MAI, SNØ og SOL, alt lå tilrette for en siste spontan skitur på Hedmarksvidda

Så blide blir en når det er Mai, sol og herlig skiføre!

På Hedmarksvidda er det fortsatt snø – mye snø:) Egentlig var planen denne første helgen i mai å dra en tur på Vestlandet og få sjekket ut området min morfar kom fra. Men slik ble det ikke – så da åpnet muligheten seg for stuttreist friluftsliv i villmarka – i bakgården her i Løten. Kartet studeres over et område jeg er godt kjent i, men det er muligheter for å gå noe annerledes en det jeg pleier og dermed få en «ny» tur. Anbefaler alle å studere kartet over nærområdet sitt, og se om en kan gå turene noe annerledes enn en pleier. Og går du vanligvis i sti/skiløyper – test ut litt utenfor dette og. Duverden hvor mye fint du kan oppleve.

Sol, mørke skyer, snø og skispor

Monika og jeg bråbestemte oss fredag – og lørdag kl 16 var skia på.

Vi hadde pakket for overnatting ute under åpen himmel, tarpen var med tilfelle regn. Vi skulle og forbi en åpen koie enn kunne sove i. Så valgmulighetene hadde vi. Det har kommet en god del snø siste uka og landskapet ser helt uberørt ut. Ingen skispor og ingen andre mennesker er å se.

Ikke den største farta nedover.

Det er bra hold i snøen, selv seint på dagen. Vi har ca 2 timer å gå med tung sekk denne ettermiddagen, så vi er glade for at det kun er et lite «sløsjlag» øverst – og ikke helt råtten snø. Mira, Irsk setter, er med – Bill måtte være igjen hjemme pga en dårlig skulder. Litt kipt å ikke ha med verdens beste turkamerat, men de to som er med duger og bra!

Herlig med sekk på ryggen og ski på beina -undertegnede
Monika

Vi følger løypetraseen et lite stykke og så skjærer vi ned mot en Yksnsjøen. Her begynner våren å gjøre seg gjeldene og bekkeløpene er åpnet seg.

Ned mot demningen
Yksnsjøen – ser du de to tranene?

Yksensjøen er en oppdemt sjø der hensikten var å skape et fiskevann i et område med få fiskevann. Oppdemmingen av øvre dela av elva Øksna skjedde i 1972. Det ble lite matfisk i vannet – et surt vann og dårlig med oksygen om vinteren. Der er satt ut ørret en rekke ganger uten å lykkes. Abbor ble satt ut på et seinere tidspunkt, og jeg tror det kun er mye smått i sjøen – det er ialefall det jeg har erfart.

Når vi kommer ned til sjøen så letter et par traner opp og lander litt utpå isen. Noen ender flyr bort til et innløp med åpent vann lenger nord, og en storspove (så ut som det) flyttet på seg. Vi går over demningen og ser om isen på den andre siden er trygg til å komme over bekken der. Bekken er åpen, men går greit å gå litt utpå og rundt. Vi har med tau og går en og en,i tilfelle enn skulle gå igjennom.

Elveutløpet – spor etter bever.

Nå er det bare å følge myrdrag dit en vil. Vi har hatt sol frem til nå, men ser at mørke skyer kommer og at det er nedbør som detter ned. Vi håper å komme frem til koia før regnet er over oss – det rekker vi ikke. På med jakker og så går vi på spennende spor.

Jervespor
Jervespor
Jervespor – her ser du at dyret har hel.

Det var en sålegjenger som hadde vært her ganske nylig. Sola hadde gjort dem store – men ikke så store at det kunne vært bjørn, det var jerven som hadde vært her. Alltid spennende og en stor naturopplevelse å gå på spor av en av de fire store:) Litt ekstra oppstemte kommer vi frem til koia. Nøkelen står i døra og ingen skispor – kun jervespor. Da var det ingen her.

Gammel koie!
Nøkkel i døra

Vi bestemmer oss for å ta middagen i koia, for så å se ann været hvor vi skulle sove.

Kyllingvinger til middag.
dessert

Vi varmer opp kyllingvinger og brød. God middag på tur. Siden vi ikke hadde med salat, måtte vi ha en sunn dessert – banan og mørk sjokolade:)

Sola kommer og de mørke skyene drar sin vei:)

Klokka nærmet seg 20, og vi går opp på nærmeste topp for å se på solnedgang. Regnet har gitt seg og sola kommer frem – skyene går sørover.

Følger jervesporene litt bakover.

Vi går jervesporene et stykke bakover – men så kommer de nedenfra siden mot Østerdalen -og vi skal opp på Nordhue.

Utsikt mot Rena og Østerdalen. Og et glimt av Glomma.
Fuglspor og drikkepause!

Både små og større bekker har åpnet seg, og det er mange myrhull. Mira får gå ned å drikke litt – her lukter det mye fugl og. Vi ser mye fuglspor. Orrfugl, Tiur og ryper ser jeg en del av i dette terrenget – men i dag er det kun sporene og liggegroper.

Mot Nordhue, 772 moh. Etter å ha hatt på 20 kg på ryggen, er det som å fly nå når vi går uten:)

Nordhue er en fjelltopp og et populært turmål og utsiktspunkt beliggende øst på Hedmarksvidda i Løten kommune, på grensen til Elverum kommune.

Det var her Helge Væringsaasen i årene 1886 til 1891 bygde hytten «Borgen» som rekreasjonssted og jaktslott for seg selv og sine nærmeste. I 1919 ble hytten overført som testamentarisk gave til speidergruppen Mjølner. Væringsaasen fikk også reist en bauta (varde) over sin venn Per Sivle på Nordhuetoppen. Det var etter sigende her Per Sivle fikk inspirasjon til sitt kjente dikt «Vardevakt»:

Det høyrdest ved Nott eit Dunder på Dør. 
Og husbonden vaknar, spring fram og spør: 
«Kva er det som bilar?» «Jau no må de ut, 
for Varden lyser på Høgenut.» 
Og kvar mann visste i same Ande,  
at no var det kome Ufred til Landet.

Og mennene Herklede på seg tok, 
og skjold og Øks dei lyfte frå Krok, 
dei hekta i Belte sitt gode Sverd, 
treiv Spjot og Boge og skunda til Ferd. 
For kom det dei, vilde Noreg herja, 
so fanst det og dei, som vilde det verja.

Og alt som Varde frå Varde vart tend,  
dei sanka seg saman frå Grend til Grend. 
Og Fylkingen bygdest, og Veg han fann,  
der fyre gjekk Hovding og Merkesmann. 
Og Ufreds-Karen fekk jamnan smaka, 
kva det hev seg at Vardar vaka.

Og gjev det aldri må verta sagt,  
at Landet ligg utan Varde-Vakt. 
Og logar kje Varden på Tind og Nut, 
Han logar i Hjarta hjå Noregs Gut. 
Ja, brenn du Varde, du signande, klåre, 
bjartare, høgre fyr kvart eit Året.

På Nordhuetoppen finnes også Nordhue-senderen (ofte kalt Nordhue-masta), en 195 meter høy mast for overføring av tv- og radiosignaler. (kilde: Wikipedia)

Utsikt fra Nordhue, ned mot Yksensjøen og mot Gitvola. Gjerdegata er lett synlig!

Vi går litt ned, for å få bedre utsikt utover og for å få med oss solnedgangen.

På vei mot Nordhuehøgda og fin utsikt til solnedgangen.
Happy skigåere.
Litt rosè i solnedgangen var ikke dumt.
Fargespill på himmelen.

Vi er ikke ved koia før nærmere 22. Da baker vi enkle kanelsnurrer med ferdigkjøpt pizzadeig. Veldig enkelt i panna, og veldig godt. Vi velger å sove inne, vi har jo tross alt båret med oss en liten pose vin og denne akter vi ikke å bære med oss videre neste dag. Så på en brisk på hver side av koia – mer en den anbefalte meteren i disse koronatider og med nysprita hender går skravla ivrig til langt på natt. Vi sov oss godt gjennom orrfugelleiken på myra nedenfor….

Kanelsnurrer og vin (og håndsprit…)
Sola skinner på morgenen.

Neste morgen er det strålende sol. Og vi har sol gjennom hele dagen, selv om vi rundt oss ser mørke skyer. Vi må ha vært veldig snille:)

Turomelett til frokost.
Frokosten inntas i solveggen.

Først frokost, så pakker vi og rydder, får på solkrem og går videre. Nå går ferden mot Gitvola.

Her har orrfugl lekt seg!
Mye gode lukter for en fuglehund.

På myra nedenfor er det spor etter orrfuglleik . Vi skal nå gå en litt annen rute en det jeg pleier. Spennende å se hvordan det er her. Vi ser mye spor etter fugl på myrene.

Kom oss over. Snøbru.

Vi var spente på om vi kunne gå over alle bekker – eller om vi måtte vasse noe. Vi slapp å vasse! Fant snøbruer – og til og med en bru:) over Fiskbekken.

Glade for å slippe å vasse! BRU.
Det ble en liten pust i bakken, litt energi og vannpåfyll på brua.
På vei oppover. Bra føre oppover – feller er unødvendig. Vi er fornøyd med valg av rute og at vi gikk rett på glenna/hogstfeltet oppover. Lett å gå i bratt terreng.
Herlig på tur!
Må stoppe å se bakover, ned mot Yksnsjøen og Nordhue.
Rast i bakken. Fin plass!
Godt å slenge av seg sekkene midtveis opp til Gitvola.
Når vi fant glenna var det enkelt å krysse frem og tilbake.
Gitvola! 852 moh.
Gitvola og tårnet der.
Hvilke topper ser vi? Det er god utsikt 360 grader når en kommer over trærne . Det blåste litt på toppen, og enn kan se regnbygene rundt oss.

Nå er vi på historisk grunn. Det å overnatte på Gjetholen eller Gitvola 852 meter over havet, særlig sankthans natta, kan være litt skummelt. Dette var det lokale Bloksberg på 1500 og 1600-tallet. Det var her de mente at hekser og trollmenn samlet seg for å bedrive sine trolldomsskunster. De ble beskyldt for å ha vært på Gitvola for å drikke brennevin og ha seksuelle utskeielser, anført av den onde selv: Bucken graa. Mellom 1600 – og 1625 er det dokumentert 15 saker der tiltalte ble dømt til døde for trolldom her. 12 ble brent, en rømte og to ble frikjent. Ingeborg Knutsdatter ble som en av de siste i 1625 dømt og brent på bål, etter anklager om hekseri og blant annet å ha ridd på ei geit til Gitvola. Det er nå satt opp en plate på toppen til minne over alle de som måtte lide her. På vei opp kan du gå forbi steinen Torshovgråen, som er en flytteblokk, som har vært knyttet til folketro rundt hekseprosessene og ondskapen selv i området. En ting med steinen som forsterket denne folketroen er et hull på toppen som alltid er fylt med vann – nå i moderne tid vet vi den naturlige forklaringen på dette.

Her er det trær som vokser i 100 år og dør i 100 år. Og trangt mellom de.

Så går veien nedover mot setergrenda ved Gitvola. Vi må ganske bratt ned, og vi kjører i gammelskogen der det er tett mellom trærne. Med tung sekk ble det en liten utfordring – får rotasjon i svingen og ble noen knall og fall. Siste biten ned mot setervollen var det nesten lettere å ta av skia og ake ned.

På vei ned gjennom gammelskogen.
En liten glenne som er lettere å kjøre.
Gøy å kjøre nedover i åpent terreng!

Veldig deilig å komme ut på setervollen. Nå gikk det enkelt og greit bort mot bilveien, som det har vært kjørt opp skiløype på. Vi følger denne veien de siste kilometerne til bilen. Seks timer på ski, og en god del klatring gjør at både 2 og 4 beinet var fornøyd. Herlig tur i nærområdet – litt, ikke langt, utenom der jeg vanligvis går! Ta en titt på kartet over området ditt og gå nye steder. En Stuttreistfriluftstur!

Takk for turen Monika!

HYTTESKAM: Hytta – er det greit å reise?

Det er en rar tid vi er inne i… men og litt fint å oppdage nærmiljøet sitt enda bedre en det man kjenner fra før i disse koraonatider. Jeg vil påstå at jeg bruker nærmiljøet i egen kommune noe mer en gjennomsnittet… Men allikevel har jeg de siste ukene overnattet på nye steder, og oppdaget nye steder å gå. Og etter å ha studert kartet nøye vet jeg og hvor jeg vil utforske og dra på miniekspedisjoner denne våren og sommeren. Men allikevel så føler jeg en trang til å dra ut av kommunen… Hvorfor det? Og er det nødvendig?

Fra en stuttreist friluftstur i nærområdet påsken 2020.

For fra 20. april 2020 så ble hytteforbudet opphevet, men vi blir nøye instruert i at unødvendige fritidsreiser skal unngås. Men hvem bestemme og setter kriteriene for hva som er nødvendig… Skal en skamme seg hvis en drar på hytta? Vi dro på hytta 23. april – litt sånn i forlegenhet og annonserte det ikke høyt.

Endelig på hytta igjen – om enn med litt hytteskam….

Jeg vet ikke om vår begrunnelse er god nok for alle – men hytta hadde stått tom i flere måneder – og vi følte at det var greit å få sjekket at alt stod bra til med den. På vinteren så er det ingen som ser til området der den ligger – så greit å få et overblikk slik at det ikke var noe som kunne blitt mye å reparere eller noe lignende. I tillegg så var det noe behov å komme seg ut litt. Med «hele» familien hjemme hver dag er det ok å se noe nytt. Og der kommer spørsmålet mht nødvendighet – for vi er heldige mht hvor vi bor og hva vi har tilgjengelig hjemme. Relativt stort hus, stort uteområdet og skogen rett utenfor huset. Vi er ikke stengt inne i en liten leilighet i en storby. Vi kan gå ut, være fra hverandre både inne og ute.

På vei inn

Så med en god og en litt mindre god begrunnelse så dro vi av sted. Vi handlet alt i vår lokale butikk for ikke å eventuelt skulle kontaminere butikker på stedet vi skulle til. Pakket i sekker – puttet de to Irske Setterene Bill og Mira i bilen, sammen med ski og kjørte i vei. 3 timer, så var vi fremme. Fikk på oss skiskoa og gikk avgårde på ski. Selv etter en uke med herlig vårvær holdt skaren greit inn ved 13 tiden. Vi pakker oss inn og konstaterer at hytta står den, slik sikker de fleste andre hytte gjør, selv om en ikke fikk påsken der! Det fyres opp, vinduer settes opp – mye varmere ute enn inne. Og mens de andre blir på hytta, så tar jeg med meg hundene og går et par timer på ski – en herlig følelse og være her igjen:)

Enda er det noe hold i snøen…

Junior er glad for å være på hytta, og når jeg kommer tilbake har han ordnet med en herlig sitteplass med reinsdyrskinn, smågodt og iskald cola. Kan livet bli bedre….

Herlig sitteplass junior hadde ordnet!

Når vi sitter der og ser utover kommer det 2 tranepar på vannet nedenfor, og vi får oppleve et fantastisk skue med tranedans – en herlig naturopplevelse. NB – jeg glemte igjen kamera – og mobilkamera er ikke noe bra med zoom…

Tranedans

Etter å ha sett på de en stund – flytter de på seg, lenger nord på vannet der det er en åpning i bekkeutløpet. Vi tar på skia og stikker ned for å sjekke spor og tykkelsen på isen.

Tranespor
Istesting

Isen er i to lag. det øverste rimelig porøst, så ca 15 cm med vann og så et tykt islag (men enn bør ikke stole på det nå mht varmt vær og myrbunn i vannet). Men litt gøy da og leke med vannski disse dagene:)

Ble både utholdenhet og styrke på denne økta med utegym! Hjemmeskole.

Nå seint på dagen er snøen ganske så råtten og bikkjene er blitt rimlig slitne. De nyter sola og slapper av.

Slapper av.
Tømmer!

Så må en inn å gjøre ferdig skolearbeidet. Tidligere i uka så er så og si all teori gjort, så det er igjen praktiske oppgaver og gym, samt noe lesing. Så det hogges ned noen trær som begynner å bli dårlige, samt at det ryddes opp greiner som har blåst av eller falt av pga snø de påfølgende dagene. Heldigvis har ikke noe truffet hytta. Og junior fyrer større bål en det mora gidder – herlig!

Kveldsbål og opprydding etter greiner som hadde falt ned.

På morgenen kl 0600 så hører vi orrfuglen spille på vannet. Vi kan telle 8 stykker – det er fint å se på – igjen en stor naturopplevelse.

I tillegg til å rydde opp etter vindens herjinger blir det tid til turer. Fredagen blåser det en del og vi blir i bjørk og furuskogen. Bekkene begynner å åpne seg. Mange vårtegn nå!

VÅR
Tyribål. Straks lunsj.
Vi kom oss over bekken på en snøbru! Ser du nøye etter ligger det to svaner i iskanten bortest.

Selv om en skal være forsiktig med å fyre opp bål i disse dager – så anså vi det som trygt. Mye snø og vann. Så bål ble det og godt lunsj på dette. Kakao, andepølser og diverse tilbehør var godt etter noen timer ute.

Jeg har en mening med denne bloggen, samt Instagram – nemlig å inspirere flere til å bruke naturen. Disse dagene så har jeg følt litt på hytteskammen og kun lagt ut bilder der en ikke kan se hvor vi er – vi kunne like gjerne vært i skogen og fjellene hjemme. Trodde egentlig ikke at jeg skulle føle det slikt. Men en leser og ser så mye på nyhetene denne tiden. Men etter et par dager på hytta så gikk denne skammen over – hvorfor? Tja, enn ser jo at det er mange som drar på hyttene. Mange kommuner ønsker hyttefolket velkommen. Vi har ikke vært på steder der vi treffer andre innendørs. Vi er friske. Og skulle vi bli dårlige så rekker en av oss å kjøre oss hjem for legehjelp – så sant det ikke er noe akutt og alvorlig. Vi har kun gått snille og rolige turer for å unngå ulykker. Så ja, hytteskammen har gått over for min del. Men jeg skal være forsiktig, vi vaskker hender og spriter når vi er ute der andre og kan være. Så de to siste dagene av denne hytteturen dro vi opp på snaufjellet. Pappaen vil ikke på bilder – men han er med:) Og mammaen er kjempestolt når avkommet vil gå lenger og høyere en det som var planlagt!

Junior skulle gå lenger en planen – da henger mamman seg på!
Vi kom oss til denne stenen i år og – her har vi vært hver vinter siden junior var 1 år!
Trengte ikke feller oppover!
Junior og Mira
Lite sne på toppene!
Bill fikk være med på fjellet siste dagen – gammel hund tåler ikke å gå i råtten snø. Men denne natta hadde det vært kuldegrader:)
Glad for at jeg utfordret hytteskammen, samtidig som vi tok våre forehåndsregler.

Så vi dro til Vingelen med litt hytteskam i bagasjen – men la den igjen der oppe! Takk for at vi fikk reise på hytta igjen, kjære helseminister – du har gjort en fantastisk bra jobb så langt i denne rare og vanskelige tiden!

Årets første padletur! Påsken 2020

Svaberget ved Fløta! et av barndommens badesteder:)

Påsken 2020 ble ikke som noen hadde tenkt. For stort sett hele Norge så er det hjemmepåske. I en rar tid der virus på en måte styrer kloden, er det fint å kunne være ganske alene i naturen. Packraften har vært pakket ned i noen måneder. Men palmesøndag så var det overskyet nede i bygda – og så en opp mot fjellet lå tåka der oppe. Skia fikk stå i dag, vannene her nede er fortsatt islagt – men Svartelva den er åpen!

Min hjemkommune, Løten, har mye natur – og jeg har mange muligheter alle årstider. I dag så ville ikke noen andre på to bein være med, så da pakka jeg sekken, Bill på fire bein ble med. Fra huset må jeg gå ca 2 km. Vi går igjennom skogen, så forbi et lite byggefelt – i disse tider er det hyggelig (egentlig alltid da) å ta en prat med kjente over hagegjerdet. Så går vi forbi skola ( der jeg jobbet for inntil 5 dager siden – se forrige blogg om du lurer på hvorfor jeg ikke jobber der), det er litt rart. Verden er helt andreledes nå en da jeg sa opp…

Fløta

Så er vi nede på Fløta. Det er litt snø igjen i skogen – men kun rester. Over brua og bort til Svaberget på Fløta. Vi skal padle en rolig tur, denne kan en padle så sant elva er åpne. Nedenfor og ovenfor der jeg skal padle må det være mer vann – samt her er det stryk en må bære forbi. Siden jeg er alene i dag så blir det en kosetur og jeg gleder meg til årets første padletak.

Over brua
på vei bort til svaberget
Svartelva. Nå er det bare å få frem båten!
Og blåse opp. Veldig effektiv den blåsesekken:)

Packraften blåses opp. Og settes på elva. Bill oppi først, han får et liggeunderlag i båten mht at vannet er kaldt. Hadde junior blitt med som var planen, hadde vi nok hatt på våtdrakter under mht full packraft med to mennesker + en hund. Men nå som jeg skal padle rolig vann, med en hund som elsker å padle, i en båt som er veldig stødig – og jeg har tatt årets første bad ute, så har jeg kun ullundertøy under.

Bill er førstemann

Så kommer jeg meg oppi og. Første åretak – magisk og herlig. Endelig på vann igjen!

Ligger litt snø ved kanten
Happy padler

Vi padler oppover elva, fra Fløta mot Storefløta. I ungdommen så svømte jeg ofte denne strekningen, også med hest. Strekningen er ikke lang – ca 30 minutter frem og tilbake i packraften.

Beverhytte
Beverdemning
Her jobber beveren
Noen har spist her

Vi padler ganske kjapt forbi en beverhytte. Langs hele strekningen er det tegn på at beveren er aktiv i området. Vi padler litt opp en liten sidebekk. Jeg hadde håpet å komme ut på en stor myr her. Men en beverdemning gjør at vi snur.

Ser du elgen?
Elg! Når en padler stille på elva, kommer en tett på naturen.

Bill ser plutselig opp til høyre. Jeg kremter – og da setter den seg i bevegelse. En Elg har ligget ved siden av elva – men så oss og reiste seg. Fantastisk å sitte på elva rett ved siden av, den er stor når enn ser rett opp på den. Når jeg kremtet begynte den å løpe. Det tar litt tid å få opp kamera – men fikk et par bilder før den ble borte bak neste sving.

Her var det ender. Bill følger med.

Svartelva bukter seg, og på dette stille partiet er det fint å padle. dette er en nærtur for mange som bor på Ådalsbruk. Jeg har padla her med kano, kajakk og til og med rodd i en liten leke gummibåt. Så her trenger en ikke dyrt utstyr. Men husk å ha på redningsvest. Jeg tror junior syntes det morsomste var å padle en leke gummibåt her på sommeren, da kan en hoppe uti og la seg flyte nedover.

Stokkender
Kvinand
Traner

Det er mange småfugler som synger, og Svarttrosten synger sin fine sang. Mange fugler har begynt å komme nordover. Jeg ser mange Stokkender og Kvinender. Rett før en sving hører jeg trompetstøt og rett etterpå kommer to traner flyvende. Det er majestetisk å se de store fuglene komme seg opp i lufta.

Elva blir grunnere, og litt stryk. Her er det for grunt til å padle.
Får litt fart nedover det øverste stykke av padleturen.

Så er vi ved snupunktet. Skal en lenger opp må en nå bære et stykke. Vi har padlet helt opp til steinene, for å få leke litt. Gøy når strømmen tar fatt i båten:) Selv om vi nå padler nedover samme strekket, så endre naturopplevelsen seg. Alltid fint å se en sak fra to sider:)

Det er noen fine store og gamle furutrær ved elvebredden. Ved dette pleide vi å raste når junior var liten.
Rolig elv. Speilblankt!
Her måtte vi dukke litt, for å komme under.
Her plaska beveren.

Når vi nærmer oss svaberget vi startet ved, så smeller det et stykke foran oss. Det var beveren som sa hei (eller kom deg vekk).

Svaberget på fløta.
Svaberget fra andre siden.

Vi kommer rundt siste sving, Bill er klar til å gå å land igjen. Han blir litt skuffa når jeg padler litt forbi… Men det var kun for å få et bilde fra andre siden.

Alt pakka ned

Vi hopper i land. Eller Bill gjør det. Jeg krabber litt mht at det ikke er fast grunn under packraften…

Jeg pakker sammen og svinger sekken på ryggen. Bill i bånd, og vi rusker hjem.

Stien hjem.

Selv om det er en del bebyggelse et lite stykke unna, er det som å være i villmarka. På denne lille turen, en stuttreistfriluftsliv tur, sitter jeg igjen med flotte naturopplevelser. En stile og rolig palmesøndag i en litt rar veden – 2020. Jeg har iallefall holdt god avstand til folk. God påske!

Litt historie fra området – fra skilt som står ved Fløta. Ådalsbruk var det største industristedet mellom Oslo og Trondheim tidligere. Nesten ikke å tro hvor mye bebyggelse det var her tidligere langs elva. En ser tufter etter husene, men jammen har naturen tatt området tilbake.

Hva gjør jeg nå?

For et par uker siden fikk jeg hjertebank – ikke bare litt men hjertet galopperte av sted når jeg kom på jobb… Og på natta våknet jeg av å ikke få puste ordentlig. Ikke noe fysisk galt – men et lite angstanfall… JEG? hvorfor det og jeg som opplever meg selv som ganske sterk både fysisk og psykisk…. I tillegg var jeg forkjølet, og valgte å ta det rolig hjemme et par dager, men måtte på noen møter og få skrevet noen rapporter!

Fredag ettermiddag samme uke tok jeg med Bill og Mira og stakk opp på fjellet. Tåke og lite snø nede i bygda – 20 minutter med bil og en helt annen verden. Sol og meteren med snø. Hedmarksvidda!

Jeg spenner på meg fjellskia, etter 5 minutter i løyper (som er perfekte) kan vi gå i uberørt natur. Når vi kommer på toppen er det en flott utsikt utover tåkehavet – jeg kjenner roen komme.

Her på Hedmarksvidda trives jeg aller best om vinteren. Utenfor løypene treffer jeg neste aldri andre. Kun dyrelivet – det jeg ser oftest om vinteren er rype, skogsfugl, hare og rev.

her var rypa:)

Jeg står på toppen og ser utover – nesten normale hjerteslag og pulsen senkes (ble litt økning i løssnøen oppover). Dette er terapi for meg – bli litt sliten fysisk og få roen i hodet. Utenfor løypene får hundene løpe løs, i dypsnøen holder de seg i nærheten – selv med mye jaktinstinkt og fugelukt.

her hoppet en glad hund
Bill lukter og så fuglen.

Vi blir en stund på toppen og nyter synet, og lar roen senke seg. Så kjører vi ned på baksiden.

Vi kommer på et fint myrdrag, går sakte, tungt og rolig i løssnøen – herlig.

Tankene spinner i hodet, selv om jeg prøver kun å fokusere på naturen og bevegelsene mine. Det er så mange oppgaver enn skulle ha løst på jobb, så mange lovverk som skal oppfylles, ønske fra eiere om økte resultater – samtidig som kommuneøkonomien skal strammes inn, så mange krav fra mange parter at det oppleves som et stort og økende krysspress.

På tur så er bål og rasten der noe av det beste. Sitte ved bålet og la tankene fare.


Tyribål, jeg drikker ikke kaffe – så blir kakao på meg:)

Denne dagen fikk jeg ikke tankene ut av hodet – og måtte rydde litt der. Jobben min er det tankene kretser rundt, som rektor, på en fantastisk skole; herlige barn, engasjerte foresatte som ønsker det beste for sitt og andres barn – som stiller opp og bygger gode relasjoner, ansatte som gir mer enn en kan forvente. Jeg har ingen ting å klage på egentlig. En jobb der jeg kan få så mange klemmer jeg vil hver morgen, men og få konstruktiv kritikk på områder vi kan bedre.

Viktig med gylne øyeblikk og gyldne tanker….

Etter 5,5 år på samme skole så er det hyggelig å tenke tilbake på alt det flotte som har skjedd. Vi har bygget er sterkt team rundt elevene og deres læring. Gode læringsaktiviteter, gode rammer og standarder som har kommet til etter prosesser der data er analysert, opprettholdene faktorer er funnet på områder vi er gode på og områder som vi måtte utvikle, bruk av forskningsbasert kunnskap – før vi har satt inn tiltak. Vi har hatt tilsyn fra fylkesmannen på skolebasert vurdering – fikk ingen avvik og fikk dokumentert at vi er datadrevet og at det settes inn tiltak som er knyttet til forskningsfunn. Noe av det som gjorde at vi kom så godt ut av det var at rektor prioriterte mye tid ute i klasserom sammen med elever og ansatte.

Stolt av mine medarbeidere og at vi fikk denne lederen i Hamar Arbeiderblad 22.12.18. Vanvittig takknemlig for alle de dyktige medarbeidere som bidrar:)

Min arbeidssituasjon om dagen er helt annerledes en for et år siden. Etter at jeg kom tilbake på jobb i desember etter permisjon, har jeg kun rukket å være i klasserommene i ca en time tilsammen. Og det er her rektor bør være en del, for å kunne drive god ledelse på alle områder; utviklingsledelse, relasjonledelse, verdiledelse osv…. Hva har endret seg som gjør dette? Nå kan jeg fortelle at det begynte før desember 2019 – har sakte men sikker blitt sittende foran PC`n mer og mer. Prøvd å finne gode løsninger mht at økonomien har blitt svakere og svakere. Men nå så ser jeg egentlig ingen løsning… innenfor det som jeg har av kunnskap og lovverk – annet enn å spare på lønn. Men det skriker imot inne i meg å bygge ned tiltak mht skolemiljø (noe vi har begynt dette skoleåret), eller å gjøre om skolen til en fådelt skole. Tenker at er fådelt løsningen, så må det en leder inn som ønsker og ser fordeler med det i en skole med rundt 120 elever.

Viktig med en retning – jeg skal rett mot sola for å komme dit jeg har planlagt:)

I skole så er verdien vi skaper læring – hvordan måles det og hvor er vekstpunktene? Det å måle læring er nesten umulig – for hva har en lært, og hva er viktig læring? lesing? regning? være en god venn? omsorg? respekt? ansvar? lære å lære? Men det jeg vet er hvor vekstpunktene i læringsprosessen er – som jeg som leder kan påvirke til det bedre. I mitt møte med ansatte kan jeg påvirke kvaliteten i alle relasjonene og møtepunkter som er mellom mennesker i bedriften. Så i møtepunktene:

  • leder – ansatt
  • ansatt – ansatt
  • ansatt – elev
  • elev – elev
  • skole – foresatt
  • skole – lokalsamfunnet

Har jeg en mulighet for å øke kvaliteten. Skal vi i skole utvikle oss – er det vi menneskene i den som må utvikles. Og det som skjer mellom disse møtepunktene får en økt kvalitet. Nå opplever jeg et stort press og at krav og ressurser vi har, ikke helt holder takten. Vi som skole har flere lovverk å forholde oss til, samt mange kapitler og § i Opplæringsloven. Hva som er den viktigste loven/§ er det som sirkler rundt i hodet mitt ved bålet….

Hvilken retning skal en ta… Hvor har rypa gått?

Opplæringsloven sier noe om elever pr lærer, den sier noe om retten til tilpasset opplæring, noe om tidlig innsats, og noe om det psykososiale miljøet for elevene. Vi har Offentlighetsloven, arbeidsmiljøloven ++++ Politikerne har satt mål for skolene i kommunen. Og vi måles hele tiden mot andre skoler. Jeg synes det viktigste er å måle oss mot oss selv, for så å bedre ens egen prestasjon. Og når ressursene ikke helt strekker til – hva er viktigst?

Med disse tankene i hodet så spennes skia på og vi setter kursen tilbake. Noen svar hadde jeg ikke enda – og hvor jeg skulle gå viste jeg mht retning på skia, men ikke mht jobb..

Så med nok en natt der jeg våkner og opplever at jeg ikke får trukket pusten – er det naturen som blir redningen. Denne lørdagen er det tåke på Løtenfjellet. Men med kompasset på plass og veldig kjent terreng legger jeg, Bill og Mira ut utenfor løyper – og uten noen andre i samme område. Det blåser bra og lite sikt.

Bill og Mira er med i tåkehavet:)

Tankene er med – en liten tanke som går på misunnelse har sniket seg inn, og det er egentlig ikke bra eller særlig edelt! I nabokommunene så har middelsstore skoler på samme størrelse som regel en assisterende rektor og merkantil resurs. Hos oss skal det meste løses av rektor. Og denne rektoren opplever å ikke strekke til med å være den lederen en ønsker og har kunnskap om – som kan utgjøre en forskjell. Med 23 medarbeidere som skal følges opp, i tillegg til times-vikarer går timene fort.

I en rapport fra Fafo så beskrives at det er flere en meg som opplever at rektorrollen har endret seg, et stort arbeidspress og som er usikre på om dette er fremtiden.

https://forskning.no/skole-og-utdanning/faerre-vil-bli-rektor/1640213

Og 12 leger i Tromsø advarer mot å bygge ned skole og SFO. «Tidlig innsats er noe av det viktigste arbeidet vi som fastleger kan bidra til for å hjelpe vanskeligstilte barn og ungdom, men det virkelige arbeidet gjøres i hjemmet, på skolen og i barnehagene. Barn er på skolen og SFO hoveddelen av hverdagen sin. Der interagerer de med andre barn og voksne, og utsettes for små og store utfordringer. Mestrer de der, kan det kompensere for mye svikt på hjemmebane. Lærerne, rektor, sosiallærer, skolesykepleier og SFO-ansatte får en ekstra viktig rolle når foreldrene blir syke, svikter eller faller utenfor av andre årsaker. Derfor vil et skolekutt først og fremst ramme de sårbare barna.»

https://nordnorskdebatt.no/article/skole-sfo-skal-bygges-ikke

Naturens kunstverk.

Bare siden i går har litt snø, tåke og vinn pyntet trærne. I dag så er det sørsiden av trærne som er dekket med rim/snø. På denne årstiden har det pleid å være nordsiden…

Har funnet ut at jeg bør nok sjekke helsa litt – og bestilt en legetime.. Men innerst inne så vet jeg hvor jeg skal.

Vi drar nedover til Yksensjøen…

Jeg tenker at nå får jeg sette meg selv først. Med dårlige ressurser så går det en stund å jobbe mye, men på sikt så løser ikke det annet en en meget dårlig samvittighet. Samme hvor mye jeg jobber – så klarer ikke vi å fylle alle krav og forventninger. Vi klarer heller ikke å gjøre alt det en vet fra forskningen sin side virker. Men vi får gjort mye. For meg blir det et verdivalg.

Vi fortsetter nedover i løssnøen. Det er så mildt at snøen fester seg i store snøballer på hundene. Pelsen til Mira er den verste – hun fylles helt opp, og må hjelpes med å få den vekk. I dag så velger begge to å gå hovedsaklig i mine skispor – tungt!

I avisa, Hamar Arbeiderblad, har lokale politikere skrevet om hvilken vei skolene kan ta mht strukturer i kommunen. Jeg håper det høres på henne som sa at nå må de legge bort partiprogram og se sammen på hva som er best mht de ressursene kommunen har – fint om noen tør det.

Nede på Yksensjøen.

Vel ned på sjøen, så har jeg to slitne hunder. Så vi deler matpakka før vi bestemmer oss for hvor vi går videre.

Får vi litt?

Vi må oppover samme hvilken vei vi tar. I tåkehavet så blir det også ganske likt, så vi velger å ta sporene våre opp igjen denne gangen. Slitne hunder og en på to bein som ikke er helt i form..

Bill leder an oppover. Inne i skogen her lukter det skogsfugl:)

Vel oppe så har jeg også bestemt hva jeg gjør. Sjekker først at det ikke er noe mer galt en litt stress og redsel for ikke å være god nok mht hva jeg har satt meg som mål – og mine verdier.

Noen uker etterpå, ny tur på Hedmarksvidda. Jeg har skrevet min oppsigelse, men trenger å lufte kropp og hoder før en endelig avgjørelse.

Sola gir fine skygger – et speil av virkeligheten.

Et herlig tyribål og på det varmest det lunsj og vann til kakao. Og ja, jeg bærer med meg krem.

Med godt turfølge og kakao i koppen så lar jeg tankene fly igjen. Jeg ønsker meg god nattesøvn igjen og et hjerte som ikke galopperer av sted. For meg blir dette et verdivalg. Frisk helse, ikke gå på bekostning av det jeg tror på og kan om forskning på skole, samt tid og overskudd til familien.

Og så får tiden vise hva jeg gjør videre Og for skolen er det godt å få inn noen som kan se litt andreledes på tingene.

Smilet er fortsatt litt stivt – men kommer seg:)

Tilbakeblikk til en vårdag i 2019



I dag så regner det ute. Hele januar har egentlig vært veldig rar. Varmt i forhold til det vi på Hedmarken er vant til. Fønvinder, fantastiske perlemorskyer, regn men og sol. All snøen som kom nede i bygda er barte, men kun litt opp i bakkene – på Budor er det fantastisk vinter. I kveld så dro vi opp dit – skulle trene i bakken. Men i dag var det strømbrudd – så turen gikk ned i bygda igjen. Ble så sittende å tenke på en spesiell vårdag i mai. Da det kom en pollensky.



Etter en lang dag så gir friluftsliv og det å være i naturen ny energi til både kropp og sjel for meg.  Mosjømarka i Løten er en av stedene jeg besøker jevnlig året rundt. Kort avstand fra der jeg bor, samtidig som det gir følelsen av å være i villmarka. 

En onsdag i mai, kl 1500, ute var det sol og varmt.  Inne på kontoret var det også varmt, og klamt … Tanken slo meg at i dag må vi utnytte en av de første sommerdagene. Så planen ble å ta med familien ut på padletur og spise middag ute – aberet var at de ville og utnytte dagen før regnet skulle sette inn – men ikke på tur. 

Heldigvis har jeg en turkompis som aldri sier nei, Bill. Han er en 7 år gammel Irsk Setter.

 Så vi kaster i oss litt mat, tar med sekk, padleårer, flytevest og oppblåsbar båt (packraft)t i bilen.  Etter 10 minutter parkerer vi ved Stålsetra i Mosjømarka. Jeg slenger sekken på ryggen og går denne dagen på sti langs Stålsetertjernet.  Solen skinner mellom stammene til furutrærne og jeg kjenner stresset slipper og kan senke skuldrene.

Det er Bill og meg, og fantastisk fugleliv- samt noen mygg. Vi ser lom, ender og trane. Småfuglene synger. Og det lukter skog. Langs stien kan en se rester etter tidligere brukere av marka, fangstgrop for elg.  Vi går ca 2,5 km til Mosjøen.  Akkurat langt nok til at vi ble varme, og lysten til å teste ut badevannet kom. Bill var førstemann utti, og jeg rett bak. Akkurat varmt nok vann til å svømme 10 tak. 

Fem minutter tar det å fylle packraften med luft ved hjelp av blåseposen.

Bill er førstemann igjen og legger seg tilrette foran. Jeg setter sammen padleåra og finner min plass. 

 Endelig, noen kraftige tak og vi er midt på vannet. Blikkstille, sol og så hører vi Lomen skrike. Magisk. Vannet er ikke så stort, men har flere fine plasser hvis en vil stoppe.  Min favorittplass er ved gapahuken, i dag padler vi bare forbi.

 Jeg drømmer litt tilbake til seinvinteren da vi lå i hengekøyer her og hørte orrhanene spille. Det er en åpen koie her og, samt to låste koier som en kan leie/låne. 

Vi kommer oss rundt Mosjøen, fester båten på sekken og går tilbake til Stålsetertjernet.  Setter båten utpå, det er fortsatt blikkstille vann og sol.

Den eneste bevegelse i vannet er noen småfisk vi skremmer langs kanten.  Dette er et lite tjern, så vi padler først en runde rundt, for så å padle rett over. Halvveis over blir jeg sittende å se på skyene som kommer, det ser ut som om det blir tordenvær og regn. Men en sky er spesiell, både i form og farge. Den er gul… Det tar en liten stund før jeg forsto hva det var, en pollensky fra grantrær! Så kommer vinden og skyen kommer nærmere, og jeg blir sittende fasinert av det vinden forårsaker, når den blåser bortover skogen langs tjernet fyker det pollen i kjempestore mengder.


 Straks blir vi innhyllet i   en gul tåke, og jeg må ta på solbrillene igjen for at øyene ikke skal klistre seg sammen. For meg var dette en magisk naturopplevelse. Når skyen har passert og mye pollen har lagt seg til ro, er Bill og jeg gule. Det samme er båten.  Vi kommer oss over tjernet, og finner oss en plass å gå i land, det er litt utfordrende med bløt myr. Så pakkes båten ned i sekken. Padleårene stikker opp på siden. Vi klatrer oss opp til stien, så begynner regnet. Kraftig først, så roer det seg – og vi hører det rumler og buldrer langt borte. Den siste kilometeren til bilen går unna, og vi er akkurat inne i bilen når tordenværet kommer over oss. To fantastiske timer er over, og en mektig naturopplevelse lagres i minnet. #stuttreistnaturglede #nærfriluftsliv

Om å forberede seg til å logge på hverdagslivet igjen…

Skitur på Løtenfjellet!

  1. desember var permisjonen min over! Mandag 2. desember var det tilbake på jobb som rektor. Det var om å nyte de siste dagene med strålende vintervær. Og så gjøre en oppsummering på om målene med denne permisjonen var nådd.
Bill, gamle gutten er fortsatt i slaget. Herlig eventyrlandskap på Hedmarksvidda. Her ved Svaen. 29.11.19

De siste dagene i november var det strålende sol, og med bra med snø i Løtenfjellet ble de tilbrakt der med fjellski og hunder.

Et av målene mine med permisjonen var å skrive en bok. Den er påbegynt, men ikke i nærheten av å være ferdig. Men tenker at det kommer sikkert tid for den. For jeg valgte å være mye ute og skrive om det. Og dermed så ble bloggen «stuttreistfriluftsliv.no» til. Gøy og lærerik prosess å starte en blogg.

Toppen av Svaen 29.11.19

Et annet mål var å få skikk på en rygg som har kranglet et par år. Først en stor prolaps, og så et yrke som har blitt mer stillesittende en jeg skulle ønske meg. Litt mye innrapporteringer og mye jobb med å effektivisere drift etter budsjetter – uten at det går utover læringsmiljø og læring, har gjort at jobben har gått fra å være en del ute i klasserommene og læringsarenaene til å sitte mye foran pc`n. Noe som ikke var bra for denne prolapsen, som da trykket på isjiasnerven. Og ja, ryggen har blitt kjempebra i perioden over 5 måneder der jeg kunne bevege meg ute når jeg ville og trengte det – og kunne ligge helt flatt når jeg trengte det. Og 4 økter i uka med styrke og bevegelighet. Da gikk det og greit med korte økter foran pc`n:)

Gapahuken på Svaen. 29.11.19

Men så tilbake til de siste dagene i november. 29. november var det strålende sol. På fjellet så var det bra med snø. Jeg tok med de to Irske Setterne Bill og Mira. Vi startet ved Budor, gikk løypene opp til Svaen – for derfra å gå utenfor løypene bort til Målia. Det er en verden enn går helt alene i! Men stort settskiløpere på Løtenfjellet, de aller fleste går i fantastiske skispor som kjøres opp der.

Utsikt mot Gitvola på Løtenfjellet. 29.11.19
Skispor!
To som koser seg
🙂

Vi snur ved Målia. Nå kan vi gå skispor tilbake til Budor, men velger å gå samme vei tilbake Med korte dager i november, så blir lyset fantastisk når klokka nærmer seg 15. Da er et av de fineste stedene jeg vet om Svaentoppen. Så vi stopper på nedsiden av den og nyter mat og solnedgangen.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Et gyllent landskap!
Kan ikke ha det finere!
Et rosa landskap!
Det mørkner, og en gyllen stripe sees opp mot fjellet!

Etter nærmere fire timer på tur, der en ble brukt på å se på solnedgangen og spise, setter vi snutene hjemover. Hundene er glade for å gå i løypene igjen. Blir tungt i løssnøen. En herlig tur var det – og flere skal det bli i vinter. Selv med et normalt hverdagsliv igjen.

Sommerminne. Padletur i Hodalen.

Det er nå slutten av november. Jeg har snart hatt 4 måneder permisjon fra jobben som rektor. Om en uke er jeg tilbake i hverdagen. Med tåke og litt regn sitter jeg i dag og blar igjennom bilder fra sommer og høst 2019. For meg går sommeren 2019 inn som en supersommer og høsten som en superhøst. Det begrunner jeg med at jeg har fått gjort mye av det jeg liker denne sommeren. Samtidig så har de jeg bor sammen med fått gjort mye av det de liker. Vi har også gjort mye sammen som vi alle liker, nemlig å være ute i naturen. Et av de fine minnene er fra padleturen i Hodalen i August.

Jeg og min lille familie har en tradisjon med hver sommer å padle gjennom Hodalen i Tolga kommune som ligger i Nord – Østerdalen. Det har vi nå gjort i flere år. Her opplever en både kort vei opp til snaufjellet, strålende sandstrender og et yrende dyreliv. Vi er Ole, Kristian, meg selv som heter Heidi og hunden vår Bill.

Vi startet i strålende solskinn fra Nørdersjøen på ettermiddagen 3. August 2019. Kristian og jeg i kajakkene våre, mens Ole hadde med Bill i packraften.

Nydelig sandstrand ved starten av turen, vi måtte begynne med et bad

Denne sjøen kan en padle rundt det hele eller padle rett til der Luråa starter. Seint på sommeren kan det være lite vann i noen partier av denne åen. I år måtte vi ut i bekken og dra båtene de første 30 m, junior synes dette er kjempegøy – ikke minst fordi det er litt synkesand der. Så er det opp i båtene igjen.

Starten av Luråa.

Med lite vann i bekken så sliter Ole og Bill mest med packraften og må gå i elva noe mer enn oss andre to. Når vi får holdt oss oppe i båtene så er vannet klart og det er en opplevelse og se all fisken. Fisken er ikke så stor i elva, men vi ser flere slag: harr, gjedde, sik og ørret. Vi så sikkert 70 fisker på turen nedover. I vannene er det tatt stor fisk, vi hadde med oss fiskeutstyr, men denne gangen ble det ikke benyttet. Det er mest stas å padle først og junior får den æren. Han ser flere fisk og fugler enn oss andre. Vi ser også ferske tegn etter bever og en beverdemning er under bygging.

Vi ser mye fisk i elva.

Når vi kommer ut i neste sjø, Drengen, er det igjen en sandbank. Her så flyr det opp to gråhegrer. Dette er siste gang vi trenger å gå ut av båtene. Drengen padler vi rett over og inn i Strømmen og Håen, her er det litt trangt igjen og i sivet er det fisk som plasker foran kajakken, og en andefamilie som er kjappe over på den andre siden. Videre padler vi inn i Asmaren.

Vi trener ofte på å snurre rundt med kajakkene og komme oss ut under vann, tømme kajakken for vann og komme oss opp igjen. Dette er en herlig lek i vann, men nå snurrer junior rundt på ordentlig for første gang. Vi blir alle ganske forfjamset. Vi er kun fem meter fra land, så junior svømmer inn og jeg tauer kajakken til land – der snur vi den og tømmer den for vann. Junior padla i våtdrakt og er kjapt i kajakken igjen. Vi pakker alltid i vanntette poser – og de var vanntette, sovepose og klær var fremdeles tørt!

Lek med kajakkene er viktig for å lære å håndtere uforutsette hendelser. Barn har fantastisk balanse!

Så padler vi det siste stykke forbi øyene Hesten, Merra, Føllet og Fjordføllet og til en herlig sandstrand nord på Storholmen. Her slår vi leir for natta. Strålende sol og varmt enda det er i August, vi er nærmere 800 moh og klokka er nesten 20.00, så vi kaster klærne og tar et bad, herlig! Teltetene settes opp, vi koker vann og spiser en sein middag.

Bading!
Middag!

Sola er i ferd med å gå ned og solnedgangen er bare å nyte. Vi orket ikke å fiske og kryper ned i soveposene.

To gode venner:)
Solnedgang.
God natt!

Jeg hadde selvfølgelig drukket for mye te på kvelden og må ut igjen litt over midnatt. Jeg blir bare stående å nyte det trolske synet, en rød rand i horisonten, alvene som danser på blikkstille vann – venter bare at Nøkken skal stige opp…

Midnatt!

Vi våkner til strålende sol og alle fire tar et forfriskende morgenbad før frokosten inntas.

En fantastisk morgen!
Gutta klare til å padle.

 Vi pakker og padler videre. Vi er enige at gutta denne gangen padler alene gjennom Hølet (en lokal fortalte at navnet kom av at her fryser det aldri på vinteren) og inn i Stikkelen, og deretter videre inn i Storsjøen – der ferden ender. Vanligvis så har vi med to biler og parkerer en i enden av Storsjøen, men denne gangen hadde vi bare en bil. Jeg padler ruta vi hadde tatt i går motsatt vei. Gutta har en fin padleøkt nedover, de går i land på holmer og skjær.

Beverdemning.

Jeg padler oppover igjen. Det blir noen turer ut av kajakken. Mye fisk ble observert til stor glede i åen denne dagen og, beveren hadde jobbet hardt på demningen sin, og jeg måtte ut av kajakken for å komme over den.

Herlig!

Når jeg kommer nesten opp til Nørdersjøen igjen så ser jeg plutselig en elg på høyre side foran meg, jeg stopper opp og holder meg i ro. Hun spiser planter i elva og jammen dukker det opp en elgkalv. Jeg er heldig med vinden og blir sittende en god stund å se på dem. Når jeg lirker frem kamera så blir jeg oppdaget og de forsvinner inn i småskogen

Her var det elg kun sekundet før:)

Jeg kommer meg tilbake til stranda bilen er parkert ved, her er det tre småbarnsfamilier som nyter dagen ved vannkanten. De hadde bygget et imponerende sandslott, og tror det var fedrene som var mest stolte av byggverket.

Jeg får lastet ut av kajakken, og løftet båten på taket og drar for å hente gutta.  De har stoppet ved en fin steinstrand og junior veiver ivrig der han står oppå kajakken som er opp ned i vannet.

Et supert #ferieminne fra sommeren 2019 har vi med oss!

Bål, mat og skiturer. Vingelen 15. – 17. november 2019.

Noe av det fineste jeg vet er å sitte ved et bål!

Med noen dager der snøen har dalt ned i fjellet, så dro vi en tur opp til Vingelen og områdene der. Nå skulle skia få luftet seg i 3 dager.

Fjellski:)
Skispor på vann. Husk å sjekke isen tidlig på vinteren!

Vi velger å gå over vann og i myrterreng. Isen testes siden vi kun er i november. Her oppe i Nordøstredalen har det vært kuldegrader lenge og isen er tykk(over 15 cm alle stedene vi testet), men i to lag enkelte steder. Stålis.

Utsikt mot Hummelfjell.
Utsikt mot Nonsvolla.

Siden det har vært tåke noen dager og trærne er dekket med våt rim, velger vi å ta med noe tør ved på turene for å få tent på enkelt. Man trenger ikke det, men må jobbe noe mer med å få tørr opptenningsved!

Vi finner fine plasser innover myrene. Det er ikke mer snø en at skia tas av og vi kan gå å finne mer ved.

Vi finner tørre greiner av furu, en god del av dem lukter det himmelsk av, TYRI!

Junior har ansvaret for å fyre opp bål på tur. Målet er en fyrstikk. Det går greit med tørr oppfyringsved og never. På denne turen skal vi ha karbonader med stekt løk. Vi varmer og vann, to skal ha kakao og en skal ha kaffe. De to firbeinte skal få hver sin karbonade når vi andre har spist.

Først stekes løken. Løken ble kuttet opp og lagret i sekken med litt smør. Bare å helle rett i panna ute.
Vann i kjelen må vi ha. Noen er veldig glad i å bruke øksa og får jobben med å hugge hull i isen.
Vann kokes og karbonadene stekes. Løken får hvile seg litt.
Løken legges i panna på slutten, og brødene får varme seg litt.
Da er det bare å nyte. Mat på tur smaker bra. Og aller best den du lager på bål!
Oppvasken tas på bålet. Kok ut panna, så er den klar til neste gang!
Bålet får brenne ut. Prøv å lage minst mulig spor i naturen. Her vi har laget bålet, tar vårflommen i bekken og vasker bort restene.
Naturens kunstverk. IS.
Skispor på myra!
Rypespor.
Her tok rypa av når vi kom litt for nærme. Se spor etter kropp og vinger!
Gøy å kjøre med hund! Bill begynner å bli gammel og får slippe å dra en del. Han er glad i å løpe løs ved siden av, og ikke minst få sjekke om det er noe fugl her. Mira litt misunnelig på det, men hun er glad i å jobbe.
På vei til bake.
Isbru. Elva hadde ikke fryst helt til. Vi gikk en og en over denne isbrua.
Sola på vei ned. Novemberlyset er flott.

Vi rakk inn før mørket kom. Dagene i november er korte.

Barfrost og skøyteis i Mosjømarka

Bilde fra 2016, Vintertjernet

I uke 45 kom kuldegradene til Løten. Flere netter med under 12 minusgrader gjorde at det ble frost i myrene og is på vannene. Dette er noe jeg gleder meg til hvert år. Lett å gå over alt og ikke mist få frem skøytene!

Onsdag var det strålende vær. Jeg tok med Bill ut i marka. Vi gikk et par timer på frosne myrer. Rim og fortsatt litt høstfarge gir en fin fargekombinasjon med den blå himmelen og den gnistrende sola!

Vi traff på et par elger – i området jeg gikk er det en god del elg hele året. Men på vinteren når snøen blir dyp lenger nord, er dette vinterbeite for mange elger.

Inne ved et av tjernene tester jeg isen. Det knaker og buldrer skikkelig ved første øksehogg når spenningene i isen blir utfordret. Det er gøy og skummelt når sprekkene sprer seg.

Jeg tester alltid mist 3 steder, og ren stålis bør være ca 10 cm tykk. Den er ca 13 cm e ved kanten og 3-4 meter ut. Kommer en lengre utpå er den litt tynnere. Jeg har med tau rundt livet og ispigger rundt halsen når jeg tester is.

Under isen som er speilblank er det rene kunstverket med vaniljeblader.

Jeg tester på et par vann til, på de største tjernene er det litt tynnere is. En skal teste nøye før en går ut, dette et tjern i myr og det slippes opp gasser som gjør at det kan bli tynn is og hull enkelte steder. Dette kan og lage fantastiske kunstverk.

Isen er speilblank og glatt. Jeg håper den er slik dagen etter. Jeg gleder meg, torsdag blir det middag ute ved ett av tjernene i Mosjømarka og skøytetur.

På vei hjemover så går jeg forbi Svartjernet, sola er blitt lavere på himmelen og det ser ut som om både himmel og vann er i fullt fyr.

Torsdag! Jeg har ryddet hjemmekontoret, pakket sekker- de andre kommer hjem og vi kjører inn i Mosjømarka. Denne dagen til Trollskog og derifra går vi inn til Svarttjernet. Vi har med tau og ispigger.

Vi tester isen i dag og. Siden vi er flere, tester vi litt lenger ute og. Mellom 13 og 10 cm stålis er det.

Det har kommet et ørtynt lag med snø… det gjør at isen ikke er gnistrende svart. Men den er glatt og fin å spille litt hockey på.

Bill er med, vår 8 år gamle irske setter. Han synes isen er litt for glatt:)

Det mørkner og vi begynner å bli sultne.

Det er junior som har ansvaret for å få fyr på bålet. I dag har vi hatt med ved ferdig hogget opp hjemmefra, så det går fort å lage bål. I dag er det lettvint og vi steker wienerpølser. De er faktisk bedre stekt enn kokt. Kakao med krem fungerer og bra!

Lørdag – det har snødd om natta!

Det er spådd mer snø til helga, så når lørdagen kommer og vi våkner til 10 cm nysnø bestemmer vi oss for skøyter denne denne dagen og. Snøen er lett, men soppas dyp at pucken ikke sklir i dag..

Men gøy å gå så snøen spruter:)

Vi får besøk ved tjernet av bestefar, kusine, tante og onkel. Kakao på bålet i dag og.

Mira (bestefar sin hund) og Bill håper alltid på å få smake lunsj:)

SIKKERHET PÅ IS. Jeg anbefaler at du går inn på www.varsom.no. Dette er en tjeneste levert av NVE, i samarbeid med Statens vegvesen og Meteorologisk institutt. Her vil du finne mye kunnskap om å ferdes på is.

Her er noen punkter man bør kjenne til før man går på ukjent is:

  • En bør kunne skille de tre istypene stålis, sørpeis og våris, og kjenne til de store forskjellene i bæreevne.
  • Ha kunnskap om sikkerhetsutsyr og vite hvordan du bruker det.
  • Ha med utstyr for å måle istykkelsen og vurdere bæreevnen, eller ha sikker informasjon fra andre.
  • Alle vann har svake partier. Lær deg hvilke områder du alltid må unngå, og hvordan du ser de på kartet. Se etter faretegn! Er vannet regulert, og hvordan påvirker det isen?
  • En sjelden gang feilvurderer man likevel og går gjennom isen. Når er det farligst, og hvordan øker du sjansen for å redde deg selv, eller bli reddet?
Bilde fra 2016, samme tjern!

Skøyter på islagte vann er gøy. Ønsker deg en god og sikker tur. Oppsøk kunnskap og sjekk type is og tykkelsen på isen før du legger utpå!

Aulielva i Vestfold ned med packraft.

18. oktober 2019. Klokka er 0800, bilen er pakket med packraft og diverse turutstyr. Turen går sørover og ut av Hedmark. Målet er Tønsberg i Vestfold. Her skal jeg møte Monika. Er nemlig invitert med på å padle i Aulielva. Dette blir for meg den siste litt lange padleturen denne høsten.

Vi møtes ved Ilene våtmarksområdet rett utenfor Tønsberg. Her setter vi igjen en bil og drar opp til Borgen Mølle der planen er å sette ut båtene. Det har regnet mye i dette områder dagene før, og det er mye vann i elva. Så mye at strømmen er litt stor til å sette ut i.

Vi kjører litt nedover veien som går langs elva, det er noe vanskelig å komme til – men etter et par kilometer så finner vi en fin plass for å legge ut. Personalet ved en barnehage er kjempegreie og lar oss parkere på parkeringsplassen der. Vi pakker ut og får blåst opp packraftene, og pakker med oss det vi trenger for 5 timer på elva.

Når vi kjenner etter er vi litt sultne, og uten mat og drikke…. duger en ikke… Så vi setter oss ned og spiser varme kyllingvinger. Når vingene er fortært er det på med flytevester og legge av gårde.

Det er en del vann i elva, og fargen på det er brunt. Elva har etter det jeg forstår alltid litt brunfarge pga avrenning fra jordene langs elva. Det er et jordbruksområde elva snirkler seg gjennom. Regnværet som var spådd ser vi heldigvis ikke noe til, og litt overskyet vær er helt greit. Kartet over elva studeres og vi padler på!

Vi ser og at elva har vært ganske mye høyere dagene før på trærne som fortsatt står i vann – de er fulle av løv og gress. Det er som å padle gjennom et kunstverk:)

Vi kommer raskt til et av de morsomme partiene i elva. Rett før ei bru er det et lite stryk. Båtene får fart og når en sitter i disse gummibåtene har en god kontakt med elva – kjempegøy! Men sprutetrekk burde kanskje vært med…. ble litt vann i båtene.

Det er mye spor etter bever nedover elva. Vi hører den plaske ved et par anledninger, og ser en av dem sitte foran åpningen i jordhytta hans. Beverens aktivitet, sammen med at det er ganske mye greiner og trær som har blitt med vannmassene gjør at vi må på land noen ganger for å komme forbi hindringer.

De store vannmassene har og fått med seg en del søppel. Vi plukker opp noe, men har ikke plass til alt. De fire høybuntene pakket i plast lot vi iallefall ligge.

Mange av trærne her i Vestfold var fortsatt festkledd, og i ulike partier av elva var det bare å nyte fargene. Vegetasjonen er tett på elva, og det føles litt som å padle i en urskog.

Med såppas høy vannstand er det fart i elva stort sett hele veien, og det er partier der en kan ha det gøy med litt strøm.

Innimellom blir vi minnet på at vi padler i et område med både industri og mye bebyggelse. Jeg kom ut av tellingen på antall bruer vi padlet under. E18 ble krysset 3 ganger.

Ett stykke ned så kom vi til et stryk som vi bar forbi. Vi måtte opp fra bredden og over en vei, gjennom et industriområdet og så var båtene på elva igjen. Ved dette stryket så var det en del steiner og høy fart, det var ordentlig høstvær, ikke så mange varmegradene i lufta – og færre i vannet. Vi gjorde en vurdering her, at selv om det hadde vært gøy – er det greit å minimalisere risikoen for et bad denne dagen.

Etter hvert kom vi til en laksetrapp. Her bar vi og packraftene forbi.

Etter laksetrappa fant vi et fint sted å raste, under et stort tre. Det er ikke så lett å finne en tør plass langs elva når det har regnet slik, det blir veldig gjørmete og mange steder er det for tett vegetasjon til å få satt seg ned. Et par gode stopp er viktig på en slik tur – ikke minst for å spise godt:) I sekken hadde jeg noen vedpinner fra sist tur, så vi fikk et bål… ikke det største, men stort nok for oss. Hamburgere ble tilberedt på stormkjøkkenet, og vann til kakao og kaffe kokt (vi hadde med oss vann, vannet i elva fristet ikke mht farge og en del søppel).

Elva vi har padlet har utgangspunt i Merkedammen, etter hvert flyter den sammen med elva som kommer fra Re – den vider seg ut og renner litt saktere.

Vi nærmer oss Tønsberg etter nærmere 20 km i båtene. Elva renner rolig og vi ser slottsfjellet litt nedenfor. Her glemte jeg å ta bilder, for praten gikk både om en flott tur og at denne skulle vi gjenta til våren/forsommeren når fargene er litt annerledes og det er varmere i vannet og lufta, og at vi straks skulle videre å treffe to andre vi har studert med. Jentekvelder er viktige!

Takk for turen. Det å padle packraft i elv er gøy. En kommer nær vannet og kjenner på vannets krefter. De sklir lett over steinene og en del av tømmeret som lå over elva en god del steder. En tur som anbefales!

En forsmak på vinteren. Vingelen og forgården til Forollhogna nasjonalpark .

Bjønntjønnan. Ligger på ca 1000 moh. Hytta her er til utleie.

Vinteren er en av mine fire favorittårstider. Nede i bygdene er det fortsatt en fargerik høst – men på fjellet…. På fjellet ligger det snø! Vinterdekk ble lagt på bilen og i uke 41 gikk turen opp mot fjellet i høstferieuka.

Vi stoppet først på Venabufjellet – men her hadde vi to dager med tett tåke, dermed ble turene her ble kun rundt Spitsbegseter. Resten av disse dagene ble brukt i badeanlegget på Spitsbergseter. Videre gikk turen til fjellbygda Vingelen. Her skulle vi re i fem dager. Snøen møtte oss på ca. 700 m.o.h.

Vi pakket oss inn i hytta. Godt å få fyret opp. Det tar litt tid å få en gammel tømmerhytte varm, så når alt var inne, vann hentet i brønnen – tok vi oss en tur ut. Været var rimelig bra. Vi tok med øks for å sjekke om isen begynte å bli bra nok til å kunne prøve skøyter.

Det hadde vært en del ordentlig kalle netter her, men de siste dagene noe varmere. Isen har på ca 750 m.o.h var neste fem cm tykk – men ganske så porøs. Så skøytene må bare ligge i ro.

Bill og Mira koser seg!

Det er herlig å gå i myr som er frossen. Flotte farger, samtidig som det er is i pyttene og litt snø rundt. Når vi ser opp på fjellene rundt er det hvit.

På kvelden kom månen frem og det er hyggelig å lage årets første snølykt.

Neste morgen er det tåke. Yr sier at det skal letne, og det letner noe, men på toppene ligger tåka tykk. Vi tar en tur opp for å sjekke snøen.

Ser du snøballen?
Snart lunsj.

Tåka var tykk, og det var spor om at det var jegere i området, så hundene forble i bånd. Vi gikk et stykke opp mot fjellet som heter Kletten. Og kjempegøy med noen av de første snøballene for denne sesongen!

Men med tykk tåke så gikk vi litt ned før vi lagde lunsj. Og ute på tur smaker maten aller best, og særlig med et bål.

På kveldene på når vi er på hytter , pleier vi som oftest å lese, spille brettspill og kortspill. Men denne høstferien ble mye av tiden bruk til å bygge Lego for junior. Frihetsgudinnen er for 16+ år og tok litt tid. Disse Lego arkitektur er fine både mht byggingen, men det står og mye fakta om historien i instruksjonsheftet.

Det var tåke neste morgen og. Men etter å ha brukt litt tid med lego, så letnet det og vi gikk på fjellet. Sola kom frem og det var herlig med snø. Litt lite her til at skia ble med.

Bill og utsikt mot Kletten. Sola kommer litt igjennom.
Skyene kommer inn fra sør. Det er meldt nedbør til kvelden.
Gruvola, her er det rester etter tidligere tiders gruvedrift.
Utsikt ned fra Gruvola.
Happy! Fjell, snø og god turkompis!

På ettermiddagen så ble det en tur på myra ved hytta – her er det mange dammer med is. Og isknusing er egentlig ganske gøy.

Isknusing!
Herlig å få leke litt
Sen høst, eller tidlig vinter?
BILL!

Neste dag så var planen å jakte på skogsfugl og ryper i området rundt hytta. Mye tåke tidlig, så vi hadde tid til en lang og god frokost før det ble noe sikt. Med litt varmere vær, var det meste av snøen nede på 750 m.o.h smeltet.

En liten pust i bakken.

Vi så Orrhane og syv ryper, men de lettet på litt for lang avstand. Men en fin dag ute der vi så spor etter mange dyr og fikk et fint tyribål.

Spor etter feiing av gevir. Vi så og en elg.
Snart lunsj!

Den siste dagen i høstferien våkner vi til strålende sol! Vi spiser frokost, vasker og rydder oss ut av hytta, og drar for en siste tur på fjellet for denne gang. Vi har på fargerike luer pga nede i dalsiden er det aktive elgjegere. Greit å synes der!

Sol og fjell!

På vei opp følger vi stien. Når vi kommer et godt stykke opp så er det ganske bra med snø. Jeg angrer litt på at jeg ikke putta skia i sekken…

På vei opp ser vi spor etter reinsdyr, hare og rype. Nede i skogen var det spor etter elg.

Reinsdyrspor!
Rypespor!

Vi har et fantastisk vær. Når vi nesten er oppe, så er det flere snøfonner det er gøy å hoppe i. Hundene er med og vi har det egentlig ganske gøy!

Herlig med snø!
Rulle ned skrentene er gøy, for to- og firbeint.
Gøy på tur! Spesielt når snøen er her!

Når vi kommer til Bjønntjønnan så setter vi oss og spiser lunsj ved hytta som en kan leie. Kjempefin plass, om sommeren så er det bra fiske i dette vannet.

Lunsj ved Bjønntjønnan.

Junior sjekker isdybden med øksa. Her oppe har det vært kaldt, og det er stålis. Ca 10 cm inne ved lang og et par meter ut. Viktig i overgangen høst – vinter at en alltid sjekker iskvalitet og tykkelse før en går utpå. Bør være minst 10 cm stålis, og helst bør en ha ispigger i tilfellet en er så uheldig å gå igjennom. Vær ekstra obs ved inn- og utløp.

Vi sjekka isen – her oppe var den 10 cm tykk. Men dette kan endre seg fort hvis varmegradene kommer hit igjen. NB, pass opp ved inn- og utløpet, her var det åpent.
Snart nede!

Vi gikk ned igjen, i starten fulgte vi sporene våre pga dyp snø. Litt lenger ned fulgte vi bekkefaret. Her så vi 19 ryper tilsammen. Det er gøy!

Turen gikk ned til bilen, og vi kjørte hjem til høsten igjen. Gleder meg til vinteren!

Venninnetur – en fin dag på Rokosjøen.

Et av målene med denne bloggen og instagramkontoen, @stuttreistnaturglede, er å inspirere andre til å glede seg over å være ute i naturen. Så da min barndomsvenninne, Hanne, sa at hun gjerne ville være med ut å padle – da var det bare å finne en dag det passet for oss begge. Og helst med sol og fint vær.

Både Hanne og jeg har hatt ungdomstiden i Løten. Og om sommeren syklet vi ofte til bygdas badeperle, Haverbekkvika ved Rokosjøen. Nå var det på tide at Hanne og fikk se mer av Rokosjøen. Jeg var spent på om hun ville like å padle og om hun ville synes at turen oppover Lillerokosjøen var så flott som jeg synes (se et tidligere blogginnlegg der jeg beskriver selve turen:)) .

Vi fant en flott dag i begynnelsen av oktober. Sol og et par varmegrader når vi dro ut tidlig formiddag. Jeg valgte å padle med den dobble packraften – den oppleves mye stødigere en en kano for en som skal padle for første gang. Pacraften ble blåst opp og vi fikk på oss flytevester og dro ut.

Sola varmet og når vi hadde padlet litt oppover kom vi og helt i le. Vi så flere ender på vei opp – mens de større fuglene som holder til her om sommeren nok hadde dratt sørover.

Smilet satt løst på begge, og Hanne sa at hun hadde det bra. Noen av bjørkene hadde begynt å skifte farge.

Etter å ha padlet rundt noen svinger så kommer vi inn i litt av Løtens villmark. Beveren hadde tatt på ny søle på hytta si og forsterket den med noen kvister. Denne dagen så skravlet vi nok for mye, så vi verken hørte eller så noe til dem.

Vi fortsatte helt opp der en elv kommer rennende inn, padlet så litt ned igjen – til der det kommer en liten bekk inn fra et tjern som ligger rett innenfor. Her gikk vi på land for å raste. Etter min mening er rast og mat viktig på tur, også korte turer, spesielt når man er flere. Vi fyrte opp stormkjøkkenet, og nøt en kakao og en kaffe. Jeg blir nok aldri gammel nok for å drikke kaffe, så når alle andre tar kaffe på tur, holder jeg meg hovedsaklig til kakao. Hanne hadde med ferske boller – nam!

Vi pakket sammen og padlet nedover mot plassen vi hadde parkert bilen.


En flott tur nærmet seg slutten – og så var jo spørsmålet; var målet nådd. Syntes Hanne at der var gøy å padle og stas å være ute i naturen? Og jadda, hun føle at det å padle i pacraften var stødig og trygt – og GØY. Hun blir gjerne med igjen. Så til våren så skal vi finne en ny dag vi kan padle sammen. Og før den tid så får jeg nok henne med ut på ski og:)

Fornøyde padlere på #stuttreistfriluftsliv og #stuttreistnaturglede.

Takk for turen, Hanne!

Et fargesprakende eventyr i Gaustdal vestfjell.

Mandag kveld i uke 39. Har tre-fire dager til fridisposisjon. Hva hadde vært bedre enn en tur på fjellet? Ingen ting egentlig. Siden elgjakta starter onsdag i denne uka så ønsket jeg meg opp på høyfjellet. Så etter noen timer med kart og gode råd fra pappa som har gått det meste av fjell i sør og midt Norge så falt valget på Gausdal vestfjell.

Det å dra på tur alene er fint, men enda finere å ha med noen. Bill, en Irsk setter gutt på 8 år er alltid klar. Jeg ringer ei venninne, Monika, som jeg vet har fri de neste dagene og hun er med. Vi må begge ordne litt med barn og menn, men er klare morgenen etter. Vi møtes rett utenfor Lillehammer kl. 10 og kjører de siste milene sammen inn til Liomseter, en betjent DNT hytte. Her parkerer vi bilen og får på fjellstøvler og sekker, og legger i vei inn i Langsua Nasjonalpark.

Vi skal på denne turen gå for det meste på merkede stier. De første kilometerne er det myr og bjørkeskog. Så stiger det noe oppover og vi er på snaufjellet. Det er fint å sette seg ned å skue utover et gyllent landskap – naturen har pyntet seg i den fineste stas. Yr hadde lovet oss sol denne dagen, men vi ser kun blå himmel bak fjellene i nord. Men med 8 grader celsius, null vind og et høyt skydekke, så kan vi ikke ha det bedre. Vi på to bein bærer ca. 20 kg hver, mens Bill bærer kløv. Det er godt å ta av sekkene noen minutter, og fylle på med vann og litt sjokolade.  Vi går i tynne fjellbukser og har tynn ull på overkroppen. Dette er perfekt når vi går, og litt kaldt når vi stopper.

Vi har valgt en rute som er lettgått. Denne dagen går vi for det meste på ca. 1000 moh. Etter en stund så kommer vi forbi ei bjørk som står helt alene i all sin høstprakt. Denne måtte vi stoppe opp å beundre, og fundere på hva som gjorde at denne klarte å vokse akkurat der!

Oppe på fjellet var det helt vindstille og en så fin stillhet – nesten uvirkelig. Det å gå i ro, bare se og ikke høre noe bør alle prøve. Og så er det deilig når lyden av en sildrene fjellbekk kommer.

Første ordentlige rast tok vi ved Fossbekkbua. Her i området er det mange åpne buer/koier som Gausdal fjellstyre har. En kan overnatte i disse for 100 kr natta per person. De er meget velholdte og rene. Både de som har ansvaret for dem og de som benytter seg av dem gjør en god jobb.

Vi har på denne turen ikke tatt med vanlig primus eller stormkjøkken som går på gass. Jeg har fått i gave en primuslignende dings, som en fyrer opp med «småved». Denne er designet slik at varmen også lader opp et batteri som kan benyttes til en ekstern lyskilde eller å lade opp mobilen. Effekten på denne var bra, så lenge enn husker å mate på med drivstoff. Vannkjelen kokte kjapt, og så stekte vi wienerpølser. Og ja, stekte wienerpølser er kjempegodt – det bør du prøve. Alle tre delte pølsene broderlig. Vi hadde med oss brus, vi var litt usikre på å drikke vann som ikke var kokt. Denne sommeren og høsten har det vært mye harepest i Innlandet.

Så gikk ferden videre, vi skulle gå inn til Langsubua.

Vi håpet at det ikke var noen som var der. I jakta på høsten har jegere førsterett til buene. Vi hadde tatt med telt, men hadde mest lyst til å bruke de fine buene. Den siste timen før vi kom frem så kunne vi se bua, og så langt hadde vi ikke sett et menneske på turen. Vi var ved vannet rett under bua da vi så tre jegere og to Gordon settere som var på jakt. De hadde leid bua denne uka.

Vi hadde fortsatt et par timer med dagslys, så vi fortsatte mot Vesterheimsbua. Dette er en liten koie, og akkurat perfekt for to tobeinte og en firbeint. Vi kommer rundt en liten topp og kan se bua. Ingen røyk eller tegn til noen der. Når vi er ca 10 meter fra døra, så går den opp og det viser seg at det er fire karer fra Tsjekkia som akkurat har kommet inn der.

Vi går da litt lenger opp, der ligger det en steinbu som ser kjempefin ut, på utsiden. Det er en brisk der inne, men veldig glissent og helt bløtt jordgulv.

Vi velger å slå opp teltet. Monika gjør det, mens jeg går ned til bua for å høre om det er greit at vi henter litt ved til et bål. Når en benytter seg av ved eller bruker buene kun på dagen kan enn vippse et passende beløp til fjellstyret. Det er supert hvis en ønsker et bål på snaufjellet!

Etter litt frem og tilbake så forstod tsjekkerne etter hvert at det var ved jeg spurte om, ikke fyrstikker og tenneveske. Men de insisterte på å sage og kløve veden – skikkelige gentlemen. Bill fikk og noen nye kompiser. Jeg fikk fylt opp en pose og trasket fornøyd opp. Monika var ferdig med telte og vi la sakene inn, for nå begynte det å bli rått ute. Stillongser, luer, tykke ullgensere, tørre sokker, campsko og boblejakker kom på, før vi kunne sette oss ved bålet og spise. Bålet ble fyrt opp i en gammel bålplass. Tørrmat er godt etter en lang dag i fjellet. Vår ble bløtt opp med varmt vann, mens Bill tok sin mat knusktørr.

Bill er sliten og kald, så han får pakke seg inn i en fjellduk. Vi tobeinte nyter bålet og utsikten frem til det er bekmørkt og vi ikke har noe ved igjen. Og ja, vi har båret med oss en rødvin – de små posene på 1,5 liter er helt perfekt til en tredagers tur.

Det å krype ned i en god og varm sovepose etter en lang dag i fjellet er helt ubeskrivelig, og ikke minst med et godt liggeunderlag slik som det jeg har. Men når vi kom inn i teltet var dette flatt. Heldigvis hadde vi litt lim og gaffateip, og etter at hullet var lokalisert og tettet ble det en god natts søvn.

Tidlig på morgenen så kom Steggen og vi hørte han kakle. Og vi hørte mange vingeslag, det var nok flere ryper der. Men vi hørte og lyden av litt regn på teltduken. Vi som hadde håpet på sol, slik det hadde stått i værmeldingen.

Når vi kryper ut av teltet kl 0900 – ja vi sovna igjen –  så er tåka så tykk at vi ikke ser ned på hytta. Bill han tar en tur ned til sine nye venner, de er alt klare til å gå videre. Vi pakker ned og går ned til hytta.  Der er det varmt. Telt og soveposer som har kommet inntil teltduken tørker mens vi spiser frokost. Vi ser på værmeldingen at tåka skal lette nærmere klokka 11, så vi tar det med ro. Og jammen får vi et glimt av blå himmel og sola klokka 11.  Fem minutter med sol før tåka kom og la seg tykk om toppene igjen.

Vi bestemmer oss for ikke å gå over de to planlagte toppene, Søndre og Nordre Langsula. De er på over 1500 moh. og med bratte fjellsider. Vi går tilbake til Langsubua og følger en sti videre til Nonstjønnbua. 

Vi har ligget på ca. 1260 moh. Når vi er nede på 1000 moh.  så er vi under skydekket, og har en fin utsikt på fjellsletta her.

Vi går et par timer før vi er fremme, og heldigvis her er det ingen som åpner døra.

Nonstjønnbua er ei praktfull steinbu, og vi har gledet oss til å komme hit. Den er kledd med bord innvendig. Den har et lite vindu og er mørk innvendig. Stearinlysene jeg putta i sekken kom til nytte.

Vi pakker oss inn, fyrer opp i koia og får ristet opp dunsoveposene – slik at de får tørket helt. Etter en god real lunsj så har tåka letnet ute.

Vi tar en tur opp på Nontjønnkampen på 1309 moh. På vei opp har vi en fantastisk utsikt, vi ser vann og fjell om hverandre i høstens fargerikedrakt. Rett under toppen så letter en flokk på bortimot 30 ryper – et herlig skue.

På toppen lukter Bill fugl – han går i bånd når vi ikke er på jakt. Og jammen så flyr det opp en stegg når han får kommando om å gå frem. Jeg har kamera i hånda og tenker at nå får jeg noen fine bilder – men er jo kun en amatør og hadde glemt å svitsje vekk fra selvutløseren. 

Vi går forbi Nonstjønnan på vei tilbake til steinbua. Her sies det at det er bra med fisk.

Vel inne i bua så er det fortsatt glør i ovnen. Når oven durer bra igjen, steker vi lapper til kvelds. Kjempeenkelt å ha med ferdigblanding der enn kun tilsetter vann. Og så har vi jo igjen halve baggen med vin, så kvelden blir fin med mye skravling før vi kryper ned i soveposene.

Neste morgen er tåka tykk utenfor det lille vinduet. Vi har med ferdiglaget melblanding til brød. Med litt lunka vann i posen, og ca. 30 minutter i en varm sovepose – så er deigen klar til å stekes. Med syltetøy og kakao til blir det en bra frokost.

Vi pakker sekker, veden vi sagde og klyvde i går bæres inn. Til slutt vasker vi oss ut og setter snuta mot Liomseter. Vi har en drøy mil å gå på den ruta vi har valgt. Vi endra ruta fra å gå i terreng uten sti, til å følge merket sti. Det er trykt med Turistforeningens røde merker når tåka er tett.

Nå går vi i tåke hele veien ned. Etter ca. en kilometer kommer vi til et stikryss, og ser at det står fire personer der. Det er de fire tsjekkerne igjen. Vi snakker litt om fjellet. De har igjen vært tidligere oppe enn oss, og gått 10 kilometer! Vi går før dem, og setter opp et tempo som egentlig er litt for høyt når vi bærer tunge sekker på fjellet. Så når Bill tar stand og viser at det er fugl ved en myr – følger vi på. De fire karene går forbi, og vi kan nå slakke av på farten. Selv med tett tåke kan vi nyte høstens farger i naturen.

Vi kommer etter hvert nedenfor tåka.

Ved en bekk spiser vi lunsj. Brenneren vi har med er effektiv, og selv med rå fjellbjørk koker vannet kjapt.

Nå går ferden ned i den gylne bjørkeskogen og tilbake til utgangspunktet, Liomseter.

Takk for oss Gausdal vestfjell. Jeg har vært her før og kommer sikkert igjen. Dette er et flott terreng å ha med barn, både sommer og vinter. Gøy både med koier og telt. Flotte fiskevann, morsomme bekker å leke og bade i og lettgått terreng.

KART OVER OMRÅDET:

FAKABOKS GAUSDAL VESTFJELL, Kilde: gausdal-fjellstyre.no

Store deler av Gausdal Vestfjell er vernet etter naturmangfoldloven, enten som nasjonalpark, naturreservat eller landskapsvernområde. Det er egne verneforskrifter for de forskjellige områdene. Naturreservatene har det strengeste vernet.

Innenfor Gausdal Statsallmenning ligger store deler av Langsua nasjonalpak med omkringliggende verneområder. Vernet ble opprettet 11. mars 2011 og er en kraftig utvidelse av tidligere Ormtjernkampen nasjonalpark. Disse sammenhengende verneområdene strekker seg over sju kommuner og har et samlet areal på ca. 1000 km2.

Formålet med vernet er å ta vare på et stort sammenhengende og i det vesentligste urørt og villmarkspreget naturområde med mange sjeldne og sårbare arter

I en nasjonalpark er du naturens gjest. Kilde: gausdal-fjellstyre.no

  • Gå hvor du vil, på beina eller på ski.
  • Alt som har motor er i utgangspunktet forbudt
  • Rast hvor du vil, og overnatt gjerne i telt.
  • Rydd opp etter deg og ta med søpla hjem.
  • Du kan tenne bål, men husk det generelle bålbrenningsforbudet i skogsmark mellom 15. april og 15. september. Vis hensyn når du sanker ved.
  • Du kan plukke bær, matsopp og vanlige planter til eget bruk.
  • Vis hensyn til kulturminner, vegetasjon og dyreliv.
  • Ta ekstra hensyn i hekke og yngletida.
  • Benytt deg av mulighetene til jakt og fiske. Husk jakt-/fiskekort. Ikke bruk levende fisk som agn. Du må heller ikke ta med deg levende fisk fra et vassdrag til et annet.
  • Du kan ta med deg hund, men husk båndtvang i perioden fra 1. april til og med 1. oktober.

FAKTABOKS OM ÅPNE BUER. Kilde: gausdal-fjellstyre.no

Gausdal fjellstyre eier, og drifter 14 åpne buer i Gausdal vestfjell/Langsua nasjonalpark. Alle buene er utstyrt med kokekar, dekketøy, madrasser og ved. Du må selv ha med mat, sovepose, stearinlys/lampeolje, fyrstikker og dopapir Det går merkede stier til alle buene, og de fleste ligger i umiddelbar nærhet til gode fiskevann.

BRUK AV BUENE: I de første tre ukene av småviltjakta (15/9-5/10) er det mulig å leie buene. Resten av året står de åpne for fjellvandrere som trenger tak over hodet for rast eller overnatting. Ingen har fortrinnsrett til bua med mindre det er avtalt med fjellstyret på forhånd.

BETALING FOR BRUK AV BUENE: Overnatting: kr. 100,- pr pers/pr døgn (barn/ungdom under 18 år bor gratis) Dagsbesøk: Dagsbesøkende som bruker ved mm betaler et passende beløp. En betaler enten med VIPPS eller til bankkonto. Info om dette i buene og på nettet.