Magisk vinter i Løtenfjellet

Magisk i Løtenfjellet.

Løtenfjellet er sørlige deler av Hedmarksvidda. Vanligvis er jeg på ski her i oktober. I år ble det desember, og ganske mye tåke og bløtt i desember – og så kom januar og starten på februar. Magisk – nå kom eventyrverdenen frem. Rett inn i Kittelsens verden med trær fulle av snø og rim. Ser ut som bøyde trollkjerringer og trollgubber og eventyrlig vakkert i kulda.

Endelig kom snøen – fortsatt åpne bekker og en del bløte myrer – men snø! I starten av desember ble det en del reising med jobben – er en i juletrebransjen er jo desember en hektisk måned – men 10. desember putta jeg hundene og fjellskia i bilen. Og kom meg opp på Løtenfjellet. Tåke og vind – helt ok!

Fjellskia er gull vert i løssnøen.

Noen løyper var kjørt opp fra Budor, men jeg trives best utenfor løypene. Og når løypene over toppene ikke var kjørt var det et større spillerom for oss. Det å gå der ingen spor er satt før – det er en herlig følelse. Snøen hadde pakket seg rundt trærne og eventyret er i gang. Roen, stillheten og villmarksfølelsen synker inn.

Mira og Bill – god hjelp!

Bill og Mira, to Irske Settere, lukter fugl. Det er tungt for dem i løssnøen. Men de liker det, herlige nedkjøringer i løssnøen, hundene tråkker i sporet mitt opp igjen til Svaen.

Neste tur blir 12. desember – fortsatt tåke og mye løssnø. Herlig.

Bill og innpakkede eventyrtrær.

Vi er i området rundt Svaen denne dagen og.

Den 18. desember blir junior med på tur. Vi teste fortsatt herlige nedkjøringer i løssnøen.

Gøy ned på ski!
og litt slit opp.
Slitne hunder får en fortjent godbit. Rim-satte hunder i kulda.

Julaften – vi skal ha gjester, så mange som det er tillatt i 2020 – max 10 to dager i jula. Så det er tidlig opp, jeg og lillesøster hiver i oss litt frokost og rekker soloppgangen på Svaen . Endelig en dag med sol, og skal vi få med oss den i dag, måtte vi tidlig opp.

Snøen føyker – en herlig julaften morgen!
Blåser på toppen. Magisk soloppgang julaften.
Fin morgen.

Vi kjører ned og går over myrene nedenfor og etter hvert opp til Målia.

fikk soloppgangen på ny bak hver topp!
Fint på tur med lillesøster!

Dette tok litt tid i løssnøen – og med tanke på at pinnekjøttet burde på ovnen etter hvert, så tok vi meget bra løyper ned til Budor igjen.

I romjula så blir det litt nedoverkjøring med junior i bakken på Budor. Fint det og. 29/12 går ferden ned til Yksnskjøen -nå er det varmegrader – og litt utfordrende for de på fire bein. Men en fin tur og god lunsj på bålet.

Mira sin pels suger til seg snø. Hun har på flere kg snøballer, og de kommer på kjappere en jeg får de av. Hun pleier å ha på seg skidress i slikt føre – men her trodde jeg det var tørr snø.
Yksensjøen, ikke trygg is – snøen la seg før det var god is. Så her er det bare å gå rundt enda….
Mat må vi ha, resten av julepølsa.

På årets siste dag går og ferden ned og rundt Yksensjøen. På en av halvøyene stopper hundene opp. Det flyr opp en orrhane, nei 3 – og plutselig så er det et øredøvende lyd av vinger som flakser…. 17 orrhaner går rett opp. En fantastisk naturopplevelse jeg ikke glemmer.

Bill – lukter fugl!

Naturens julepynt!

Med januar kom kulda og sola. Snø og rim har pakket trærne på Løtenfjellet godt inn, og med 15 – 20 kalde grader er det helt gnistrende på fjellet. Og dermed mange fine skiturer. Med hjemmekontor så velger jeg ofte å være ute når det er lyst, kontorarbeidet blir tidlig om morgenen og ettermiddag/kveld.

Yksensjøen, og så opp til Nordhue.
Starten på bålet – så lunsj!

Når kulda satt inn, da kom sola også. Januar og februar blir nytt i fulle drag – hovedsakelig utenfor løypene.

Opp mot Nordhue
Spor fra i går – Bill sine.
De fineste skispor!
Juuhuu – gøy ned mot Yksensjøen.
Solnedgang! Ser mot Budor.
Her kan en gå langt og seigt – trenger ikke gå fort og høyest!
Ned dit! Kaldt og gnistrende.
Fjellskia sklir bra oppå snøen, men et slit for Bill!
Pause i sola – fint under treet.
Reven har markert opp reviret sitt!
Følger reven.
Bill og skygge.
Puh…
Godt å varme seg etter noen timer ute i kulda.
Hvem vet hvor haren hopper? Utsikt mot Østerdalen
Gitvola med utsiktstårnet.
Utsikt mot Nordhue
Gamle spor – to som koser seg!
Utsikt mot Brummundkampen.
Bill
Pause og mat er viktig. Bål – noe av det fineste jeg vet.
Etter et par timer i løssnøen er disse to glade for et skuterspor!
Bill! Februar og sola varmer godt på dagen. Snøen smelter av trea, og eventyrverdenen smelter litt opp.
Her har tiuren vært.

Takk for at du så så langt! Dette var et lite innblikk i hvor fint de er på Løtenfjellet. Og er du glad å gå i løyper – det kjøres de fineste løyper i området rundt Budor, sjekk bare skispoert.no. Nå pakkes straks sekken for noen dager på tur, Hedmarksvidda på tvers. En stuttreist tur i bakgården. Og jeg gleder meg til mange fine vårturer på ski. Fin deg ditt turområde i ditt nærmiljø. God tur!

Trives like bra i tåke som i sol. Magiske eventyrverdener i Løtenfjellet i ulik innkledning.

MAI, SNØ og SOL, alt lå tilrette for en siste spontan skitur på Hedmarksvidda

Så blide blir en når det er Mai, sol og herlig skiføre!

På Hedmarksvidda er det fortsatt snø – mye snø:) Egentlig var planen denne første helgen i mai å dra en tur på Vestlandet og få sjekket ut området min morfar kom fra. Men slik ble det ikke – så da åpnet muligheten seg for stuttreist friluftsliv i villmarka – i bakgården her i Løten. Kartet studeres over et område jeg er godt kjent i, men det er muligheter for å gå noe annerledes en det jeg pleier og dermed få en «ny» tur. Anbefaler alle å studere kartet over nærområdet sitt, og se om en kan gå turene noe annerledes enn en pleier. Og går du vanligvis i sti/skiløyper – test ut litt utenfor dette og. Duverden hvor mye fint du kan oppleve.

Sol, mørke skyer, snø og skispor

Monika og jeg bråbestemte oss fredag – og lørdag kl 16 var skia på.

Vi hadde pakket for overnatting ute under åpen himmel, tarpen var med tilfelle regn. Vi skulle og forbi en åpen koie enn kunne sove i. Så valgmulighetene hadde vi. Det har kommet en god del snø siste uka og landskapet ser helt uberørt ut. Ingen skispor og ingen andre mennesker er å se.

Ikke den største farta nedover.

Det er bra hold i snøen, selv seint på dagen. Vi har ca 2 timer å gå med tung sekk denne ettermiddagen, så vi er glade for at det kun er et lite «sløsjlag» øverst – og ikke helt råtten snø. Mira, Irsk setter, er med – Bill måtte være igjen hjemme pga en dårlig skulder. Litt kipt å ikke ha med verdens beste turkamerat, men de to som er med duger og bra!

Herlig med sekk på ryggen og ski på beina -undertegnede
Monika

Vi følger løypetraseen et lite stykke og så skjærer vi ned mot en Yksnsjøen. Her begynner våren å gjøre seg gjeldene og bekkeløpene er åpnet seg.

Ned mot demningen
Yksnsjøen – ser du de to tranene?

Yksensjøen er en oppdemt sjø der hensikten var å skape et fiskevann i et område med få fiskevann. Oppdemmingen av øvre dela av elva Øksna skjedde i 1972. Det ble lite matfisk i vannet – et surt vann og dårlig med oksygen om vinteren. Der er satt ut ørret en rekke ganger uten å lykkes. Abbor ble satt ut på et seinere tidspunkt, og jeg tror det kun er mye smått i sjøen – det er ialefall det jeg har erfart.

Når vi kommer ned til sjøen så letter et par traner opp og lander litt utpå isen. Noen ender flyr bort til et innløp med åpent vann lenger nord, og en storspove (så ut som det) flyttet på seg. Vi går over demningen og ser om isen på den andre siden er trygg til å komme over bekken der. Bekken er åpen, men går greit å gå litt utpå og rundt. Vi har med tau og går en og en,i tilfelle enn skulle gå igjennom.

Elveutløpet – spor etter bever.

Nå er det bare å følge myrdrag dit en vil. Vi har hatt sol frem til nå, men ser at mørke skyer kommer og at det er nedbør som detter ned. Vi håper å komme frem til koia før regnet er over oss – det rekker vi ikke. På med jakker og så går vi på spennende spor.

Jervespor
Jervespor
Jervespor – her ser du at dyret har hel.

Det var en sålegjenger som hadde vært her ganske nylig. Sola hadde gjort dem store – men ikke så store at det kunne vært bjørn, det var jerven som hadde vært her. Alltid spennende og en stor naturopplevelse å gå på spor av en av de fire store:) Litt ekstra oppstemte kommer vi frem til koia. Nøkelen står i døra og ingen skispor – kun jervespor. Da var det ingen her.

Gammel koie!
Nøkkel i døra

Vi bestemmer oss for å ta middagen i koia, for så å se ann været hvor vi skulle sove.

Kyllingvinger til middag.
dessert

Vi varmer opp kyllingvinger og brød. God middag på tur. Siden vi ikke hadde med salat, måtte vi ha en sunn dessert – banan og mørk sjokolade:)

Sola kommer og de mørke skyene drar sin vei:)

Klokka nærmet seg 20, og vi går opp på nærmeste topp for å se på solnedgang. Regnet har gitt seg og sola kommer frem – skyene går sørover.

Følger jervesporene litt bakover.

Vi går jervesporene et stykke bakover – men så kommer de nedenfra siden mot Østerdalen -og vi skal opp på Nordhue.

Utsikt mot Rena og Østerdalen. Og et glimt av Glomma.
Fuglspor og drikkepause!

Både små og større bekker har åpnet seg, og det er mange myrhull. Mira får gå ned å drikke litt – her lukter det mye fugl og. Vi ser mye fuglspor. Orrfugl, Tiur og ryper ser jeg en del av i dette terrenget – men i dag er det kun sporene og liggegroper.

Mot Nordhue, 772 moh. Etter å ha hatt på 20 kg på ryggen, er det som å fly nå når vi går uten:)

Nordhue er en fjelltopp og et populært turmål og utsiktspunkt beliggende øst på Hedmarksvidda i Løten kommune, på grensen til Elverum kommune.

Det var her Helge Væringsaasen i årene 1886 til 1891 bygde hytten «Borgen» som rekreasjonssted og jaktslott for seg selv og sine nærmeste. I 1919 ble hytten overført som testamentarisk gave til speidergruppen Mjølner. Væringsaasen fikk også reist en bauta (varde) over sin venn Per Sivle på Nordhuetoppen. Det var etter sigende her Per Sivle fikk inspirasjon til sitt kjente dikt «Vardevakt»:

Det høyrdest ved Nott eit Dunder på Dør. 
Og husbonden vaknar, spring fram og spør: 
«Kva er det som bilar?» «Jau no må de ut, 
for Varden lyser på Høgenut.» 
Og kvar mann visste i same Ande,  
at no var det kome Ufred til Landet.

Og mennene Herklede på seg tok, 
og skjold og Øks dei lyfte frå Krok, 
dei hekta i Belte sitt gode Sverd, 
treiv Spjot og Boge og skunda til Ferd. 
For kom det dei, vilde Noreg herja, 
so fanst det og dei, som vilde det verja.

Og alt som Varde frå Varde vart tend,  
dei sanka seg saman frå Grend til Grend. 
Og Fylkingen bygdest, og Veg han fann,  
der fyre gjekk Hovding og Merkesmann. 
Og Ufreds-Karen fekk jamnan smaka, 
kva det hev seg at Vardar vaka.

Og gjev det aldri må verta sagt,  
at Landet ligg utan Varde-Vakt. 
Og logar kje Varden på Tind og Nut, 
Han logar i Hjarta hjå Noregs Gut. 
Ja, brenn du Varde, du signande, klåre, 
bjartare, høgre fyr kvart eit Året.

På Nordhuetoppen finnes også Nordhue-senderen (ofte kalt Nordhue-masta), en 195 meter høy mast for overføring av tv- og radiosignaler. (kilde: Wikipedia)

Utsikt fra Nordhue, ned mot Yksensjøen og mot Gitvola. Gjerdegata er lett synlig!

Vi går litt ned, for å få bedre utsikt utover og for å få med oss solnedgangen.

På vei mot Nordhuehøgda og fin utsikt til solnedgangen.
Happy skigåere.
Litt rosè i solnedgangen var ikke dumt.
Fargespill på himmelen.

Vi er ikke ved koia før nærmere 22. Da baker vi enkle kanelsnurrer med ferdigkjøpt pizzadeig. Veldig enkelt i panna, og veldig godt. Vi velger å sove inne, vi har jo tross alt båret med oss en liten pose vin og denne akter vi ikke å bære med oss videre neste dag. Så på en brisk på hver side av koia – mer en den anbefalte meteren i disse koronatider og med nysprita hender går skravla ivrig til langt på natt. Vi sov oss godt gjennom orrfugelleiken på myra nedenfor….

Kanelsnurrer og vin (og håndsprit…)
Sola skinner på morgenen.

Neste morgen er det strålende sol. Og vi har sol gjennom hele dagen, selv om vi rundt oss ser mørke skyer. Vi må ha vært veldig snille:)

Turomelett til frokost.
Frokosten inntas i solveggen.

Først frokost, så pakker vi og rydder, får på solkrem og går videre. Nå går ferden mot Gitvola.

Her har orrfugl lekt seg!
Mye gode lukter for en fuglehund.

På myra nedenfor er det spor etter orrfuglleik . Vi skal nå gå en litt annen rute en det jeg pleier. Spennende å se hvordan det er her. Vi ser mye spor etter fugl på myrene.

Kom oss over. Snøbru.

Vi var spente på om vi kunne gå over alle bekker – eller om vi måtte vasse noe. Vi slapp å vasse! Fant snøbruer – og til og med en bru:) over Fiskbekken.

Glade for å slippe å vasse! BRU.
Det ble en liten pust i bakken, litt energi og vannpåfyll på brua.
På vei oppover. Bra føre oppover – feller er unødvendig. Vi er fornøyd med valg av rute og at vi gikk rett på glenna/hogstfeltet oppover. Lett å gå i bratt terreng.
Herlig på tur!
Må stoppe å se bakover, ned mot Yksnsjøen og Nordhue.
Rast i bakken. Fin plass!
Godt å slenge av seg sekkene midtveis opp til Gitvola.
Når vi fant glenna var det enkelt å krysse frem og tilbake.
Gitvola! 852 moh.
Gitvola og tårnet der.
Hvilke topper ser vi? Det er god utsikt 360 grader når en kommer over trærne . Det blåste litt på toppen, og enn kan se regnbygene rundt oss.

Nå er vi på historisk grunn. Det å overnatte på Gjetholen eller Gitvola 852 meter over havet, særlig sankthans natta, kan være litt skummelt. Dette var det lokale Bloksberg på 1500 og 1600-tallet. Det var her de mente at hekser og trollmenn samlet seg for å bedrive sine trolldomsskunster. De ble beskyldt for å ha vært på Gitvola for å drikke brennevin og ha seksuelle utskeielser, anført av den onde selv: Bucken graa. Mellom 1600 – og 1625 er det dokumentert 15 saker der tiltalte ble dømt til døde for trolldom her. 12 ble brent, en rømte og to ble frikjent. Ingeborg Knutsdatter ble som en av de siste i 1625 dømt og brent på bål, etter anklager om hekseri og blant annet å ha ridd på ei geit til Gitvola. Det er nå satt opp en plate på toppen til minne over alle de som måtte lide her. På vei opp kan du gå forbi steinen Torshovgråen, som er en flytteblokk, som har vært knyttet til folketro rundt hekseprosessene og ondskapen selv i området. En ting med steinen som forsterket denne folketroen er et hull på toppen som alltid er fylt med vann – nå i moderne tid vet vi den naturlige forklaringen på dette.

Her er det trær som vokser i 100 år og dør i 100 år. Og trangt mellom de.

Så går veien nedover mot setergrenda ved Gitvola. Vi må ganske bratt ned, og vi kjører i gammelskogen der det er tett mellom trærne. Med tung sekk ble det en liten utfordring – får rotasjon i svingen og ble noen knall og fall. Siste biten ned mot setervollen var det nesten lettere å ta av skia og ake ned.

På vei ned gjennom gammelskogen.
En liten glenne som er lettere å kjøre.
Gøy å kjøre nedover i åpent terreng!

Veldig deilig å komme ut på setervollen. Nå gikk det enkelt og greit bort mot bilveien, som det har vært kjørt opp skiløype på. Vi følger denne veien de siste kilometerne til bilen. Seks timer på ski, og en god del klatring gjør at både 2 og 4 beinet var fornøyd. Herlig tur i nærområdet – litt, ikke langt, utenom der jeg vanligvis går! Ta en titt på kartet over området ditt og gå nye steder. En Stuttreistfriluftstur!

Takk for turen Monika!