MAI, SNØ og SOL, alt lå tilrette for en siste spontan skitur på Hedmarksvidda

Så blide blir en når det er Mai, sol og herlig skiføre!

På Hedmarksvidda er det fortsatt snø – mye snø:) Egentlig var planen denne første helgen i mai å dra en tur på Vestlandet og få sjekket ut området min morfar kom fra. Men slik ble det ikke – så da åpnet muligheten seg for stuttreist friluftsliv i villmarka – i bakgården her i Løten. Kartet studeres over et område jeg er godt kjent i, men det er muligheter for å gå noe annerledes en det jeg pleier og dermed få en «ny» tur. Anbefaler alle å studere kartet over nærområdet sitt, og se om en kan gå turene noe annerledes enn en pleier. Og går du vanligvis i sti/skiløyper – test ut litt utenfor dette og. Duverden hvor mye fint du kan oppleve.

Sol, mørke skyer, snø og skispor

Monika og jeg bråbestemte oss fredag – og lørdag kl 16 var skia på.

Vi hadde pakket for overnatting ute under åpen himmel, tarpen var med tilfelle regn. Vi skulle og forbi en åpen koie enn kunne sove i. Så valgmulighetene hadde vi. Det har kommet en god del snø siste uka og landskapet ser helt uberørt ut. Ingen skispor og ingen andre mennesker er å se.

Ikke den største farta nedover.

Det er bra hold i snøen, selv seint på dagen. Vi har ca 2 timer å gå med tung sekk denne ettermiddagen, så vi er glade for at det kun er et lite «sløsjlag» øverst – og ikke helt råtten snø. Mira, Irsk setter, er med – Bill måtte være igjen hjemme pga en dårlig skulder. Litt kipt å ikke ha med verdens beste turkamerat, men de to som er med duger og bra!

Herlig med sekk på ryggen og ski på beina -undertegnede
Monika

Vi følger løypetraseen et lite stykke og så skjærer vi ned mot en Yksnsjøen. Her begynner våren å gjøre seg gjeldene og bekkeløpene er åpnet seg.

Ned mot demningen
Yksnsjøen – ser du de to tranene?

Yksensjøen er en oppdemt sjø der hensikten var å skape et fiskevann i et område med få fiskevann. Oppdemmingen av øvre dela av elva Øksna skjedde i 1972. Det ble lite matfisk i vannet – et surt vann og dårlig med oksygen om vinteren. Der er satt ut ørret en rekke ganger uten å lykkes. Abbor ble satt ut på et seinere tidspunkt, og jeg tror det kun er mye smått i sjøen – det er ialefall det jeg har erfart.

Når vi kommer ned til sjøen så letter et par traner opp og lander litt utpå isen. Noen ender flyr bort til et innløp med åpent vann lenger nord, og en storspove (så ut som det) flyttet på seg. Vi går over demningen og ser om isen på den andre siden er trygg til å komme over bekken der. Bekken er åpen, men går greit å gå litt utpå og rundt. Vi har med tau og går en og en,i tilfelle enn skulle gå igjennom.

Elveutløpet – spor etter bever.

Nå er det bare å følge myrdrag dit en vil. Vi har hatt sol frem til nå, men ser at mørke skyer kommer og at det er nedbør som detter ned. Vi håper å komme frem til koia før regnet er over oss – det rekker vi ikke. På med jakker og så går vi på spennende spor.

Jervespor
Jervespor
Jervespor – her ser du at dyret har hel.

Det var en sålegjenger som hadde vært her ganske nylig. Sola hadde gjort dem store – men ikke så store at det kunne vært bjørn, det var jerven som hadde vært her. Alltid spennende og en stor naturopplevelse å gå på spor av en av de fire store:) Litt ekstra oppstemte kommer vi frem til koia. Nøkelen står i døra og ingen skispor – kun jervespor. Da var det ingen her.

Gammel koie!
Nøkkel i døra

Vi bestemmer oss for å ta middagen i koia, for så å se ann været hvor vi skulle sove.

Kyllingvinger til middag.
dessert

Vi varmer opp kyllingvinger og brød. God middag på tur. Siden vi ikke hadde med salat, måtte vi ha en sunn dessert – banan og mørk sjokolade:)

Sola kommer og de mørke skyene drar sin vei:)

Klokka nærmet seg 20, og vi går opp på nærmeste topp for å se på solnedgang. Regnet har gitt seg og sola kommer frem – skyene går sørover.

Følger jervesporene litt bakover.

Vi går jervesporene et stykke bakover – men så kommer de nedenfra siden mot Østerdalen -og vi skal opp på Nordhue.

Utsikt mot Rena og Østerdalen. Og et glimt av Glomma.
Fuglspor og drikkepause!

Både små og større bekker har åpnet seg, og det er mange myrhull. Mira får gå ned å drikke litt – her lukter det mye fugl og. Vi ser mye fuglspor. Orrfugl, Tiur og ryper ser jeg en del av i dette terrenget – men i dag er det kun sporene og liggegroper.

Mot Nordhue, 772 moh. Etter å ha hatt på 20 kg på ryggen, er det som å fly nå når vi går uten:)

Nordhue er en fjelltopp og et populært turmål og utsiktspunkt beliggende øst på Hedmarksvidda i Løten kommune, på grensen til Elverum kommune.

Det var her Helge Væringsaasen i årene 1886 til 1891 bygde hytten «Borgen» som rekreasjonssted og jaktslott for seg selv og sine nærmeste. I 1919 ble hytten overført som testamentarisk gave til speidergruppen Mjølner. Væringsaasen fikk også reist en bauta (varde) over sin venn Per Sivle på Nordhuetoppen. Det var etter sigende her Per Sivle fikk inspirasjon til sitt kjente dikt «Vardevakt»:

Det høyrdest ved Nott eit Dunder på Dør. 
Og husbonden vaknar, spring fram og spør: 
«Kva er det som bilar?» «Jau no må de ut, 
for Varden lyser på Høgenut.» 
Og kvar mann visste i same Ande,  
at no var det kome Ufred til Landet.

Og mennene Herklede på seg tok, 
og skjold og Øks dei lyfte frå Krok, 
dei hekta i Belte sitt gode Sverd, 
treiv Spjot og Boge og skunda til Ferd. 
For kom det dei, vilde Noreg herja, 
so fanst det og dei, som vilde det verja.

Og alt som Varde frå Varde vart tend,  
dei sanka seg saman frå Grend til Grend. 
Og Fylkingen bygdest, og Veg han fann,  
der fyre gjekk Hovding og Merkesmann. 
Og Ufreds-Karen fekk jamnan smaka, 
kva det hev seg at Vardar vaka.

Og gjev det aldri må verta sagt,  
at Landet ligg utan Varde-Vakt. 
Og logar kje Varden på Tind og Nut, 
Han logar i Hjarta hjå Noregs Gut. 
Ja, brenn du Varde, du signande, klåre, 
bjartare, høgre fyr kvart eit Året.

På Nordhuetoppen finnes også Nordhue-senderen (ofte kalt Nordhue-masta), en 195 meter høy mast for overføring av tv- og radiosignaler. (kilde: Wikipedia)

Utsikt fra Nordhue, ned mot Yksensjøen og mot Gitvola. Gjerdegata er lett synlig!

Vi går litt ned, for å få bedre utsikt utover og for å få med oss solnedgangen.

På vei mot Nordhuehøgda og fin utsikt til solnedgangen.
Happy skigåere.
Litt rosè i solnedgangen var ikke dumt.
Fargespill på himmelen.

Vi er ikke ved koia før nærmere 22. Da baker vi enkle kanelsnurrer med ferdigkjøpt pizzadeig. Veldig enkelt i panna, og veldig godt. Vi velger å sove inne, vi har jo tross alt båret med oss en liten pose vin og denne akter vi ikke å bære med oss videre neste dag. Så på en brisk på hver side av koia – mer en den anbefalte meteren i disse koronatider og med nysprita hender går skravla ivrig til langt på natt. Vi sov oss godt gjennom orrfugelleiken på myra nedenfor….

Kanelsnurrer og vin (og håndsprit…)
Sola skinner på morgenen.

Neste morgen er det strålende sol. Og vi har sol gjennom hele dagen, selv om vi rundt oss ser mørke skyer. Vi må ha vært veldig snille:)

Turomelett til frokost.
Frokosten inntas i solveggen.

Først frokost, så pakker vi og rydder, får på solkrem og går videre. Nå går ferden mot Gitvola.

Her har orrfugl lekt seg!
Mye gode lukter for en fuglehund.

På myra nedenfor er det spor etter orrfuglleik . Vi skal nå gå en litt annen rute en det jeg pleier. Spennende å se hvordan det er her. Vi ser mye spor etter fugl på myrene.

Kom oss over. Snøbru.

Vi var spente på om vi kunne gå over alle bekker – eller om vi måtte vasse noe. Vi slapp å vasse! Fant snøbruer – og til og med en bru:) over Fiskbekken.

Glade for å slippe å vasse! BRU.
Det ble en liten pust i bakken, litt energi og vannpåfyll på brua.
På vei oppover. Bra føre oppover – feller er unødvendig. Vi er fornøyd med valg av rute og at vi gikk rett på glenna/hogstfeltet oppover. Lett å gå i bratt terreng.
Herlig på tur!
Må stoppe å se bakover, ned mot Yksnsjøen og Nordhue.
Rast i bakken. Fin plass!
Godt å slenge av seg sekkene midtveis opp til Gitvola.
Når vi fant glenna var det enkelt å krysse frem og tilbake.
Gitvola! 852 moh.
Gitvola og tårnet der.
Hvilke topper ser vi? Det er god utsikt 360 grader når en kommer over trærne . Det blåste litt på toppen, og enn kan se regnbygene rundt oss.

Nå er vi på historisk grunn. Det å overnatte på Gjetholen eller Gitvola 852 meter over havet, særlig sankthans natta, kan være litt skummelt. Dette var det lokale Bloksberg på 1500 og 1600-tallet. Det var her de mente at hekser og trollmenn samlet seg for å bedrive sine trolldomsskunster. De ble beskyldt for å ha vært på Gitvola for å drikke brennevin og ha seksuelle utskeielser, anført av den onde selv: Bucken graa. Mellom 1600 – og 1625 er det dokumentert 15 saker der tiltalte ble dømt til døde for trolldom her. 12 ble brent, en rømte og to ble frikjent. Ingeborg Knutsdatter ble som en av de siste i 1625 dømt og brent på bål, etter anklager om hekseri og blant annet å ha ridd på ei geit til Gitvola. Det er nå satt opp en plate på toppen til minne over alle de som måtte lide her. På vei opp kan du gå forbi steinen Torshovgråen, som er en flytteblokk, som har vært knyttet til folketro rundt hekseprosessene og ondskapen selv i området. En ting med steinen som forsterket denne folketroen er et hull på toppen som alltid er fylt med vann – nå i moderne tid vet vi den naturlige forklaringen på dette.

Her er det trær som vokser i 100 år og dør i 100 år. Og trangt mellom de.

Så går veien nedover mot setergrenda ved Gitvola. Vi må ganske bratt ned, og vi kjører i gammelskogen der det er tett mellom trærne. Med tung sekk ble det en liten utfordring – får rotasjon i svingen og ble noen knall og fall. Siste biten ned mot setervollen var det nesten lettere å ta av skia og ake ned.

På vei ned gjennom gammelskogen.
En liten glenne som er lettere å kjøre.
Gøy å kjøre nedover i åpent terreng!

Veldig deilig å komme ut på setervollen. Nå gikk det enkelt og greit bort mot bilveien, som det har vært kjørt opp skiløype på. Vi følger denne veien de siste kilometerne til bilen. Seks timer på ski, og en god del klatring gjør at både 2 og 4 beinet var fornøyd. Herlig tur i nærområdet – litt, ikke langt, utenom der jeg vanligvis går! Ta en titt på kartet over området ditt og gå nye steder. En Stuttreistfriluftstur!

Takk for turen Monika!

Hva gjør jeg nå?

For et par uker siden fikk jeg hjertebank – ikke bare litt men hjertet galopperte av sted når jeg kom på jobb… Og på natta våknet jeg av å ikke få puste ordentlig. Ikke noe fysisk galt – men et lite angstanfall… JEG? hvorfor det og jeg som opplever meg selv som ganske sterk både fysisk og psykisk…. I tillegg var jeg forkjølet, og valgte å ta det rolig hjemme et par dager, men måtte på noen møter og få skrevet noen rapporter!

Fredag ettermiddag samme uke tok jeg med Bill og Mira og stakk opp på fjellet. Tåke og lite snø nede i bygda – 20 minutter med bil og en helt annen verden. Sol og meteren med snø. Hedmarksvidda!

Jeg spenner på meg fjellskia, etter 5 minutter i løyper (som er perfekte) kan vi gå i uberørt natur. Når vi kommer på toppen er det en flott utsikt utover tåkehavet – jeg kjenner roen komme.

Her på Hedmarksvidda trives jeg aller best om vinteren. Utenfor løypene treffer jeg neste aldri andre. Kun dyrelivet – det jeg ser oftest om vinteren er rype, skogsfugl, hare og rev.

her var rypa:)

Jeg står på toppen og ser utover – nesten normale hjerteslag og pulsen senkes (ble litt økning i løssnøen oppover). Dette er terapi for meg – bli litt sliten fysisk og få roen i hodet. Utenfor løypene får hundene løpe løs, i dypsnøen holder de seg i nærheten – selv med mye jaktinstinkt og fugelukt.

her hoppet en glad hund
Bill lukter og så fuglen.

Vi blir en stund på toppen og nyter synet, og lar roen senke seg. Så kjører vi ned på baksiden.

Vi kommer på et fint myrdrag, går sakte, tungt og rolig i løssnøen – herlig.

Tankene spinner i hodet, selv om jeg prøver kun å fokusere på naturen og bevegelsene mine. Det er så mange oppgaver enn skulle ha løst på jobb, så mange lovverk som skal oppfylles, ønske fra eiere om økte resultater – samtidig som kommuneøkonomien skal strammes inn, så mange krav fra mange parter at det oppleves som et stort og økende krysspress.

På tur så er bål og rasten der noe av det beste. Sitte ved bålet og la tankene fare.


Tyribål, jeg drikker ikke kaffe – så blir kakao på meg:)

Denne dagen fikk jeg ikke tankene ut av hodet – og måtte rydde litt der. Jobben min er det tankene kretser rundt, som rektor, på en fantastisk skole; herlige barn, engasjerte foresatte som ønsker det beste for sitt og andres barn – som stiller opp og bygger gode relasjoner, ansatte som gir mer enn en kan forvente. Jeg har ingen ting å klage på egentlig. En jobb der jeg kan få så mange klemmer jeg vil hver morgen, men og få konstruktiv kritikk på områder vi kan bedre.

Viktig med gylne øyeblikk og gyldne tanker….

Etter 5,5 år på samme skole så er det hyggelig å tenke tilbake på alt det flotte som har skjedd. Vi har bygget er sterkt team rundt elevene og deres læring. Gode læringsaktiviteter, gode rammer og standarder som har kommet til etter prosesser der data er analysert, opprettholdene faktorer er funnet på områder vi er gode på og områder som vi måtte utvikle, bruk av forskningsbasert kunnskap – før vi har satt inn tiltak. Vi har hatt tilsyn fra fylkesmannen på skolebasert vurdering – fikk ingen avvik og fikk dokumentert at vi er datadrevet og at det settes inn tiltak som er knyttet til forskningsfunn. Noe av det som gjorde at vi kom så godt ut av det var at rektor prioriterte mye tid ute i klasserom sammen med elever og ansatte.

Stolt av mine medarbeidere og at vi fikk denne lederen i Hamar Arbeiderblad 22.12.18. Vanvittig takknemlig for alle de dyktige medarbeidere som bidrar:)

Min arbeidssituasjon om dagen er helt annerledes en for et år siden. Etter at jeg kom tilbake på jobb i desember etter permisjon, har jeg kun rukket å være i klasserommene i ca en time tilsammen. Og det er her rektor bør være en del, for å kunne drive god ledelse på alle områder; utviklingsledelse, relasjonledelse, verdiledelse osv…. Hva har endret seg som gjør dette? Nå kan jeg fortelle at det begynte før desember 2019 – har sakte men sikker blitt sittende foran PC`n mer og mer. Prøvd å finne gode løsninger mht at økonomien har blitt svakere og svakere. Men nå så ser jeg egentlig ingen løsning… innenfor det som jeg har av kunnskap og lovverk – annet enn å spare på lønn. Men det skriker imot inne i meg å bygge ned tiltak mht skolemiljø (noe vi har begynt dette skoleåret), eller å gjøre om skolen til en fådelt skole. Tenker at er fådelt løsningen, så må det en leder inn som ønsker og ser fordeler med det i en skole med rundt 120 elever.

Viktig med en retning – jeg skal rett mot sola for å komme dit jeg har planlagt:)

I skole så er verdien vi skaper læring – hvordan måles det og hvor er vekstpunktene? Det å måle læring er nesten umulig – for hva har en lært, og hva er viktig læring? lesing? regning? være en god venn? omsorg? respekt? ansvar? lære å lære? Men det jeg vet er hvor vekstpunktene i læringsprosessen er – som jeg som leder kan påvirke til det bedre. I mitt møte med ansatte kan jeg påvirke kvaliteten i alle relasjonene og møtepunkter som er mellom mennesker i bedriften. Så i møtepunktene:

  • leder – ansatt
  • ansatt – ansatt
  • ansatt – elev
  • elev – elev
  • skole – foresatt
  • skole – lokalsamfunnet

Har jeg en mulighet for å øke kvaliteten. Skal vi i skole utvikle oss – er det vi menneskene i den som må utvikles. Og det som skjer mellom disse møtepunktene får en økt kvalitet. Nå opplever jeg et stort press og at krav og ressurser vi har, ikke helt holder takten. Vi som skole har flere lovverk å forholde oss til, samt mange kapitler og § i Opplæringsloven. Hva som er den viktigste loven/§ er det som sirkler rundt i hodet mitt ved bålet….

Hvilken retning skal en ta… Hvor har rypa gått?

Opplæringsloven sier noe om elever pr lærer, den sier noe om retten til tilpasset opplæring, noe om tidlig innsats, og noe om det psykososiale miljøet for elevene. Vi har Offentlighetsloven, arbeidsmiljøloven ++++ Politikerne har satt mål for skolene i kommunen. Og vi måles hele tiden mot andre skoler. Jeg synes det viktigste er å måle oss mot oss selv, for så å bedre ens egen prestasjon. Og når ressursene ikke helt strekker til – hva er viktigst?

Med disse tankene i hodet så spennes skia på og vi setter kursen tilbake. Noen svar hadde jeg ikke enda – og hvor jeg skulle gå viste jeg mht retning på skia, men ikke mht jobb..

Så med nok en natt der jeg våkner og opplever at jeg ikke får trukket pusten – er det naturen som blir redningen. Denne lørdagen er det tåke på Løtenfjellet. Men med kompasset på plass og veldig kjent terreng legger jeg, Bill og Mira ut utenfor løyper – og uten noen andre i samme område. Det blåser bra og lite sikt.

Bill og Mira er med i tåkehavet:)

Tankene er med – en liten tanke som går på misunnelse har sniket seg inn, og det er egentlig ikke bra eller særlig edelt! I nabokommunene så har middelsstore skoler på samme størrelse som regel en assisterende rektor og merkantil resurs. Hos oss skal det meste løses av rektor. Og denne rektoren opplever å ikke strekke til med å være den lederen en ønsker og har kunnskap om – som kan utgjøre en forskjell. Med 23 medarbeidere som skal følges opp, i tillegg til times-vikarer går timene fort.

I en rapport fra Fafo så beskrives at det er flere en meg som opplever at rektorrollen har endret seg, et stort arbeidspress og som er usikre på om dette er fremtiden.

https://forskning.no/skole-og-utdanning/faerre-vil-bli-rektor/1640213

Og 12 leger i Tromsø advarer mot å bygge ned skole og SFO. «Tidlig innsats er noe av det viktigste arbeidet vi som fastleger kan bidra til for å hjelpe vanskeligstilte barn og ungdom, men det virkelige arbeidet gjøres i hjemmet, på skolen og i barnehagene. Barn er på skolen og SFO hoveddelen av hverdagen sin. Der interagerer de med andre barn og voksne, og utsettes for små og store utfordringer. Mestrer de der, kan det kompensere for mye svikt på hjemmebane. Lærerne, rektor, sosiallærer, skolesykepleier og SFO-ansatte får en ekstra viktig rolle når foreldrene blir syke, svikter eller faller utenfor av andre årsaker. Derfor vil et skolekutt først og fremst ramme de sårbare barna.»

https://nordnorskdebatt.no/article/skole-sfo-skal-bygges-ikke

Naturens kunstverk.

Bare siden i går har litt snø, tåke og vinn pyntet trærne. I dag så er det sørsiden av trærne som er dekket med rim/snø. På denne årstiden har det pleid å være nordsiden…

Har funnet ut at jeg bør nok sjekke helsa litt – og bestilt en legetime.. Men innerst inne så vet jeg hvor jeg skal.

Vi drar nedover til Yksensjøen…

Jeg tenker at nå får jeg sette meg selv først. Med dårlige ressurser så går det en stund å jobbe mye, men på sikt så løser ikke det annet en en meget dårlig samvittighet. Samme hvor mye jeg jobber – så klarer ikke vi å fylle alle krav og forventninger. Vi klarer heller ikke å gjøre alt det en vet fra forskningen sin side virker. Men vi får gjort mye. For meg blir det et verdivalg.

Vi fortsetter nedover i løssnøen. Det er så mildt at snøen fester seg i store snøballer på hundene. Pelsen til Mira er den verste – hun fylles helt opp, og må hjelpes med å få den vekk. I dag så velger begge to å gå hovedsaklig i mine skispor – tungt!

I avisa, Hamar Arbeiderblad, har lokale politikere skrevet om hvilken vei skolene kan ta mht strukturer i kommunen. Jeg håper det høres på henne som sa at nå må de legge bort partiprogram og se sammen på hva som er best mht de ressursene kommunen har – fint om noen tør det.

Nede på Yksensjøen.

Vel ned på sjøen, så har jeg to slitne hunder. Så vi deler matpakka før vi bestemmer oss for hvor vi går videre.

Får vi litt?

Vi må oppover samme hvilken vei vi tar. I tåkehavet så blir det også ganske likt, så vi velger å ta sporene våre opp igjen denne gangen. Slitne hunder og en på to bein som ikke er helt i form..

Bill leder an oppover. Inne i skogen her lukter det skogsfugl:)

Vel oppe så har jeg også bestemt hva jeg gjør. Sjekker først at det ikke er noe mer galt en litt stress og redsel for ikke å være god nok mht hva jeg har satt meg som mål – og mine verdier.

Noen uker etterpå, ny tur på Hedmarksvidda. Jeg har skrevet min oppsigelse, men trenger å lufte kropp og hoder før en endelig avgjørelse.

Sola gir fine skygger – et speil av virkeligheten.

Et herlig tyribål og på det varmest det lunsj og vann til kakao. Og ja, jeg bærer med meg krem.

Med godt turfølge og kakao i koppen så lar jeg tankene fly igjen. Jeg ønsker meg god nattesøvn igjen og et hjerte som ikke galopperer av sted. For meg blir dette et verdivalg. Frisk helse, ikke gå på bekostning av det jeg tror på og kan om forskning på skole, samt tid og overskudd til familien.

Og så får tiden vise hva jeg gjør videre Og for skolen er det godt å få inn noen som kan se litt andreledes på tingene.

Smilet er fortsatt litt stivt – men kommer seg:)