Hedmarksvidda på langs, vinterstid

Utsikt mot Nordhue, fra Gitvola.

Jeg er nok en av de flittigste brukerne av Hedmarksvidda – bakgården der jeg bor. Særlig den sørlige delen er det turer både somme og vinter flere ganger i måneden. Men det er over 20 år siden sist tur på tvers, og endelig på vinteren i 2021 så ble turen planlagt. Fra Nordhue i sør til Tuva og ned til Skvaldra i nord. Monika og jeg pakka sekken og la i vei en februardag.

Pga mye vind og vi planla soving under åpen himmel på denne turen, måtte vi droppe snaufjellet opp mot Tuva. Året etter fikk vi med oss den nordre delen av Hedmarksvidda. Denne gangen ble teltet også med, får nå var det meldt mye vind. Vi går for det meste utenfor løypenettet, men om du ønsker så er det løyper stort sett hele veien, men da bør utgangspunktet være fra Budor, mot Målia, så Brumundkampen og videre enten til Sjusjøen eller opp mot Raudfjellet, forbi Øyungen og Tuva – for så å kjøre ned til Skvaldra . I løypenettet kan du ta turen på en dag. Med tunge sekker og pulk, der fokuset er på å ha følelsen av å være alene, i urørt natur, overnatte og tid til kos rundt bålet bør en bruke lengre tid. Da får en gjerne oppleve dyrelivet også.

Her har jeg stått mange ganger. Sett på utsikten ned til Yksnsjøen og opp mot Gitvola. Kjenne litt på snøen, blir det kjapt føre, eller som her pudder og herlig utforkjøring? Og de fleste ganger, tungt tråkk opp igjen.

Vi startet ved Nordhue, her er det kun kjørt opp skuterspor noen ganger om vinteren, så her er det ut i løssnøen.

Vi startet seint en torsdags ettermiddag, selv om det var i februar så var det mildt. Siste ukes kulde var blåst bort av en fønvind. Det gikk fint i løssnøen ned fra Nordhue over fine myrdrag. Flere spor etter både rype og skogsfugl.

nedkjøring uka før vi dro
Bløtt føre på sjøen i februar…

Vel nede på Yksnsjøen så var føret ganske bløtt – her det sist uke var bare puddersnø.

Solnedgang, utsikt opp til Gitvola. Stopp for å ta på feller.

Rundt ved Yksnsjøen er det mange fine myrdrag. Vi skulle legge oss i hengekøyer der jeg vet orrfuglene kommer nesten hver morgen om vinteren. Leieren ble rigga og mye fin tyri til bålet fant vi.


hengekøyene oppe, det ble noe mer vind enn værmeldingen hadde spådd, så vi fant en lun plass inne ved grantrærne.

Vi har preppa litt mat før vi reiste, så denne kvelden ble det finnebiff med ris. Veldig greit med ris i kokeposer på tur. Risen ble kokt i vannkjelen og ferdig stekt finnebiff med bacon, sopp og løk ble blandet med creme fraiche i stekepanna. Digg.

koker ris til Finnebiff, må smelte snø først.
Finnebiff lages.
Dessert, stekt banan med mørk sjokolade.
Nordlyset danser ofte over himmelen her på Hedmarksvidda. Og uten lysforurensning er det et flott skue fra hengekøya.

På denne turen valgte vi å sove under åpen himmel, vi tok med oss hengekøyer. Vi hadde et håp om å se dyr og nordlys når vi ikke hadde teltduken over oss. Det var egentlig meldt lite vind denne helgen – men på kvelden blåste det opp litt, så vi valgte å legge oss på «feil» side av myra mht å ha best utsikt til eventuelle orrfugler på morgenen.

Og så er vi på kosetur, og vi har med til en flaske vin på deling hver kveld. Mørket har senket seg og vi har det bra ved bålet. Det er noe som rører på seg på myra – jommen kommer reven forbi. Det gir en villmarksfølelse.

Første morgenen, kunne det bli bedre?

Etter en god natt søvn, så titter jeg ut av soveposen – en fantastisk soloppgang, men ingen orrfugl å se. Legger meg ned igjen, men etter 10 minutter får jeg lyst til å titte ut igjen, og jammen er det ikke tre orrhaner der. De bruser litt med fjærene, så kommer det en til og så enda en. De er fem stykker og den siste blir møtt med åpne vinger og spredte halefjær. Ikke like livlig som når hormonene er i full sving om våren – men fantastisk gøy å se. De blir en times tid – så plutselig flyr alle bort. Med en så fin start på dagen, er det bare å komme seg opp.

Ja, med orrhaner på myra som leker seg litt!

Vi lager frokost og studerer kartet for å finne den letteste ruta opp mot Gitvola, den høyeste toppen i Løten kommune. På toppen her var det i gamle dager mye fælt som skjedde og omtalt som den lokale Bloksberg der heksene møttes. Her foregikk også Norges siste heksebrenning.

Frokost og kart

Fellene på skia er et must – det er bratt opp til Gitvola. Når en kommer på toppen så kan en klatre opp i utkikksposten som er der – her ser en egentlig hele Hedmarksvidda og mye mer. Bare å prøve, under tårnet er det ei lita bu en kan fyre opp i ovnen å varme seg. På toppen her finner du ei skive som viser hvilke fjell en ser i de ulike himmelretninger. Det er også en minneskilt over alle som ble brent på bålet her.

Gitvola en kald januardag.

Nå er det nedoverkjøring, og vi legger av gårde mot Brumundkampen.

Her lå orrhanen

På vei nedover så ser vi flere plasser det skogsfuglene har ligget i dokk.

Det blåser bra på myrdraga, og selv om vi er seint ute holder skaren, det har blitt kaldere. Det går så fort at vi velger å kjøre nedover med feller på, ingen ønsker å falle med sekken på. Vi nærmer oss Brumundkampen, og det er tid for lunsj. Nå er det real turmat. Vi finner en fin plass, sola har tatt i og snøen er løs. Plutselig så går tuppen på skia mine nedover. Med tung sekk klarer jeg ikke å holde igjen og i sakte film går jeg hodestups ned i snøen. Alt blir mørkt og ingen luft. Latteren sitter løst hos begge når jeg kommer meg opp med hodet.

koker vann til lunsjen. Real blir det

Vi går myrdraga på østsiden av Brumundkampen. Vi velger å skrå opp mot løypene. I løypene treffer vi noen andre, samt går forbi noen hytter. Det blåser opp, månen er stor og fin – det samme er solnedgangen. Vi har sett på kartet at det er noen fine myrdrag nedenfor, mot Lavlia. Vi har gått mye kortere i dag en vi hadde ment. Hvor er det best le for vinden, lurer vi på da noen kommer løpene mot oss, og jammen er det ei jeg har gått på barneskolen sammen med. Hun forteller om en fin gapahuk de har som vi kan låne. Vi takker ja til det, hun peker ut hvor vi skal. Det blåser opp mer, og vi er glade for å ha ly. Denne kvelden ble det hamburgere på bålet. Vi legger oss kjapt ned i soveposene, med først et skumgummiunderlag, så et oppblåsbart med dun i og oppå der et reinsdyrskinn ligger vi godt. Selv om vi har gode vintersoveposer tar vi fjellduken utenpå der igjen. Deilig og varmt, vi nyter utsikt mot bålet og utover knausen i måneskinnet.  Det blir varmt i løpet av natta, fjellduken må åpnes og alt av ullundertøy må av nede i soveposen. På morgenen er det fint å ligge og høre på fugler og se utover.

Utsikt ut mot Endeløsmyrene

Og på tur kan en gjøre som en vil – vi fant ut at vi tok de to siste burgerne til frokost – så fikk vi ta havregrøt til lunsj.

Frokost dag 2

Vi har sett på kartet og på værmeldinga. Oppe på snaufjellet mot Raudfjellet og Øyungen er det meldt over 20 m/s i vindkastene, og uten telt er det ingen lur ide å ligge på snaufjellet i så mye vind. Så vi legger om ruta. Planen blir å gå mot Sjusjøen – så får vi se hvor langt vi kommer på to dager. Vi kommer oss ned til myrene under oss, og setter kursen over disse mot Bringbusætra. Nydelig lunsjplass på myrdragene denne dagen også.

Lunsj på Endelausmyra

En kan bli litt lei av smeltet snøvann med bålsmak, så når vi kom til en bekk som mildværet hadde åpnet litt fylte vi flaskene med deilig kaldt vann. Vi innser at vi ikke kommer så langt som vi håpet på. Et dårlig kne har fått litt for mye vekt og gjennomslag i snøen. Vi finner igjen en flott leirplass. Vi graver en bålgrop, men lager bålet oppå snøen rett foran gropa. Med et par store våte vedkubber nederst holder snøen lenge – og vi kan stå å lage maten.

Fullmåne og klare for kveldsmaten

I dag er det spagetti à la Capri. Ferdig stekt hjemme og fryst. Vi velger makaroni for det tar kortest tid å koke i vannkjelen. Igjen deilig mat, og vi klarte å bli tomme for vinen. Nå merker vi at sekkene blir lettere. Vi spiser i et fantastisk månelys. Bålet brenner seg ned og får luft fra gropa vi har gravd. Herlig kveld.

Bålet har brent seg ned i gropa. Vann varmes til litt kakao før vi kryper ned i soveposen
fin kveld, gode venner

På morgenen er det igjen en fantastisk soloppgang, deilig og varmt i soveposen også er det fantastisk å høre på orrhaner som synger. Vi ser de ikke, de er på myra bortenfor oss.

Fin morgen
Frokost dag 4

Vi pakker sammen, og bestemmer at vi tar en kort dag. Vi ringer (herlig med teknologi) avtaler å bli henta på Hamarsetra. Leieren pakkes ned – også får vi besøk av trollfuglen selv, lavskrika.

Trollfuglen, lavskrika

Så turen ble kortere enn vi hadde planlagt, mest pga været som endret seg – uten telt var det best å holde seg i lave strøk. Vi er enige om at det har vært fire flotte dager – og at resten av Hedmarksvidda skal tas.

Ved Hamarsetra – klare for å hentes.

Så, et år senere var vi klare for siste halvdel av Hedmarksvidda . Den nordre delen.

Lørdag formiddag ble sekk og pulk pakket, skia spent på beina og vi la i vei. Monika, jeg og Teo, en irsksetter på 7 måneder. Vi gikk fra Skvaldra og skiløyper forbi Godlidalshytta, og var oppe på snaufjellet.

på vei opp fra Skvaldra
Snaufjellet

Vi tok av fra fra løypa og gikk opp til Taterungskampen. På toppene så var snøen blåst bort. Denne helga var det meldt en del vind i fjellet og relativt kaldt.

Vi fyra opp kvistbrenneren og hadde Real til lunsj. Teo fikk egen lunsj.

Teo

I området her i nord på Hedmarksvidda så må en på vårparten ta ekstra hensyn til villreinstammen. Her er det båndtvang fra mars, og i april/mai bør en holde seg til løypenettet pga villreinen og kalving. Det er magisk å se disse dyrene her på Hedmarksvidda – jeg har sett dem noen ganger – men hold avstand. Vi var på tur sent i februar og så ingen reinsdyr denne gangen. Dette området er Hemmeldalen naturreservat. Naturbase faktaark

Vi la veien om den høyeste toppen her på Hedmarksvidda – Tuva. Nå hadde det blåst opp en del.

Fin utsikt.
Blåser opp noe.

Fra Tuva kjører vi nedover mot Øyungen. Her finner vi le, og setter opp leir for natta.

En sliten hund.

Teo er sliten, og får legge seg i Jervenduken mens teltet kommer opp, og vi får sanket ved.

ordner til middag

Middagen denne dagen var kyllingsuppe og nybakt brød. Brødblanding var blandet hjemme: en kopp lyst mel, en kopp grovt mel, en ts sukker og litt salt, en halv pakke tørrgjær. Mens vi rigga leir så hadde jeg blandet litt vann med det tørre, og stappet posen innenfor genseren. Så når alt var ferdig – var den ferdighevet og ble stekt i bålpannen. Kylling med ingredienser ferdigpreppa og var kun å blande med kokosmelk for så og varmesopp. God mat på tur.

middagen fortært

Så god natt! Vi våknet opp til en stille og rolig morgen med herlig sol, som varmet litt. Vi hadde ordnet med ved – så det var bare å tenne opp, og lage frokost.

litt kaldt – så Teo har på genser. I teltet ligger han med vinterdekken og nede i Gjervenduken som er isolert.

Etter frokost Går vi opp på Raudfjellet og mot Bjønnåsberget – der ser vi ned på Hamarsetra, som var stedet vi slutta turen i fjor. Vi går ikke ned dit, vi må tilbake til bilen som er parkert ved Skvaldra, så turen går videre på snaufjellet. Vi går over Hemmelkampen.

det blåser
hvitt på alle kanter – men blått over oss!

Nå blåser det ordentlig, opp mot 20 m/s i kastene. Så lunsjen tas stående, varmt å drikke har vi i termosen og så blir det nøtter og sjokolade. Teo får to lunsjbokser. Vi må revurdere hvor vi hadde tenkt å overnatte denne natta mht at det er spådd opp mot 26 m/s i vindkastene.

Vi har lyst til å teste teltet og naturkreftene noe, så i stedet for å ligge oppe på vidda, går vi ned mot Godlidalshytta.

godt å hvile litt i le – etter en lang dag i vinden.

Her lager vi middag i le for vinden ved hytta. I dag blir maten laget på stormkjøkkenet.

løk stekes

Middagen blir Hamburgere på oss på to bein. Han på 4 får tørrfor blandet med litt vom. Godt med ordentlig mat.

ble godt

Og finner et fint sted for å slå opp teltet. Monika gjør dette strålende, i storm i kasta så kommer teltet opp. Vi ligger nå ikke langt fra hytta, og har kun noen minutter ned til skogkanten om været skulle bli for ille. Og kun 20 minutter til bilen.

solnedgangen sett fra teltet, vi ligger akkurat over tregrensa.

På kvelden kom jommen nordlyset. Fantastisk å stå der i vinterstormen – om enn ikke så lenge. Godt å krype inn i teltet og ned i gode varme soveposer.

Telte står det – men vi hører og kjenner vindkastene godt. På morgenen så vil Teo ligge lengre. Men vinden har løyet og vi får laget frokost.

Vil ikke stå opp
Soloppgang nedenfor Tuva

Frokosten fortæres og vi rydder camp. Spenner på skia og glir de siste km ned til bilen. Herrlig! Hedmarksvidda har mye å by på. Både på lange og korte turer.

Vi er enige om at dette var en fin tur! Og at vi har tatt Hedmarksvidda på langs.

Og så litt om viktige ting. Vi ønsker at det skal synes minst mulig at vi har vært på tur. Når vi rydder camp så flater vi ut gropene – bålene brenner vi helt ned. Vi har hatt de fleste camper utenfor allfarvei, men er nøye med hvor vi går på do. Må vi bruke tolalettpapir så brennes dette. Er vi i områder der flere er på tur er også hundeposene i bruk etter nr 2. På siste camp var utedoen åpen – mens hytta som leies ut er låst. Alt av søppel tas med hjem. Vi gjør så godt vi kan for sporløsferdsel. Men skispora – de blir ikke borte før neste snøfall eller når det smelter:)

skispor – borte ved neste snøfall.

Å tørre å gi slipp på kontrollen!

Jeg sitter i sleden og bare nyter!

Staren av mars 2021, snart et år siden vi har levd i en normal verden. Nedstenging, sosial stengsel og lite kontakt med andre har preget de siste 12 månedene. Vi har trent på å endre hverdagen og følge regjeringen sine føringer. Vi har sluppet kontrollen noe, myndighetene har tatt over noe av vår personlige kontroll. Jeg må være ærlig å si at jeg liker egentlig å ha kontroll. 3. mars 2021 – jeg skal trene mer på å slippe kontrollen.

Leif Tore, han fikk oss trygge bak hundene.

Junior og jeg spiser en god frokost, setter oss i bilen og kjører til Sjusjøen, det er ca en times kjøretur. Vi kommer frem til avtalt sted, der er det høy lyd fra de firbeinte og rolig stemning blant de tobeinte. Vi skal være med å kjøre 30 km med topptrente hunder sammen med sjefen sjøl på Sjusjøen Husky Tours.

Fint!

Vi har vær med å kjøre på barmark – og gleder oss mye til snøkjøring. Vi går igjennom rutiner og hvordan vi skal kjøre. Vi har blitt enige om at det er jeg som skal få starte å kjøre, junior setter seg ned i sleden og pakkes inn. Så starter det, snøankeret tas opp og vi setter i vei – her er det bare å stå på bremsen. Og det er faktisk mye vanskeligere og morsommere en jeg trodde. Jeg må jobbe hele tiden for å holde sleden midt i sporet, følge med på avstanden foran, passe på at lina ikke blir slakk og bremse rett for å svinge. Men etter noen svinger kommer jeg ganske godt inn i det. Dette er gøy. Men så siger tanken inn – når jeg skal sitte i sleden, da har ikke jeg kontroll. Da er det junior som har tilgang til bremsen og hva hvis vi da velter… og jeg er stroppa fast nede i sleden. Klarer han svingene, og bremsinga?

Full kontroll! Herlig å mester 7 topptrente huskyer.

Så når vi kommer opp på myrdraga bytter vi plass. Han bruker noen minutter å bli kjent med de to bremsene – og så…. det går som en drøm, jeg føler meg helt trygg, kan slappe av og til og med finne frem kamera.

Holder godt på snøankeret.
Fine romper!

Og så viser det seg at junior tar dette mye fortere og enklere enn meg. Han slapper av, snakker hyggelig til hundene og bremser på rett sted inn i svingene og får supre svingkurver. Holder avstand og bruker de to bremsene rett. Jeg kan nyte utsikten. Siden de fleste hundeløpene er avlyst, kjører vi med konkurransehundene og vi kjører fort. Topphastighet var så vidt over 22 km/t og gjennomsnittet lå litt over 16 km/t. Og for å bruke junior sitt uttrykk: drit fett, ass! Foran oss ser vi en islagt bekk og en bakke nedover, og opp på andre siden. Jeg kjenner litt på at jeg ikke har kontroll, og klarer ikke å holde igjen et lite hyl ned mot bekken – men junior har kontroll han! «Dette er gøy, mamma» er kommentaren når vi er over. Og glisa våre er store – det bobler i magen og latteren må bare ut.

!
Bra fart!

Etter hvert så skal vi opp mot rutas høyeste punkt, vi har hatt sol nesten hele tiden, men nå begynner vinden å ta bra. Vi klarer å få på hettene våre. Det blir bratt, og junior må løpe og sparke for å hjelpe hundene oppover.

Opp mot toppen!
Junior bak må sparke på og hjelpe hundene! Den som sitter i sleden kan bare nyte utsikten og slappe av, og det er meg!
Bratt.
Snart oppe.

Vi kommer oss opp. Her bytter vi igjen, nå går det bratt nedover og det trengs litt tyngde på bremsen:) Jeg står med begge beina på den største av bremsene og hundene vil kjappere ned. Men jeg sliter fortsatt med å holde sleden midt i sporet og et lite tre kommer til synet på høyresiden av sporet i en sving. Og sleden drar ut. Jeg får stoppet sleden – snøankeret kaster vi ut og håper det holder hundene igjen mens vi får sleden på rett sjøl. Og joda, vi klarte det sammen og kommer oss på sleden igjen og fortsetter. Junior får kjøre inn til camp igjen – og han holder seg midt i sporet.

Takk for turen.

Vi får være med inn i lavvoen etter kjøreturen, burgere stekes over bålet og kakao i koppene. Jeg klarte å gi slipp på kontrollen – og slappe av i sleden. Men det var morsomst bak på sleden – det er junior og jeg enige om. Det å gi slipp på kontrollen er viktig å trene på og tørre i hverdagen også. Mestringsfølelse er noe vi alle vokser på. Når en er to bak hundene, så får en oppleve at det er mye mestring i rollen som kjører og i rollen som passasjer må en gi slipp på kontroll. Og når er det verst å gi slipp på kontrollen? For meg var det før jeg ga styringen over til junior, da kan en tenke mye rart og om det verste som kan skje. Når kontrollen er gitt bort, så er det egentlig ganske deilig – i alle fall når en opplever at det er andre som har full kontroll, da kan jeg slappe av og bare nyte en flott opplevelse.

Både junior og jeg opplevde å mestre bak på sleden og når enn gjør det oppleves det for meg som en form for lykkefølelse. Trenger du å trene på å gi slipp på kontrollen, så ta med deg noen og bestill en tur med hundekjøring, og det samme burde du gjøre hvis du liker å være ute og få til ting.

Vi er enige om at hundekjøring er gøy, og at settes det opp kurs neste vinter er vi med. Vi vil gjerne lære mer om hundekjøring med slede.

En av lederhundene vår

Takk for turen og møte med flotte firbeinte og tobeinte hos Sjusjøen Husky Tour!