne årstiden har det pleid å være nordsiden…

Har funnet ut at jeg bør nok sjekke helsa litt – og bestilt en legetime.. Men innerst inne så vet jeg hvor jeg skal.

Vi drar nedover til Yksensjøen…

Jeg tenker at nå får jeg sette meg selv først. Med dårlige ressurser så går det en stund å jobbe mye, men på sikt så løser ikke det annet en en meget dårlig samvittighet. Samme hvor mye jeg jobber – så klarer ikke vi å fylle alle krav og forventninger. Vi klarer heller ikke å gjøre alt det en vet fra forskningen sin side virker. Men vi får gjort mye. For meg blir det et verdivalg.

Vi fortsetter nedover i løssnøen. Det er så mildt at snøen fester seg i store snøballer på hundene. Pelsen til Mira er den verste – hun fylles helt opp, og må hjelpes med å få den vekk. I dag så velger begge to å gå hovedsaklig i mine skispor – tungt!

I avisa, Hamar Arbeiderblad, har lokale politikere skrevet om hvilken vei skolene kan ta mht strukturer i kommunen. Jeg håper det høres på henne som sa at nå må de legge bort partiprogram og se sammen på hva som er best mht de ressursene kommunen har – fint om noen tør det.

Nede på Yksensjøen.

Vel ned på sjøen, så har jeg to slitne hunder. Så vi deler matpakka før vi bestemmer oss for hvor vi går videre.

Får vi litt?

Vi må oppover samme hvilken vei vi tar. I tåkehavet så blir det også ganske likt, så vi velger å ta sporene våre opp igjen denne gangen. Slitne hunder og en på to bein som ikke er helt i form..

Bill leder an oppover. Inne i skogen her lukter det skogsfugl:)

Vel oppe så har jeg også bestemt hva jeg gjør. Sjekker først at det ikke er noe mer galt en litt stress og redsel for ikke å være god nok mht hva jeg har satt meg som mål – og mine verdier.

Noen uker etterpå, ny tur på Hedmarksvidda. Jeg har skrevet min oppsigelse, men trenger å lufte kropp og hoder før en endelig avgjørelse.

Sola gir fine skygger – et speil av virkeligheten.

Et herlig tyribål og på det varmest det lunsj og vann til kakao. Og ja, jeg bærer med meg krem.

Med godt turfølge og kakao i koppen så lar jeg tankene fly igjen. Jeg ønsker meg god nattesøvn igjen og et hjerte som ikke galopperer av sted. For meg blir dette et verdivalg. Frisk helse, ikke gå på bekostning av det jeg tror på og kan om forskning på skole, samt tid og overskudd til familien.

Og så får tiden vise hva jeg gjør videre Og for skolen er det godt å få inn noen som kan se litt andreledes på tingene.

Smilet er fortsatt litt stivt – men kommer seg:)

Bål, mat og skiturer. Vingelen 15. – 17. november 2019.

Noe av det fineste jeg vet er å sitte ved et bål!

Med noen dager der snøen har dalt ned i fjellet, så dro vi en tur opp til Vingelen og områdene der. Nå skulle skia få luftet seg i 3 dager.

Fjellski:)
Skispor på vann. Husk å sjekke isen tidlig på vinteren!

Vi velger å gå over vann og i myrterreng. Isen testes siden vi kun er i november. Her oppe i Nordøstredalen har det vært kuldegrader lenge og isen er tykk(over 15 cm alle stedene vi testet), men i to lag enkelte steder. Stålis.

Utsikt mot Hummelfjell.
Utsikt mot Nonsvolla.

Siden det har vært tåke noen dager og trærne er dekket med våt rim, velger vi å ta med noe tør ved på turene for å få tent på enkelt. Man trenger ikke det, men må jobbe noe mer med å få tørr opptenningsved!

Vi finner fine plasser innover myrene. Det er ikke mer snø en at skia tas av og vi kan gå å finne mer ved.

Vi finner tørre greiner av furu, en god del av dem lukter det himmelsk av, TYRI!

Junior har ansvaret for å fyre opp bål på tur. Målet er en fyrstikk. Det går greit med tørr oppfyringsved og never. På denne turen skal vi ha karbonader med stekt løk. Vi varmer og vann, to skal ha kakao og en skal ha kaffe. De to firbeinte skal få hver sin karbonade når vi andre har spist.

Først stekes løken. Løken ble kuttet opp og lagret i sekken med litt smør. Bare å helle rett i panna ute.
Vann i kjelen må vi ha. Noen er veldig glad i å bruke øksa og får jobben med å hugge hull i isen.
Vann kokes og karbonadene stekes. Løken får hvile seg litt.
Løken legges i panna på slutten, og brødene får varme seg litt.
Da er det bare å nyte. Mat på tur smaker bra. Og aller best den du lager på bål!
Oppvasken tas på bålet. Kok ut panna, så er den klar til neste gang!
Bålet får brenne ut. Prøv å lage minst mulig spor i naturen. Her vi har laget bålet, tar vårflommen i bekken og vasker bort restene.
Naturens kunstverk. IS.
Skispor på myra!
Rypespor.
Her tok rypa av når vi kom litt for nærme. Se spor etter kropp og vinger!
Gøy å kjøre med hund! Bill begynner å bli gammel og får slippe å dra en del. Han er glad i å løpe løs ved siden av, og ikke minst få sjekke om det er noe fugl her. Mira litt misunnelig på det, men hun er glad i å jobbe.
På vei til bake.
Isbru. Elva hadde ikke fryst helt til. Vi gikk en og en over denne isbrua.
Sola på vei ned. Novemberlyset er flott.

Vi rakk inn før mørket kom. Dagene i november er korte.

Barfrost og skøyteis i Mosjømarka

Bilde fra 2016, Vintertjernet

I uke 45 kom kuldegradene til Løten. Flere netter med under 12 minusgrader gjorde at det ble frost i myrene og is på vannene. Dette er noe jeg gleder meg til hvert år. Lett å gå over alt og ikke mist få frem skøytene!

Onsdag var det strålende vær. Jeg tok med Bill ut i marka. Vi gikk et par timer på frosne myrer. Rim og fortsatt litt høstfarge gir en fin fargekombinasjon med den blå himmelen og den gnistrende sola!

Vi traff på et par elger – i området jeg gikk er det en god del elg hele året. Men på vinteren når snøen blir dyp lenger nord, er dette vinterbeite for mange elger.

Inne ved et av tjernene tester jeg isen. Det knaker og buldrer skikkelig ved første øksehogg når spenningene i isen blir utfordret. Det er gøy og skummelt når sprekkene sprer seg.

Jeg tester alltid mist 3 steder, og ren stålis bør være ca 10 cm tykk. Den er ca 13 cm e ved kanten og 3-4 meter ut. Kommer en lengre utpå er den litt tynnere. Jeg har med tau rundt livet og ispigger rundt halsen når jeg tester is.

Under isen som er speilblank er det rene kunstverket med vaniljeblader.

Jeg tester på et par vann til, på de største tjernene er det litt tynnere is. En skal teste nøye før en går ut, dette et tjern i myr og det slippes opp gasser som gjør at det kan bli tynn is og hull enkelte steder. Dette kan og lage fantastiske kunstverk.

Isen er speilblank og glatt. Jeg håper den er slik dagen etter. Jeg gleder meg, torsdag blir det middag ute ved ett av tjernene i Mosjømarka og skøytetur.

På vei hjemover så går jeg forbi Svartjernet, sola er blitt lavere på himmelen og det ser ut som om både himmel og vann er i fullt fyr.

Torsdag! Jeg har ryddet hjemmekontoret, pakket sekker- de andre kommer hjem og vi kjører inn i Mosjømarka. Denne dagen til Trollskog og derifra går vi inn til Svarttjernet. Vi har med tau og ispigger.

Vi tester isen i dag og. Siden vi er flere, tester vi litt lenger ute og. Mellom 13 og 10 cm stålis er det.

Det har kommet et ørtynt lag med snø… det gjør at isen ikke er gnistrende svart. Men den er glatt og fin å spille litt hockey på.

Bill er med, vår 8 år gamle irske setter. Han synes isen er litt for glatt:)

Det mørkner og vi begynner å bli sultne.

Det er junior som har ansvaret for å få fyr på bålet. I dag har vi hatt med ved ferdig hogget opp hjemmefra, så det går fort å lage bål. I dag er det lettvint og vi steker wienerpølser. De er faktisk bedre stekt enn kokt. Kakao med krem fungerer og bra!

Lørdag – det har snødd om natta!

Det er spådd mer snø til helga, så når lørdagen kommer og vi våkner til 10 cm nysnø bestemmer vi oss for skøyter denne denne dagen og. Snøen er lett, men soppas dyp at pucken ikke sklir i dag..

Men gøy å gå så snøen spruter:)

Vi får besøk ved tjernet av bestefar, kusine, tante og onkel. Kakao på bålet i dag og.

Mira (bestefar sin hund) og Bill håper alltid på å få smake lunsj:)

SIKKERHET PÅ IS. Jeg anbefaler at du går inn på www.varsom.no. Dette er en tjeneste levert av NVE, i samarbeid med Statens vegvesen og Meteorologisk institutt. Her vil du finne mye kunnskap om å ferdes på is.

Her er noen punkter man bør kjenne til før man går på ukjent is:

  • En bør kunne skille de tre istypene stålis, sørpeis og våris, og kjenne til de store forskjellene i bæreevne.
  • Ha kunnskap om sikkerhetsutsyr og vite hvordan du bruker det.
  • Ha med utstyr for å måle istykkelsen og vurdere bæreevnen, eller ha sikker informasjon fra andre.
  • Alle vann har svake partier. Lær deg hvilke områder du alltid må unngå, og hvordan du ser de på kartet. Se etter faretegn! Er vannet regulert, og hvordan påvirker det isen?
  • En sjelden gang feilvurderer man likevel og går gjennom isen. Når er det farligst, og hvordan øker du sjansen for å redde deg selv, eller bli reddet?
Bilde fra 2016, samme tjern!

Skøyter på islagte vann er gøy. Ønsker deg en god og sikker tur. Oppsøk kunnskap og sjekk type is og tykkelsen på isen før du legger utpå!

En forsmak på vinteren. Vingelen og forgården til Forollhogna nasjonalpark .

Bjønntjønnan. Ligger på ca 1000 moh. Hytta her er til utleie.

Vinteren er en av mine fire favorittårstider. Nede i bygdene er det fortsatt en fargerik høst – men på fjellet…. På fjellet ligger det snø! Vinterdekk ble lagt på bilen og i uke 41 gikk turen opp mot fjellet i høstferieuka.

Vi stoppet først på Venabufjellet – men her hadde vi to dager med tett tåke, dermed ble turene her ble kun rundt Spitsbegseter. Resten av disse dagene ble brukt i badeanlegget på Spitsbergseter. Videre gikk turen til fjellbygda Vingelen. Her skulle vi re i fem dager. Snøen møtte oss på ca. 700 m.o.h.

Vi pakket oss inn i hytta. Godt å få fyret opp. Det tar litt tid å få en gammel tømmerhytte varm, så når alt var inne, vann hentet i brønnen – tok vi oss en tur ut. Været var rimelig bra. Vi tok med øks for å sjekke om isen begynte å bli bra nok til å kunne prøve skøyter.

Det hadde vært en del ordentlig kalle netter her, men de siste dagene noe varmere. Isen har på ca 750 m.o.h var neste fem cm tykk – men ganske så porøs. Så skøytene må bare ligge i ro.

Bill og Mira koser seg!

Det er herlig å gå i myr som er frossen. Flotte farger, samtidig som det er is i pyttene og litt snø rundt. Når vi ser opp på fjellene rundt er det hvit.

På kvelden kom månen frem og det er hyggelig å lage årets første snølykt.

Neste morgen er det tåke. Yr sier at det skal letne, og det letner noe, men på toppene ligger tåka tykk. Vi tar en tur opp for å sjekke snøen.

Ser du snøballen?
Snart lunsj.

Tåka var tykk, og det var spor om at det var jegere i området, så hundene forble i bånd. Vi gikk et stykke opp mot fjellet som heter Kletten. Og kjempegøy med noen av de første snøballene for denne sesongen!

Men med tykk tåke så gikk vi litt ned før vi lagde lunsj. Og ute på tur smaker maten aller best, og særlig med et bål.

På kveldene på når vi er på hytter , pleier vi som oftest å lese, spille brettspill og kortspill. Men denne høstferien ble mye av tiden bruk til å bygge Lego for junior. Frihetsgudinnen er for 16+ år og tok litt tid. Disse Lego arkitektur er fine både mht byggingen, men det står og mye fakta om historien i instruksjonsheftet.

Det var tåke neste morgen og. Men etter å ha brukt litt tid med lego, så letnet det og vi gikk på fjellet. Sola kom frem og det var herlig med snø. Litt lite her til at skia ble med.

Bill og utsikt mot Kletten. Sola kommer litt igjennom.
Skyene kommer inn fra sør. Det er meldt nedbør til kvelden.
Gruvola, her er det rester etter tidligere tiders gruvedrift.
Utsikt ned fra Gruvola.
Happy! Fjell, snø og god turkompis!

På ettermiddagen så ble det en tur på myra ved hytta – her er det mange dammer med is. Og isknusing er egentlig ganske gøy.

Isknusing!
Herlig å få leke litt
Sen høst, eller tidlig vinter?
BILL!

Neste dag så var planen å jakte på skogsfugl og ryper i området rundt hytta. Mye tåke tidlig, så vi hadde tid til en lang og god frokost før det ble noe sikt. Med litt varmere vær, var det meste av snøen nede på 750 m.o.h smeltet.

En liten pust i bakken.

Vi så Orrhane og syv ryper, men de lettet på litt for lang avstand. Men en fin dag ute der vi så spor etter mange dyr og fikk et fint tyribål.

Spor etter feiing av gevir. Vi så og en elg.
Snart lunsj!

Den siste dagen i høstferien våkner vi til strålende sol! Vi spiser frokost, vasker og rydder oss ut av hytta, og drar for en siste tur på fjellet for denne gang. Vi har på fargerike luer pga nede i dalsiden er det aktive elgjegere. Greit å synes der!

Sol og fjell!

På vei opp følger vi stien. Når vi kommer et godt stykke opp så er det ganske bra med snø. Jeg angrer litt på at jeg ikke putta skia i sekken…

På vei opp ser vi spor etter reinsdyr, hare og rype. Nede i skogen var det spor etter elg.

Reinsdyrspor!
Rypespor!

Vi har et fantastisk vær. Når vi nesten er oppe, så er det flere snøfonner det er gøy å hoppe i. Hundene er med og vi har det egentlig ganske gøy!

Herlig med snø!
Rulle ned skrentene er gøy, for to- og firbeint.
Gøy på tur! Spesielt når snøen er her!

Når vi kommer til Bjønntjønnan så setter vi oss og spiser lunsj ved hytta som en kan leie. Kjempefin plass, om sommeren så er det bra fiske i dette vannet.

Lunsj ved Bjønntjønnan.

Junior sjekker isdybden med øksa. Her oppe har det vært kaldt, og det er stålis. Ca 10 cm inne ved lang og et par meter ut. Viktig i overgangen høst – vinter at en alltid sjekker iskvalitet og tykkelse før en går utpå. Bør være minst 10 cm stålis, og helst bør en ha ispigger i tilfellet en er så uheldig å gå igjennom. Vær ekstra obs ved inn- og utløp.

Vi sjekka isen – her oppe var den 10 cm tykk. Men dette kan endre seg fort hvis varmegradene kommer hit igjen. NB, pass opp ved inn- og utløpet, her var det åpent.
Snart nede!

Vi gikk ned igjen, i starten fulgte vi sporene våre pga dyp snø. Litt lenger ned fulgte vi bekkefaret. Her så vi 19 ryper tilsammen. Det er gøy!

Turen gikk ned til bilen, og vi kjørte hjem til høsten igjen. Gleder meg til vinteren!