villmarksliv – stuttreistfriluftsliv.no

Hedmarksvidda på langs, vinterstid

Jeg er nok en av de flittigste brukerne av Hedmarksvidda – bakgården der jeg bor. Særlig den sørlige delen er det turer både somme og vinter flere ganger i måneden. Men det er over 20 år siden sist tur på tvers, og endelig på vinteren i 2021 så ble turen planlagt. Fra Nordhue i sør til Tuva og ned til Skvaldra i nord. Monika og jeg pakka sekken og la i vei en februardag.

Pga mye vind og vi planla soving under åpen himmel på denne turen, måtte vi droppe snaufjellet opp mot Tuva. Året etter fikk vi med oss den nordre delen av Hedmarksvidda. Denne gangen ble teltet også med, får nå var det meldt mye vind. Vi går for det meste utenfor løypenettet, men om du ønsker så er det løyper stort sett hele veien, men da bør utgangspunktet være fra Budor, mot Målia, så Brumundkampen og videre enten til Sjusjøen eller opp mot Raudfjellet, forbi Øyungen og Tuva – for så å kjøre ned til Skvaldra . I løypenettet kan du ta turen på en dag. Med tunge sekker og pulk, der fokuset er på å ha følelsen av å være alene, i urørt natur, overnatte og tid til kos rundt bålet bør en bruke lengre tid. Da får en gjerne oppleve dyrelivet også.

Her har jeg stått mange ganger. Sett på utsikten ned til Yksnsjøen og opp mot Gitvola. Kjenne litt på snøen, blir det kjapt føre, eller som her pudder og herlig utforkjøring? Og de fleste ganger, tungt tråkk opp igjen.

Vi startet ved Nordhue, her er det kun kjørt opp skuterspor noen ganger om vinteren, så her er det ut i løssnøen.

Vi startet seint en torsdags ettermiddag, selv om det var i februar så var det mildt. Siste ukes kulde var blåst bort av en fønvind. Det gikk fint i løssnøen ned fra Nordhue over fine myrdrag. Flere spor etter både rype og skogsfugl.

Vel nede på Yksnsjøen så var føret ganske bløtt – her det sist uke var bare puddersnø.

Solnedgang, utsikt opp til Gitvola. Stopp for å ta på feller.

Rundt ved Yksnsjøen er det mange fine myrdrag. Vi skulle legge oss i hengekøyer der jeg vet orrfuglene kommer nesten hver morgen om vinteren. Leieren ble rigga og mye fin tyri til bålet fant vi.

hengekøyene oppe, det ble noe mer vind enn værmeldingen hadde spådd, så vi fant en lun plass inne ved grantrærne.

Vi har preppa litt mat før vi reiste, så denne kvelden ble det finnebiff med ris. Veldig greit med ris i kokeposer på tur. Risen ble kokt i vannkjelen og ferdig stekt finnebiff med bacon, sopp og løk ble blandet med creme fraiche i stekepanna. Digg.

koker ris til Finnebiff, må smelte snø først.

Dessert, stekt banan med mørk sjokolade.

Nordlyset danser ofte over himmelen her på Hedmarksvidda. Og uten lysforurensning er det et flott skue fra hengekøya.

På denne turen valgte vi å sove under åpen himmel, vi tok med oss hengekøyer. Vi hadde et håp om å se dyr og nordlys når vi ikke hadde teltduken over oss. Det var egentlig meldt lite vind denne helgen – men på kvelden blåste det opp litt, så vi valgte å legge oss på «feil» side av myra mht å ha best utsikt til eventuelle orrfugler på morgenen.

Og så er vi på kosetur, og vi har med til en flaske vin på deling hver kveld. Mørket har senket seg og vi har det bra ved bålet. Det er noe som rører på seg på myra – jommen kommer reven forbi. Det gir en villmarksfølelse.

Etter en god natt søvn, så titter jeg ut av soveposen – en fantastisk soloppgang, men ingen orrfugl å se. Legger meg ned igjen, men etter 10 minutter får jeg lyst til å titte ut igjen, og jammen er det ikke tre orrhaner der. De bruser litt med fjærene, så kommer det en til og så enda en. De er fem stykker og den siste blir møtt med åpne vinger og spredte halefjær. Ikke like livlig som når hormonene er i full sving om våren – men fantastisk gøy å se. De blir en times tid – så plutselig flyr alle bort. Med en så fin start på dagen, er det bare å komme seg opp.

Ja, med orrhaner på myra som leker seg litt!

Vi lager frokost og studerer kartet for å finne den letteste ruta opp mot Gitvola, den høyeste toppen i Løten kommune. På toppen her var det i gamle dager mye fælt som skjedde og omtalt som den lokale Bloksberg der heksene møttes. Her foregikk også Norges siste heksebrenning.

Fellene på skia er et must – det er bratt opp til Gitvola. Når en kommer på toppen så kan en klatre opp i utkikksposten som er der – her ser en egentlig hele Hedmarksvidda og mye mer. Bare å prøve, under tårnet er det ei lita bu en kan fyre opp i ovnen å varme seg. På toppen her finner du ei skive som viser hvilke fjell en ser i de ulike himmelretninger. Det er også en minneskilt over alle som ble brent på bålet her.

Nå er det nedoverkjøring, og vi legger av gårde mot Brumundkampen.

På vei nedover så ser vi flere plasser det skogsfuglene har ligget i dokk.

Det blåser bra på myrdraga, og selv om vi er seint ute holder skaren, det har blitt kaldere. Det går så fort at vi velger å kjøre nedover med feller på, ingen ønsker å falle med sekken på. Vi nærmer oss Brumundkampen, og det er tid for lunsj. Nå er det real turmat. Vi finner en fin plass, sola har tatt i og snøen er løs. Plutselig så går tuppen på skia mine nedover. Med tung sekk klarer jeg ikke å holde igjen og i sakte film går jeg hodestups ned i snøen. Alt blir mørkt og ingen luft. Latteren sitter løst hos begge når jeg kommer meg opp med hodet.

Vi går myrdraga på østsiden av Brumundkampen. Vi velger å skrå opp mot løypene. I løypene treffer vi noen andre, samt går forbi noen hytter. Det blåser opp, månen er stor og fin – det samme er solnedgangen. Vi har sett på kartet at det er noen fine myrdrag nedenfor, mot Lavlia. Vi har gått mye kortere i dag en vi hadde ment. Hvor er det best le for vinden, lurer vi på da noen kommer løpene mot oss, og jammen er det ei jeg har gått på barneskolen sammen med. Hun forteller om en fin gapahuk de har som vi kan låne. Vi takker ja til det, hun peker ut hvor vi skal. Det blåser opp mer, og vi er glade for å ha ly. Denne kvelden ble det hamburgere på bålet. Vi legger oss kjapt ned i soveposene, med først et skumgummiunderlag, så et oppblåsbart med dun i og oppå der et reinsdyrskinn ligger vi godt. Selv om vi har gode vintersoveposer tar vi fjellduken utenpå der igjen. Deilig og varmt, vi nyter utsikt mot bålet og utover knausen i måneskinnet. Det blir varmt i løpet av natta, fjellduken må åpnes og alt av ullundertøy må av nede i soveposen. På morgenen er det fint å ligge og høre på fugler og se utover.

Og på tur kan en gjøre som en vil – vi fant ut at vi tok de to siste burgerne til frokost – så fikk vi ta havregrøt til lunsj.

Vi har sett på kartet og på værmeldinga. Oppe på snaufjellet mot Raudfjellet og Øyungen er det meldt over 20 m/s i vindkastene, og uten telt er det ingen lur ide å ligge på snaufjellet i så mye vind. Så vi legger om ruta. Planen blir å gå mot Sjusjøen – så får vi se hvor langt vi kommer på to dager. Vi kommer oss ned til myrene under oss, og setter kursen over disse mot Bringbusætra. Nydelig lunsjplass på myrdragene denne dagen også.

En kan bli litt lei av smeltet snøvann med bålsmak, så når vi kom til en bekk som mildværet hadde åpnet litt fylte vi flaskene med deilig kaldt vann. Vi innser at vi ikke kommer så langt som vi håpet på. Et dårlig kne har fått litt for mye vekt og gjennomslag i snøen. Vi finner igjen en flott leirplass. Vi graver en bålgrop, men lager bålet oppå snøen rett foran gropa. Med et par store våte vedkubber nederst holder snøen lenge – og vi kan stå å lage maten.

I dag er det spagetti à la Capri. Ferdig stekt hjemme og fryst. Vi velger makaroni for det tar kortest tid å koke i vannkjelen. Igjen deilig mat, og vi klarte å bli tomme for vinen. Nå merker vi at sekkene blir lettere. Vi spiser i et fantastisk månelys. Bålet brenner seg ned og får luft fra gropa vi har gravd. Herlig kveld.

Bålet har brent seg ned i gropa. Vann varmes til litt kakao før vi kryper ned i soveposen

På morgenen er det igjen en fantastisk soloppgang, deilig og varmt i soveposen også er det fantastisk å høre på orrhaner som synger. Vi ser de ikke, de er på myra bortenfor oss.

Vi pakker sammen, og bestemmer at vi tar en kort dag. Vi ringer (herlig med teknologi) avtaler å bli henta på Hamarsetra. Leieren pakkes ned – også får vi besøk av trollfuglen selv, lavskrika.

Så turen ble kortere enn vi hadde planlagt, mest pga været som endret seg – uten telt var det best å holde seg i lave strøk. Vi er enige om at det har vært fire flotte dager – og at resten av Hedmarksvidda skal tas.

Så, et år senere var vi klare for siste halvdel av Hedmarksvidda . Den nordre delen.

Lørdag formiddag ble sekk og pulk pakket, skia spent på beina og vi la i vei. Monika, jeg og Teo, en irsksetter på 7 måneder. Vi gikk fra Skvaldra og skiløyper forbi Godlidalshytta, og var oppe på snaufjellet.

Vi tok av fra fra løypa og gikk opp til Taterungskampen. På toppene så var snøen blåst bort. Denne helga var det meldt en del vind i fjellet og relativt kaldt.

Vi fyra opp kvistbrenneren og hadde Real til lunsj. Teo fikk egen lunsj.

I området her i nord på Hedmarksvidda så må en på vårparten ta ekstra hensyn til villreinstammen. Her er det båndtvang fra mars, og i april/mai bør en holde seg til løypenettet pga villreinen og kalving. Det er magisk å se disse dyrene her på Hedmarksvidda – jeg har sett dem noen ganger – men hold avstand. Vi var på tur sent i februar og så ingen reinsdyr denne gangen. Dette området er Hemmeldalen naturreservat. Naturbase faktaark

Vi la veien om den høyeste toppen her på Hedmarksvidda – Tuva. Nå hadde det blåst opp en del.

Fra Tuva kjører vi nedover mot Øyungen. Her finner vi le, og setter opp leir for natta.

Teo er sliten, og får legge seg i Jervenduken mens teltet kommer opp, og vi får sanket ved.

Middagen denne dagen var kyllingsuppe og nybakt brød. Brødblanding var blandet hjemme: en kopp lyst mel, en kopp grovt mel, en ts sukker og litt salt, en halv pakke tørrgjær. Mens vi rigga leir så hadde jeg blandet litt vann med det tørre, og stappet posen innenfor genseren. Så når alt var ferdig – var den ferdighevet og ble stekt i bålpannen. Kylling med ingredienser ferdigpreppa og var kun å blande med kokosmelk for så og varmesopp. God mat på tur.

Så god natt! Vi våknet opp til en stille og rolig morgen med herlig sol, som varmet litt. Vi hadde ordnet med ved – så det var bare å tenne opp, og lage frokost.

litt kaldt – så Teo har på genser. I teltet ligger han med vinterdekken og nede i Gjervenduken som er isolert.

Etter frokost Går vi opp på Raudfjellet og mot Bjønnåsberget – der ser vi ned på Hamarsetra, som var stedet vi slutta turen i fjor. Vi går ikke ned dit, vi må tilbake til bilen som er parkert ved Skvaldra, så turen går videre på snaufjellet. Vi går over Hemmelkampen.

hvitt på alle kanter – men blått over oss!

Nå blåser det ordentlig, opp mot 20 m/s i kastene. Så lunsjen tas stående, varmt å drikke har vi i termosen og så blir det nøtter og sjokolade. Teo får to lunsjbokser. Vi må revurdere hvor vi hadde tenkt å overnatte denne natta mht at det er spådd opp mot 26 m/s i vindkastene.

Vi har lyst til å teste teltet og naturkreftene noe, så i stedet for å ligge oppe på vidda, går vi ned mot Godlidalshytta.

godt å hvile litt i le – etter en lang dag i vinden.

Her lager vi middag i le for vinden ved hytta. I dag blir maten laget på stormkjøkkenet.

Middagen blir Hamburgere på oss på to bein. Han på 4 får tørrfor blandet med litt vom. Godt med ordentlig mat.

Og finner et fint sted for å slå opp teltet. Monika gjør dette strålende, i storm i kasta så kommer teltet opp. Vi ligger nå ikke langt fra hytta, og har kun noen minutter ned til skogkanten om været skulle bli for ille. Og kun 20 minutter til bilen.

solnedgangen sett fra teltet, vi ligger akkurat over tregrensa.

På kvelden kom jommen nordlyset. Fantastisk å stå der i vinterstormen – om enn ikke så lenge. Godt å krype inn i teltet og ned i gode varme soveposer.

Telte står det – men vi hører og kjenner vindkastene godt. På morgenen så vil Teo ligge lengre. Men vinden har løyet og vi får laget frokost.

Frokosten fortæres og vi rydder camp. Spenner på skia og glir de siste km ned til bilen. Herrlig! Hedmarksvidda har mye å by på. Både på lange og korte turer.

Vi er enige om at dette var en fin tur! Og at vi har tatt Hedmarksvidda på langs.

Og så litt om viktige ting. Vi ønsker at det skal synes minst mulig at vi har vært på tur. Når vi rydder camp så flater vi ut gropene – bålene brenner vi helt ned. Vi har hatt de fleste camper utenfor allfarvei, men er nøye med hvor vi går på do. Må vi bruke tolalettpapir så brennes dette. Er vi i områder der flere er på tur er også hundeposene i bruk etter nr 2. På siste camp var utedoen åpen – mens hytta som leies ut er låst. Alt av søppel tas med hjem. Vi gjør så godt vi kan for sporløsferdsel. Men skispora – de blir ikke borte før neste snøfall eller når det smelter:)

MAI, SNØ og SOL, alt lå tilrette for en siste spontan skitur på Hedmarksvidda

Så blide blir en når det er Mai, sol og herlig skiføre!

På Hedmarksvidda er det fortsatt snø – mye snø:) Egentlig var planen denne første helgen i mai å dra en tur på Vestlandet og få sjekket ut området min morfar kom fra. Men slik ble det ikke – så da åpnet muligheten seg for stuttreist friluftsliv i villmarka – i bakgården her i Løten. Kartet studeres over et område jeg er godt kjent i, men det er muligheter for å gå noe annerledes en det jeg pleier og dermed få en «ny» tur. Anbefaler alle å studere kartet over nærområdet sitt, og se om en kan gå turene noe annerledes enn en pleier. Og går du vanligvis i sti/skiløyper – test ut litt utenfor dette og. Duverden hvor mye fint du kan oppleve.

Monika og jeg bråbestemte oss fredag – og lørdag kl 16 var skia på.

Vi hadde pakket for overnatting ute under åpen himmel, tarpen var med tilfelle regn. Vi skulle og forbi en åpen koie enn kunne sove i. Så valgmulighetene hadde vi. Det har kommet en god del snø siste uka og landskapet ser helt uberørt ut. Ingen skispor og ingen andre mennesker er å se.

Det er bra hold i snøen, selv seint på dagen. Vi har ca 2 timer å gå med tung sekk denne ettermiddagen, så vi er glade for at det kun er et lite «sløsjlag» øverst – og ikke helt råtten snø. Mira, Irsk setter, er med – Bill måtte være igjen hjemme pga en dårlig skulder. Litt kipt å ikke ha med verdens beste turkamerat, men de to som er med duger og bra!

Herlig med sekk på ryggen og ski på beina -undertegnede

Vi følger løypetraseen et lite stykke og så skjærer vi ned mot en Yksnsjøen. Her begynner våren å gjøre seg gjeldene og bekkeløpene er åpnet seg.

Yksensjøen er en oppdemt sjø der hensikten var å skape et fiskevann i et område med få fiskevann. Oppdemmingen av øvre dela av elva Øksna skjedde i 1972. Det ble lite matfisk i vannet – et surt vann og dårlig med oksygen om vinteren. Der er satt ut ørret en rekke ganger uten å lykkes. Abbor ble satt ut på et seinere tidspunkt, og jeg tror det kun er mye smått i sjøen – det er ialefall det jeg har erfart.

Når vi kommer ned til sjøen så letter et par traner opp og lander litt utpå isen. Noen ender flyr bort til et innløp med åpent vann lenger nord, og en storspove (så ut som det) flyttet på seg. Vi går over demningen og ser om isen på den andre siden er trygg til å komme over bekken der. Bekken er åpen, men går greit å gå litt utpå og rundt. Vi har med tau og går en og en,i tilfelle enn skulle gå igjennom.

Nå er det bare å følge myrdrag dit en vil. Vi har hatt sol frem til nå, men ser at mørke skyer kommer og at det er nedbør som detter ned. Vi håper å komme frem til koia før regnet er over oss – det rekker vi ikke. På med jakker og så går vi på spennende spor.

Jervespor – her ser du at dyret har hel.

Det var en sålegjenger som hadde vært her ganske nylig. Sola hadde gjort dem store – men ikke så store at det kunne vært bjørn, det var jerven som hadde vært her. Alltid spennende og en stor naturopplevelse å gå på spor av en av de fire store:) Litt ekstra oppstemte kommer vi frem til koia. Nøkelen står i døra og ingen skispor – kun jervespor. Da var det ingen her.

Vi bestemmer oss for å ta middagen i koia, for så å se ann været hvor vi skulle sove.

Vi varmer opp kyllingvinger og brød. God middag på tur. Siden vi ikke hadde med salat, måtte vi ha en sunn dessert – banan og mørk sjokolade:)

Sola kommer og de mørke skyene drar sin vei:)

Klokka nærmet seg 20, og vi går opp på nærmeste topp for å se på solnedgang. Regnet har gitt seg og sola kommer frem – skyene går sørover.

Vi går jervesporene et stykke bakover – men så kommer de nedenfra siden mot Østerdalen -og vi skal opp på Nordhue.

Utsikt mot Rena og Østerdalen. Og et glimt av Glomma.

Både små og større bekker har åpnet seg, og det er mange myrhull. Mira får gå ned å drikke litt – her lukter det mye fugl og. Vi ser mye fuglspor. Orrfugl, Tiur og ryper ser jeg en del av i dette terrenget – men i dag er det kun sporene og liggegroper.

Mot Nordhue, 772 moh. Etter å ha hatt på 20 kg på ryggen, er det som å fly nå når vi går uten:)

Nordhue er en fjelltopp og et populært turmål og utsiktspunkt beliggende øst på Hedmarksvidda i Løten kommune, på grensen til Elverum kommune.

Det var her Helge Væringsaasen i årene 1886 til 1891 bygde hytten «Borgen» som rekreasjonssted og jaktslott for seg selv og sine nærmeste. I 1919 ble hytten overført som testamentarisk gave til speidergruppen Mjølner. Væringsaasen fikk også reist en bauta (varde) over sin venn Per Sivle på Nordhuetoppen. Det var etter sigende her Per Sivle fikk inspirasjon til sitt kjente dikt «Vardevakt»^:

Det høyrdest ved Nott eit Dunder på Dør.
Og husbonden vaknar, spring fram og spør:
«Kva er det som bilar?» «Jau no må de ut,
for Varden lyser på Høgenut.»
Og kvar mann visste i same Ande,
at no var det kome Ufred til Landet.

Og mennene Herklede på seg tok,
og skjold og Øks dei lyfte frå Krok,
dei hekta i Belte sitt gode Sverd,
treiv Spjot og Boge og skunda til Ferd.
For kom det dei, vilde Noreg herja,
so fanst det og dei, som vilde det verja.

Og alt som Varde frå Varde vart tend,
dei sanka seg saman frå Grend til Grend.
Og Fylkingen bygdest, og Veg han fann,
der fyre gjekk Hovding og Merkesmann.
Og Ufreds-Karen fekk jamnan smaka,
kva det hev seg at Vardar vaka.

Og gjev det aldri må verta sagt,
at Landet ligg utan Varde-Vakt.
Og logar kje Varden på Tind og Nut,
Han logar i Hjarta hjå Noregs Gut.
Ja, brenn du Varde, du signande, klåre,
bjartare, høgre fyr kvart eit Året.

På Nordhuetoppen finnes også Nordhue-senderen (ofte kalt Nordhue-masta), en 195 meter høy mast for overføring av tv- og radiosignaler. (kilde: Wikipedia)

Utsikt fra Nordhue, ned mot Yksensjøen og mot Gitvola. Gjerdegata er lett synlig!

Vi går litt ned, for å få bedre utsikt utover og for å få med oss solnedgangen.

På vei mot Nordhuehøgda og fin utsikt til solnedgangen.

Vi er ikke ved koia før nærmere 22. Da baker vi enkle kanelsnurrer med ferdigkjøpt pizzadeig. Veldig enkelt i panna, og veldig godt. Vi velger å sove inne, vi har jo tross alt båret med oss en liten pose vin og denne akter vi ikke å bære med oss videre neste dag. Så på en brisk på hver side av koia – mer en den anbefalte meteren i disse koronatider og med nysprita hender går skravla ivrig til langt på natt. Vi sov oss godt gjennom orrfugelleiken på myra nedenfor….

Neste morgen er det strålende sol. Og vi har sol gjennom hele dagen, selv om vi rundt oss ser mørke skyer. Vi må ha vært veldig snille:)

Først frokost, så pakker vi og rydder, får på solkrem og går videre. Nå går ferden mot Gitvola.

På myra nedenfor er det spor etter orrfuglleik . Vi skal nå gå en litt annen rute en det jeg pleier. Spennende å se hvordan det er her. Vi ser mye spor etter fugl på myrene.

Vi var spente på om vi kunne gå over alle bekker – eller om vi måtte vasse noe. Vi slapp å vasse! Fant snøbruer – og til og med en bru:) over Fiskbekken.

Det ble en liten pust i bakken, litt energi og vannpåfyll på brua.

På vei oppover. Bra føre oppover – feller er unødvendig. Vi er fornøyd med valg av rute og at vi gikk rett på glenna/hogstfeltet oppover. Lett å gå i bratt terreng.

Må stoppe å se bakover, ned mot Yksnsjøen og Nordhue.

Godt å slenge av seg sekkene midtveis opp til Gitvola.

Når vi fant glenna var det enkelt å krysse frem og tilbake.

Hvilke topper ser vi? Det er god utsikt 360 grader når en kommer over trærne . Det blåste litt på toppen, og enn kan se regnbygene rundt oss.

Nå er vi på historisk grunn. Det å overnatte på Gjetholen eller Gitvola 852 meter over havet, særlig sankthans natta, kan være litt skummelt. Dette var det lokale Bloksberg på 1500 og 1600-tallet. Det var her de mente at hekser og trollmenn samlet seg for å bedrive sine trolldomsskunster. De ble beskyldt for å ha vært på Gitvola for å drikke brennevin og ha seksuelle utskeielser, anført av den onde selv: Bucken graa. Mellom 1600 – og 1625 er det dokumentert 15 saker der tiltalte ble dømt til døde for trolldom her. 12 ble brent, en rømte og to ble frikjent. Ingeborg Knutsdatter ble som en av de siste i 1625 dømt og brent på bål, etter anklager om hekseri og blant annet å ha ridd på ei geit til Gitvola. Det er nå satt opp en plate på toppen til minne over alle de som måtte lide her. På vei opp kan du gå forbi steinen Torshovgråen, som er en flytteblokk, som har vært knyttet til folketro rundt hekseprosessene og ondskapen selv i området. En ting med steinen som forsterket denne folketroen er et hull på toppen som alltid er fylt med vann – nå i moderne tid vet vi den naturlige forklaringen på dette.

Her er det trær som vokser i 100 år og dør i 100 år. Og trangt mellom de.

Så går veien nedover mot setergrenda ved Gitvola. Vi må ganske bratt ned, og vi kjører i gammelskogen der det er tett mellom trærne. Med tung sekk ble det en liten utfordring – får rotasjon i svingen og ble noen knall og fall. Siste biten ned mot setervollen var det nesten lettere å ta av skia og ake ned.

Veldig deilig å komme ut på setervollen. Nå gikk det enkelt og greit bort mot bilveien, som det har vært kjørt opp skiløype på. Vi følger denne veien de siste kilometerne til bilen. Seks timer på ski, og en god del klatring gjør at både 2 og 4 beinet var fornøyd. Herlig tur i nærområdet – litt, ikke langt, utenom der jeg vanligvis går! Ta en titt på kartet over området ditt og gå nye steder. En Stuttreistfriluftstur!

Hva gjør jeg nå?

For et par uker siden fikk jeg hjertebank – ikke bare litt men hjertet galopperte av sted når jeg kom på jobb… Og på natta våknet jeg av å ikke få puste ordentlig. Ikke noe fysisk galt – men et lite angstanfall… JEG? hvorfor det og jeg som opplever meg selv som ganske sterk både fysisk og psykisk…. I tillegg var jeg forkjølet, og valgte å ta det rolig hjemme et par dager, men måtte på noen møter og få skrevet noen rapporter!

Fredag ettermiddag samme uke tok jeg med Bill og Mira og stakk opp på fjellet. Tåke og lite snø nede i bygda – 20 minutter med bil og en helt annen verden. Sol og meteren med snø. Hedmarksvidda!

Jeg spenner på meg fjellskia, etter 5 minutter i løyper (som er perfekte) kan vi gå i uberørt natur. Når vi kommer på toppen er det en flott utsikt utover tåkehavet – jeg kjenner roen komme.

Her på Hedmarksvidda trives jeg aller best om vinteren. Utenfor løypene treffer jeg neste aldri andre. Kun dyrelivet – det jeg ser oftest om vinteren er rype, skogsfugl, hare og rev.

Jeg står på toppen og ser utover – nesten normale hjerteslag og pulsen senkes (ble litt økning i løssnøen oppover). Dette er terapi for meg – bli litt sliten fysisk og få roen i hodet. Utenfor løypene får hundene løpe løs, i dypsnøen holder de seg i nærheten – selv med mye jaktinstinkt og fugelukt.

Vi blir en stund på toppen og nyter synet, og lar roen senke seg. Så kjører vi ned på baksiden.

Vi kommer på et fint myrdrag, går sakte, tungt og rolig i løssnøen – herlig.

Tankene spinner i hodet, selv om jeg prøver kun å fokusere på naturen og bevegelsene mine. Det er så mange oppgaver enn skulle ha løst på jobb, så mange lovverk som skal oppfylles, ønske fra eiere om økte resultater – samtidig som kommuneøkonomien skal strammes inn, så mange krav fra mange parter at det oppleves som et stort og økende krysspress.

På tur så er bål og rasten der noe av det beste. Sitte ved bålet og la tankene fare.

Tyribål, jeg drikker ikke kaffe – så blir kakao på meg:)

Denne dagen fikk jeg ikke tankene ut av hodet – og måtte rydde litt der. Jobben min er det tankene kretser rundt, som rektor, på en fantastisk skole; herlige barn, engasjerte foresatte som ønsker det beste for sitt og andres barn – som stiller opp og bygger gode relasjoner, ansatte som gir mer enn en kan forvente. Jeg har ingen ting å klage på egentlig. En jobb der jeg kan få så mange klemmer jeg vil hver morgen, men og få konstruktiv kritikk på områder vi kan bedre.

Viktig med gylne øyeblikk og gyldne tanker….

Etter 5,5 år på samme skole så er det hyggelig å tenke tilbake på alt det flotte som har skjedd. Vi har bygget er sterkt team rundt elevene og deres læring. Gode læringsaktiviteter, gode rammer og standarder som har kommet til etter prosesser der data er analysert, opprettholdene faktorer er funnet på områder vi er gode på og områder som vi måtte utvikle, bruk av forskningsbasert kunnskap – før vi har satt inn tiltak. Vi har hatt tilsyn fra fylkesmannen på skolebasert vurdering – fikk ingen avvik og fikk dokumentert at vi er datadrevet og at det settes inn tiltak som er knyttet til forskningsfunn. Noe av det som gjorde at vi kom så godt ut av det var at rektor prioriterte mye tid ute i klasserom sammen med elever og ansatte.

Stolt av mine medarbeidere og at vi fikk denne lederen i Hamar Arbeiderblad 22.12.18. Vanvittig takknemlig for alle de dyktige medarbeidere som bidrar:)

Min arbeidssituasjon om dagen er helt annerledes en for et år siden. Etter at jeg kom tilbake på jobb i desember etter permisjon, har jeg kun rukket å være i klasserommene i ca en time tilsammen. Og det er her rektor bør være en del, for å kunne drive god ledelse på alle områder; utviklingsledelse, relasjonledelse, verdiledelse osv…. Hva har endret seg som gjør dette? Nå kan jeg fortelle at det begynte før desember 2019 – har sakte men sikker blitt sittende foran PC`n mer og mer. Prøvd å finne gode løsninger mht at økonomien har blitt svakere og svakere. Men nå så ser jeg egentlig ingen løsning… innenfor det som jeg har av kunnskap og lovverk – annet enn å spare på lønn. Men det skriker imot inne i meg å bygge ned tiltak mht skolemiljø (noe vi har begynt dette skoleåret), eller å gjøre om skolen til en fådelt skole. Tenker at er fådelt løsningen, så må det en leder inn som ønsker og ser fordeler med det i en skole med rundt 120 elever.

Viktig med en retning – jeg skal rett mot sola for å komme dit jeg har planlagt:)

I skole så er verdien vi skaper læring – hvordan måles det og hvor er vekstpunktene? Det å måle læring er nesten umulig – for hva har en lært, og hva er viktig læring? lesing? regning? være en god venn? omsorg? respekt? ansvar? lære å lære? Men det jeg vet er hvor vekstpunktene i læringsprosessen er – som jeg som leder kan påvirke til det bedre. I mitt møte med ansatte kan jeg påvirke kvaliteten i alle relasjonene og møtepunkter som er mellom mennesker i bedriften. Så i møtepunktene:

leder – ansatt
ansatt – ansatt
ansatt – elev
elev – elev
skole – foresatt
skole – lokalsamfunnet

Har jeg en mulighet for å øke kvaliteten. Skal vi i skole utvikle oss – er det vi menneskene i den som må utvikles. Og det som skjer mellom disse møtepunktene får en økt kvalitet. Nå opplever jeg et stort press og at krav og ressurser vi har, ikke helt holder takten. Vi som skole har flere lovverk å forholde oss til, samt mange kapitler og § i Opplæringsloven. Hva som er den viktigste loven/§ er det som sirkler rundt i hodet mitt ved bålet….

Hvilken retning skal en ta… Hvor har rypa gått?

Opplæringsloven sier noe om elever pr lærer, den sier noe om retten til tilpasset opplæring, noe om tidlig innsats, og noe om det psykososiale miljøet for elevene. Vi har Offentlighetsloven, arbeidsmiljøloven ++++ Politikerne har satt mål for skolene i kommunen. Og vi måles hele tiden mot andre skoler. Jeg synes det viktigste er å måle oss mot oss selv, for så å bedre ens egen prestasjon. Og når ressursene ikke helt strekker til – hva er viktigst?

Med disse tankene i hodet så spennes skia på og vi setter kursen tilbake. Noen svar hadde jeg ikke enda – og hvor jeg skulle gå viste jeg mht retning på skia, men ikke mht jobb..

Så med nok en natt der jeg våkner og opplever at jeg ikke får trukket pusten – er det naturen som blir redningen. Denne lørdagen er det tåke på Løtenfjellet. Men med kompasset på plass og veldig kjent terreng legger jeg, Bill og Mira ut utenfor løyper – og uten noen andre i samme område. Det blåser bra og lite sikt.

Tankene er med – en liten tanke som går på misunnelse har sniket seg inn, og det er egentlig ikke bra eller særlig edelt! I nabokommunene så har middelsstore skoler på samme størrelse som regel en assisterende rektor og merkantil resurs. Hos oss skal det meste løses av rektor. Og denne rektoren opplever å ikke strekke til med å være den lederen en ønsker og har kunnskap om – som kan utgjøre en forskjell. Med 23 medarbeidere som skal følges opp, i tillegg til times-vikarer går timene fort.

I en rapport fra Fafo så beskrives at det er flere en meg som opplever at rektorrollen har endret seg, et stort arbeidspress og som er usikre på om dette er fremtiden.

https://forskning.no/skole-og-utdanning/faerre-vil-bli-rektor/1640213

Og 12 leger i Tromsø advarer mot å bygge ned skole og SFO. «Tidlig innsats er noe av det viktigste arbeidet vi som fastleger kan bidra til for å hjelpe vanskeligstilte barn og ungdom, men det virkelige arbeidet gjøres i hjemmet, på skolen og i barnehagene. Barn er på skolen og SFO hoveddelen av hverdagen sin. Der interagerer de med andre barn og voksne, og utsettes for små og store utfordringer. Mestrer de der, kan det kompensere for mye svikt på hjemmebane. Lærerne, rektor, sosiallærer, skolesykepleier og SFO-ansatte får en ekstra viktig rolle når foreldrene blir syke, svikter eller faller utenfor av andre årsaker. Derfor vil et skolekutt først og fremst ramme de sårbare barna.»

https://nordnorskdebatt.no/article/skole-sfo-skal-bygges-ikke

Bare siden i går har litt snø, tåke og vinn pyntet trærne. I dag så er det sørsiden av trærne som er dekket med rim/snø. På denne årstiden har det pleid å være nordsiden…

Har funnet ut at jeg bør nok sjekke helsa litt – og bestilt en legetime.. Men innerst inne så vet jeg hvor jeg skal.

Jeg tenker at nå får jeg sette meg selv først. Med dårlige ressurser så går det en stund å jobbe mye, men på sikt så løser ikke det annet en en meget dårlig samvittighet. Samme hvor mye jeg jobber – så klarer ikke vi å fylle alle krav og forventninger. Vi klarer heller ikke å gjøre alt det en vet fra forskningen sin side virker. Men vi får gjort mye. For meg blir det et verdivalg.

Vi fortsetter nedover i løssnøen. Det er så mildt at snøen fester seg i store snøballer på hundene. Pelsen til Mira er den verste – hun fylles helt opp, og må hjelpes med å få den vekk. I dag så velger begge to å gå hovedsaklig i mine skispor – tungt!

I avisa, Hamar Arbeiderblad, har lokale politikere skrevet om hvilken vei skolene kan ta mht strukturer i kommunen. Jeg håper det høres på henne som sa at nå må de legge bort partiprogram og se sammen på hva som er best mht de ressursene kommunen har – fint om noen tør det.

Vel ned på sjøen, så har jeg to slitne hunder. Så vi deler matpakka før vi bestemmer oss for hvor vi går videre.

Vi må oppover samme hvilken vei vi tar. I tåkehavet så blir det også ganske likt, så vi velger å ta sporene våre opp igjen denne gangen. Slitne hunder og en på to bein som ikke er helt i form..

Bill leder an oppover. Inne i skogen her lukter det skogsfugl:)

Vel oppe så har jeg også bestemt hva jeg gjør. Sjekker først at det ikke er noe mer galt en litt stress og redsel for ikke å være god nok mht hva jeg har satt meg som mål – og mine verdier.

Noen uker etterpå, ny tur på Hedmarksvidda. Jeg har skrevet min oppsigelse, men trenger å lufte kropp og hoder før en endelig avgjørelse.

Sola gir fine skygger – et speil av virkeligheten.

Et herlig tyribål og på det varmest det lunsj og vann til kakao. Og ja, jeg bærer med meg krem.

Med godt turfølge og kakao i koppen så lar jeg tankene fly igjen. Jeg ønsker meg god nattesøvn igjen og et hjerte som ikke galopperer av sted. For meg blir dette et verdivalg. Frisk helse, ikke gå på bekostning av det jeg tror på og kan om forskning på skole, samt tid og overskudd til familien.

Og så får tiden vise hva jeg gjør videre Og for skolen er det godt å få inn noen som kan se litt andreledes på tingene.