MAI, SNØ og SOL, alt lå tilrette for en siste spontan skitur på Hedmarksvidda

Så blide blir en når det er Mai, sol og herlig skiføre!

På Hedmarksvidda er det fortsatt snø – mye snø:) Egentlig var planen denne første helgen i mai å dra en tur på Vestlandet og få sjekket ut området min morfar kom fra. Men slik ble det ikke – så da åpnet muligheten seg for stuttreist friluftsliv i villmarka – i bakgården her i Løten. Kartet studeres over et område jeg er godt kjent i, men det er muligheter for å gå noe annerledes en det jeg pleier og dermed få en «ny» tur. Anbefaler alle å studere kartet over nærområdet sitt, og se om en kan gå turene noe annerledes enn en pleier. Og går du vanligvis i sti/skiløyper – test ut litt utenfor dette og. Duverden hvor mye fint du kan oppleve.

Sol, mørke skyer, snø og skispor

Monika og jeg bråbestemte oss fredag – og lørdag kl 16 var skia på.

Vi hadde pakket for overnatting ute under åpen himmel, tarpen var med tilfelle regn. Vi skulle og forbi en åpen koie enn kunne sove i. Så valgmulighetene hadde vi. Det har kommet en god del snø siste uka og landskapet ser helt uberørt ut. Ingen skispor og ingen andre mennesker er å se.

Ikke den største farta nedover.

Det er bra hold i snøen, selv seint på dagen. Vi har ca 2 timer å gå med tung sekk denne ettermiddagen, så vi er glade for at det kun er et lite «sløsjlag» øverst – og ikke helt råtten snø. Mira, Irsk setter, er med – Bill måtte være igjen hjemme pga en dårlig skulder. Litt kipt å ikke ha med verdens beste turkamerat, men de to som er med duger og bra!

Herlig med sekk på ryggen og ski på beina -undertegnede
Monika

Vi følger løypetraseen et lite stykke og så skjærer vi ned mot en Yksnsjøen. Her begynner våren å gjøre seg gjeldene og bekkeløpene er åpnet seg.

Ned mot demningen
Yksnsjøen – ser du de to tranene?

Yksensjøen er en oppdemt sjø der hensikten var å skape et fiskevann i et område med få fiskevann. Oppdemmingen av øvre dela av elva Øksna skjedde i 1972. Det ble lite matfisk i vannet – et surt vann og dårlig med oksygen om vinteren. Der er satt ut ørret en rekke ganger uten å lykkes. Abbor ble satt ut på et seinere tidspunkt, og jeg tror det kun er mye smått i sjøen – det er ialefall det jeg har erfart.

Når vi kommer ned til sjøen så letter et par traner opp og lander litt utpå isen. Noen ender flyr bort til et innløp med åpent vann lenger nord, og en storspove (så ut som det) flyttet på seg. Vi går over demningen og ser om isen på den andre siden er trygg til å komme over bekken der. Bekken er åpen, men går greit å gå litt utpå og rundt. Vi har med tau og går en og en,i tilfelle enn skulle gå igjennom.

Elveutløpet – spor etter bever.

Nå er det bare å følge myrdrag dit en vil. Vi har hatt sol frem til nå, men ser at mørke skyer kommer og at det er nedbør som detter ned. Vi håper å komme frem til koia før regnet er over oss – det rekker vi ikke. På med jakker og så går vi på spennende spor.

Jervespor
Jervespor
Jervespor – her ser du at dyret har hel.

Det var en sålegjenger som hadde vært her ganske nylig. Sola hadde gjort dem store – men ikke så store at det kunne vært bjørn, det var jerven som hadde vært her. Alltid spennende og en stor naturopplevelse å gå på spor av en av de fire store:) Litt ekstra oppstemte kommer vi frem til koia. Nøkelen står i døra og ingen skispor – kun jervespor. Da var det ingen her.

Gammel koie!
Nøkkel i døra

Vi bestemmer oss for å ta middagen i koia, for så å se ann været hvor vi skulle sove.

Kyllingvinger til middag.
dessert

Vi varmer opp kyllingvinger og brød. God middag på tur. Siden vi ikke hadde med salat, måtte vi ha en sunn dessert – banan og mørk sjokolade:)

Sola kommer og de mørke skyene drar sin vei:)

Klokka nærmet seg 20, og vi går opp på nærmeste topp for å se på solnedgang. Regnet har gitt seg og sola kommer frem – skyene går sørover.

Følger jervesporene litt bakover.

Vi går jervesporene et stykke bakover – men så kommer de nedenfra siden mot Østerdalen -og vi skal opp på Nordhue.

Utsikt mot Rena og Østerdalen. Og et glimt av Glomma.
Fuglspor og drikkepause!

Både små og større bekker har åpnet seg, og det er mange myrhull. Mira får gå ned å drikke litt – her lukter det mye fugl og. Vi ser mye fuglspor. Orrfugl, Tiur og ryper ser jeg en del av i dette terrenget – men i dag er det kun sporene og liggegroper.

Mot Nordhue, 772 moh. Etter å ha hatt på 20 kg på ryggen, er det som å fly nå når vi går uten:)

Nordhue er en fjelltopp og et populært turmål og utsiktspunkt beliggende øst på Hedmarksvidda i Løten kommune, på grensen til Elverum kommune.

Det var her Helge Væringsaasen i årene 1886 til 1891 bygde hytten «Borgen» som rekreasjonssted og jaktslott for seg selv og sine nærmeste. I 1919 ble hytten overført som testamentarisk gave til speidergruppen Mjølner. Væringsaasen fikk også reist en bauta (varde) over sin venn Per Sivle på Nordhuetoppen. Det var etter sigende her Per Sivle fikk inspirasjon til sitt kjente dikt «Vardevakt»:

Det høyrdest ved Nott eit Dunder på Dør. 
Og husbonden vaknar, spring fram og spør: 
«Kva er det som bilar?» «Jau no må de ut, 
for Varden lyser på Høgenut.» 
Og kvar mann visste i same Ande,  
at no var det kome Ufred til Landet.

Og mennene Herklede på seg tok, 
og skjold og Øks dei lyfte frå Krok, 
dei hekta i Belte sitt gode Sverd, 
treiv Spjot og Boge og skunda til Ferd. 
For kom det dei, vilde Noreg herja, 
so fanst det og dei, som vilde det verja.

Og alt som Varde frå Varde vart tend,  
dei sanka seg saman frå Grend til Grend. 
Og Fylkingen bygdest, og Veg han fann,  
der fyre gjekk Hovding og Merkesmann. 
Og Ufreds-Karen fekk jamnan smaka, 
kva det hev seg at Vardar vaka.

Og gjev det aldri må verta sagt,  
at Landet ligg utan Varde-Vakt. 
Og logar kje Varden på Tind og Nut, 
Han logar i Hjarta hjå Noregs Gut. 
Ja, brenn du Varde, du signande, klåre, 
bjartare, høgre fyr kvart eit Året.

På Nordhuetoppen finnes også Nordhue-senderen (ofte kalt Nordhue-masta), en 195 meter høy mast for overføring av tv- og radiosignaler. (kilde: Wikipedia)

Utsikt fra Nordhue, ned mot Yksensjøen og mot Gitvola. Gjerdegata er lett synlig!

Vi går litt ned, for å få bedre utsikt utover og for å få med oss solnedgangen.

På vei mot Nordhuehøgda og fin utsikt til solnedgangen.
Happy skigåere.
Litt rosè i solnedgangen var ikke dumt.
Fargespill på himmelen.

Vi er ikke ved koia før nærmere 22. Da baker vi enkle kanelsnurrer med ferdigkjøpt pizzadeig. Veldig enkelt i panna, og veldig godt. Vi velger å sove inne, vi har jo tross alt båret med oss en liten pose vin og denne akter vi ikke å bære med oss videre neste dag. Så på en brisk på hver side av koia – mer en den anbefalte meteren i disse koronatider og med nysprita hender går skravla ivrig til langt på natt. Vi sov oss godt gjennom orrfugelleiken på myra nedenfor….

Kanelsnurrer og vin (og håndsprit…)
Sola skinner på morgenen.

Neste morgen er det strålende sol. Og vi har sol gjennom hele dagen, selv om vi rundt oss ser mørke skyer. Vi må ha vært veldig snille:)

Turomelett til frokost.
Frokosten inntas i solveggen.

Først frokost, så pakker vi og rydder, får på solkrem og går videre. Nå går ferden mot Gitvola.

Her har orrfugl lekt seg!
Mye gode lukter for en fuglehund.

På myra nedenfor er det spor etter orrfuglleik . Vi skal nå gå en litt annen rute en det jeg pleier. Spennende å se hvordan det er her. Vi ser mye spor etter fugl på myrene.

Kom oss over. Snøbru.

Vi var spente på om vi kunne gå over alle bekker – eller om vi måtte vasse noe. Vi slapp å vasse! Fant snøbruer – og til og med en bru:) over Fiskbekken.

Glade for å slippe å vasse! BRU.
Det ble en liten pust i bakken, litt energi og vannpåfyll på brua.
På vei oppover. Bra føre oppover – feller er unødvendig. Vi er fornøyd med valg av rute og at vi gikk rett på glenna/hogstfeltet oppover. Lett å gå i bratt terreng.
Herlig på tur!
Må stoppe å se bakover, ned mot Yksnsjøen og Nordhue.
Rast i bakken. Fin plass!
Godt å slenge av seg sekkene midtveis opp til Gitvola.
Når vi fant glenna var det enkelt å krysse frem og tilbake.
Gitvola! 852 moh.
Gitvola og tårnet der.
Hvilke topper ser vi? Det er god utsikt 360 grader når en kommer over trærne . Det blåste litt på toppen, og enn kan se regnbygene rundt oss.

Nå er vi på historisk grunn. Det å overnatte på Gjetholen eller Gitvola 852 meter over havet, særlig sankthans natta, kan være litt skummelt. Dette var det lokale Bloksberg på 1500 og 1600-tallet. Det var her de mente at hekser og trollmenn samlet seg for å bedrive sine trolldomsskunster. De ble beskyldt for å ha vært på Gitvola for å drikke brennevin og ha seksuelle utskeielser, anført av den onde selv: Bucken graa. Mellom 1600 – og 1625 er det dokumentert 15 saker der tiltalte ble dømt til døde for trolldom her. 12 ble brent, en rømte og to ble frikjent. Ingeborg Knutsdatter ble som en av de siste i 1625 dømt og brent på bål, etter anklager om hekseri og blant annet å ha ridd på ei geit til Gitvola. Det er nå satt opp en plate på toppen til minne over alle de som måtte lide her. På vei opp kan du gå forbi steinen Torshovgråen, som er en flytteblokk, som har vært knyttet til folketro rundt hekseprosessene og ondskapen selv i området. En ting med steinen som forsterket denne folketroen er et hull på toppen som alltid er fylt med vann – nå i moderne tid vet vi den naturlige forklaringen på dette.

Her er det trær som vokser i 100 år og dør i 100 år. Og trangt mellom de.

Så går veien nedover mot setergrenda ved Gitvola. Vi må ganske bratt ned, og vi kjører i gammelskogen der det er tett mellom trærne. Med tung sekk ble det en liten utfordring – får rotasjon i svingen og ble noen knall og fall. Siste biten ned mot setervollen var det nesten lettere å ta av skia og ake ned.

På vei ned gjennom gammelskogen.
En liten glenne som er lettere å kjøre.
Gøy å kjøre nedover i åpent terreng!

Veldig deilig å komme ut på setervollen. Nå gikk det enkelt og greit bort mot bilveien, som det har vært kjørt opp skiløype på. Vi følger denne veien de siste kilometerne til bilen. Seks timer på ski, og en god del klatring gjør at både 2 og 4 beinet var fornøyd. Herlig tur i nærområdet – litt, ikke langt, utenom der jeg vanligvis går! Ta en titt på kartet over området ditt og gå nye steder. En Stuttreistfriluftstur!

Takk for turen Monika!

Om å forberede seg til å logge på hverdagslivet igjen…

Skitur på Løtenfjellet!

  1. desember var permisjonen min over! Mandag 2. desember var det tilbake på jobb som rektor. Det var om å nyte de siste dagene med strålende vintervær. Og så gjøre en oppsummering på om målene med denne permisjonen var nådd.
Bill, gamle gutten er fortsatt i slaget. Herlig eventyrlandskap på Hedmarksvidda. Her ved Svaen. 29.11.19

De siste dagene i november var det strålende sol, og med bra med snø i Løtenfjellet ble de tilbrakt der med fjellski og hunder.

Et av målene mine med permisjonen var å skrive en bok. Den er påbegynt, men ikke i nærheten av å være ferdig. Men tenker at det kommer sikkert tid for den. For jeg valgte å være mye ute og skrive om det. Og dermed så ble bloggen «stuttreistfriluftsliv.no» til. Gøy og lærerik prosess å starte en blogg.

Toppen av Svaen 29.11.19

Et annet mål var å få skikk på en rygg som har kranglet et par år. Først en stor prolaps, og så et yrke som har blitt mer stillesittende en jeg skulle ønske meg. Litt mye innrapporteringer og mye jobb med å effektivisere drift etter budsjetter – uten at det går utover læringsmiljø og læring, har gjort at jobben har gått fra å være en del ute i klasserommene og læringsarenaene til å sitte mye foran pc`n. Noe som ikke var bra for denne prolapsen, som da trykket på isjiasnerven. Og ja, ryggen har blitt kjempebra i perioden over 5 måneder der jeg kunne bevege meg ute når jeg ville og trengte det – og kunne ligge helt flatt når jeg trengte det. Og 4 økter i uka med styrke og bevegelighet. Da gikk det og greit med korte økter foran pc`n:)

Gapahuken på Svaen. 29.11.19

Men så tilbake til de siste dagene i november. 29. november var det strålende sol. På fjellet så var det bra med snø. Jeg tok med de to Irske Setterne Bill og Mira. Vi startet ved Budor, gikk løypene opp til Svaen – for derfra å gå utenfor løypene bort til Målia. Det er en verden enn går helt alene i! Men stort settskiløpere på Løtenfjellet, de aller fleste går i fantastiske skispor som kjøres opp der.

Utsikt mot Gitvola på Løtenfjellet. 29.11.19
Skispor!
To som koser seg
🙂

Vi snur ved Målia. Nå kan vi gå skispor tilbake til Budor, men velger å gå samme vei tilbake Med korte dager i november, så blir lyset fantastisk når klokka nærmer seg 15. Da er et av de fineste stedene jeg vet om Svaentoppen. Så vi stopper på nedsiden av den og nyter mat og solnedgangen.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Et gyllent landskap!
Kan ikke ha det finere!
Et rosa landskap!
Det mørkner, og en gyllen stripe sees opp mot fjellet!

Etter nærmere fire timer på tur, der en ble brukt på å se på solnedgangen og spise, setter vi snutene hjemover. Hundene er glade for å gå i løypene igjen. Blir tungt i løssnøen. En herlig tur var det – og flere skal det bli i vinter. Selv med et normalt hverdagsliv igjen.