Venninnetur – en fin dag på Rokosjøen.

Et av målene med denne bloggen og instagramkontoen, @stuttreistnaturglede, er å inspirere andre til å glede seg over å være ute i naturen. Så da min barndomsvenninne, Hanne, sa at hun gjerne ville være med ut å padle – da var det bare å finne en dag det passet for oss begge. Og helst med sol og fint vær.

Både Hanne og jeg har hatt ungdomstiden i Løten. Og om sommeren syklet vi ofte til bygdas badeperle, Haverbekkvika ved Rokosjøen. Nå var det på tide at Hanne og fikk se mer av Rokosjøen. Jeg var spent på om hun ville like å padle og om hun ville synes at turen oppover Lillerokosjøen var så flott som jeg synes (se et tidligere blogginnlegg der jeg beskriver selve turen:)) .

Vi fant en flott dag i begynnelsen av oktober. Sol og et par varmegrader når vi dro ut tidlig formiddag. Jeg valgte å padle med den dobble packraften – den oppleves mye stødigere en en kano for en som skal padle for første gang. Pacraften ble blåst opp og vi fikk på oss flytevester og dro ut.

Sola varmet og når vi hadde padlet litt oppover kom vi og helt i le. Vi så flere ender på vei opp – mens de større fuglene som holder til her om sommeren nok hadde dratt sørover.

Smilet satt løst på begge, og Hanne sa at hun hadde det bra. Noen av bjørkene hadde begynt å skifte farge.

Etter å ha padlet rundt noen svinger så kommer vi inn i litt av Løtens villmark. Beveren hadde tatt på ny søle på hytta si og forsterket den med noen kvister. Denne dagen så skravlet vi nok for mye, så vi verken hørte eller så noe til dem.

Vi fortsatte helt opp der en elv kommer rennende inn, padlet så litt ned igjen – til der det kommer en liten bekk inn fra et tjern som ligger rett innenfor. Her gikk vi på land for å raste. Etter min mening er rast og mat viktig på tur, også korte turer, spesielt når man er flere. Vi fyrte opp stormkjøkkenet, og nøt en kakao og en kaffe. Jeg blir nok aldri gammel nok for å drikke kaffe, så når alle andre tar kaffe på tur, holder jeg meg hovedsaklig til kakao. Hanne hadde med ferske boller – nam!

Vi pakket sammen og padlet nedover mot plassen vi hadde parkert bilen.


En flott tur nærmet seg slutten – og så var jo spørsmålet; var målet nådd. Syntes Hanne at der var gøy å padle og stas å være ute i naturen? Og jadda, hun føle at det å padle i pacraften var stødig og trygt – og GØY. Hun blir gjerne med igjen. Så til våren så skal vi finne en ny dag vi kan padle sammen. Og før den tid så får jeg nok henne med ut på ski og:)

Fornøyde padlere på #stuttreistfriluftsliv og #stuttreistnaturglede.

Takk for turen, Hanne!

Et fargesprakende eventyr i Gaustdal vestfjell.

Mandag kveld i uke 39. Har tre-fire dager til fridisposisjon. Hva hadde vært bedre enn en tur på fjellet? Ingen ting egentlig. Siden elgjakta starter onsdag i denne uka så ønsket jeg meg opp på høyfjellet. Så etter noen timer med kart og gode råd fra pappa som har gått det meste av fjell i sør og midt Norge så falt valget på Gausdal vestfjell.

Det å dra på tur alene er fint, men enda finere å ha med noen. Bill, en Irsk setter gutt på 8 år er alltid klar. Jeg ringer ei venninne, Monika, som jeg vet har fri de neste dagene og hun er med. Vi må begge ordne litt med barn og menn, men er klare morgenen etter. Vi møtes rett utenfor Lillehammer kl. 10 og kjører de siste milene sammen inn til Liomseter, en betjent DNT hytte. Her parkerer vi bilen og får på fjellstøvler og sekker, og legger i vei inn i Langsua Nasjonalpark.

Vi skal på denne turen gå for det meste på merkede stier. De første kilometerne er det myr og bjørkeskog. Så stiger det noe oppover og vi er på snaufjellet. Det er fint å sette seg ned å skue utover et gyllent landskap – naturen har pyntet seg i den fineste stas. Yr hadde lovet oss sol denne dagen, men vi ser kun blå himmel bak fjellene i nord. Men med 8 grader celsius, null vind og et høyt skydekke, så kan vi ikke ha det bedre. Vi på to bein bærer ca. 20 kg hver, mens Bill bærer kløv. Det er godt å ta av sekkene noen minutter, og fylle på med vann og litt sjokolade.  Vi går i tynne fjellbukser og har tynn ull på overkroppen. Dette er perfekt når vi går, og litt kaldt når vi stopper.

Vi har valgt en rute som er lettgått. Denne dagen går vi for det meste på ca. 1000 moh. Etter en stund så kommer vi forbi ei bjørk som står helt alene i all sin høstprakt. Denne måtte vi stoppe opp å beundre, og fundere på hva som gjorde at denne klarte å vokse akkurat der!

Oppe på fjellet var det helt vindstille og en så fin stillhet – nesten uvirkelig. Det å gå i ro, bare se og ikke høre noe bør alle prøve. Og så er det deilig når lyden av en sildrene fjellbekk kommer.

Første ordentlige rast tok vi ved Fossbekkbua. Her i området er det mange åpne buer/koier som Gausdal fjellstyre har. En kan overnatte i disse for 100 kr natta per person. De er meget velholdte og rene. Både de som har ansvaret for dem og de som benytter seg av dem gjør en god jobb.

Vi har på denne turen ikke tatt med vanlig primus eller stormkjøkken som går på gass. Jeg har fått i gave en primuslignende dings, som en fyrer opp med «småved». Denne er designet slik at varmen også lader opp et batteri som kan benyttes til en ekstern lyskilde eller å lade opp mobilen. Effekten på denne var bra, så lenge enn husker å mate på med drivstoff. Vannkjelen kokte kjapt, og så stekte vi wienerpølser. Og ja, stekte wienerpølser er kjempegodt – det bør du prøve. Alle tre delte pølsene broderlig. Vi hadde med oss brus, vi var litt usikre på å drikke vann som ikke var kokt. Denne sommeren og høsten har det vært mye harepest i Innlandet.

Så gikk ferden videre, vi skulle gå inn til Langsubua.

Vi håpet at det ikke var noen som var der. I jakta på høsten har jegere førsterett til buene. Vi hadde tatt med telt, men hadde mest lyst til å bruke de fine buene. Den siste timen før vi kom frem så kunne vi se bua, og så langt hadde vi ikke sett et menneske på turen. Vi var ved vannet rett under bua da vi så tre jegere og to Gordon settere som var på jakt. De hadde leid bua denne uka.

Vi hadde fortsatt et par timer med dagslys, så vi fortsatte mot Vesterheimsbua. Dette er en liten koie, og akkurat perfekt for to tobeinte og en firbeint. Vi kommer rundt en liten topp og kan se bua. Ingen røyk eller tegn til noen der. Når vi er ca 10 meter fra døra, så går den opp og det viser seg at det er fire karer fra Tsjekkia som akkurat har kommet inn der.

Vi går da litt lenger opp, der ligger det en steinbu som ser kjempefin ut, på utsiden. Det er en brisk der inne, men veldig glissent og helt bløtt jordgulv.

Vi velger å slå opp teltet. Monika gjør det, mens jeg går ned til bua for å høre om det er greit at vi henter litt ved til et bål. Når en benytter seg av ved eller bruker buene kun på dagen kan enn vippse et passende beløp til fjellstyret. Det er supert hvis en ønsker et bål på snaufjellet!

Etter litt frem og tilbake så forstod tsjekkerne etter hvert at det var ved jeg spurte om, ikke fyrstikker og tenneveske. Men de insisterte på å sage og kløve veden – skikkelige gentlemen. Bill fikk og noen nye kompiser. Jeg fikk fylt opp en pose og trasket fornøyd opp. Monika var ferdig med telte og vi la sakene inn, for nå begynte det å bli rått ute. Stillongser, luer, tykke ullgensere, tørre sokker, campsko og boblejakker kom på, før vi kunne sette oss ved bålet og spise. Bålet ble fyrt opp i en gammel bålplass. Tørrmat er godt etter en lang dag i fjellet. Vår ble bløtt opp med varmt vann, mens Bill tok sin mat knusktørr.

Bill er sliten og kald, så han får pakke seg inn i en fjellduk. Vi tobeinte nyter bålet og utsikten frem til det er bekmørkt og vi ikke har noe ved igjen. Og ja, vi har båret med oss en rødvin – de små posene på 1,5 liter er helt perfekt til en tredagers tur.

Det å krype ned i en god og varm sovepose etter en lang dag i fjellet er helt ubeskrivelig, og ikke minst med et godt liggeunderlag slik som det jeg har. Men når vi kom inn i teltet var dette flatt. Heldigvis hadde vi litt lim og gaffateip, og etter at hullet var lokalisert og tettet ble det en god natts søvn.

Tidlig på morgenen så kom Steggen og vi hørte han kakle. Og vi hørte mange vingeslag, det var nok flere ryper der. Men vi hørte og lyden av litt regn på teltduken. Vi som hadde håpet på sol, slik det hadde stått i værmeldingen.

Når vi kryper ut av teltet kl 0900 – ja vi sovna igjen –  så er tåka så tykk at vi ikke ser ned på hytta. Bill han tar en tur ned til sine nye venner, de er alt klare til å gå videre. Vi pakker ned og går ned til hytta.  Der er det varmt. Telt og soveposer som har kommet inntil teltduken tørker mens vi spiser frokost. Vi ser på værmeldingen at tåka skal lette nærmere klokka 11, så vi tar det med ro. Og jammen får vi et glimt av blå himmel og sola klokka 11.  Fem minutter med sol før tåka kom og la seg tykk om toppene igjen.

Vi bestemmer oss for ikke å gå over de to planlagte toppene, Søndre og Nordre Langsula. De er på over 1500 moh. og med bratte fjellsider. Vi går tilbake til Langsubua og følger en sti videre til Nonstjønnbua. 

Vi har ligget på ca. 1260 moh. Når vi er nede på 1000 moh.  så er vi under skydekket, og har en fin utsikt på fjellsletta her.

Vi går et par timer før vi er fremme, og heldigvis her er det ingen som åpner døra.

Nonstjønnbua er ei praktfull steinbu, og vi har gledet oss til å komme hit. Den er kledd med bord innvendig. Den har et lite vindu og er mørk innvendig. Stearinlysene jeg putta i sekken kom til nytte.

Vi pakker oss inn, fyrer opp i koia og får ristet opp dunsoveposene – slik at de får tørket helt. Etter en god real lunsj så har tåka letnet ute.

Vi tar en tur opp på Nontjønnkampen på 1309 moh. På vei opp har vi en fantastisk utsikt, vi ser vann og fjell om hverandre i høstens fargerikedrakt. Rett under toppen så letter en flokk på bortimot 30 ryper – et herlig skue.

På toppen lukter Bill fugl – han går i bånd når vi ikke er på jakt. Og jammen så flyr det opp en stegg når han får kommando om å gå frem. Jeg har kamera i hånda og tenker at nå får jeg noen fine bilder – men er jo kun en amatør og hadde glemt å svitsje vekk fra selvutløseren. 

Vi går forbi Nonstjønnan på vei tilbake til steinbua. Her sies det at det er bra med fisk.

Vel inne i bua så er det fortsatt glør i ovnen. Når oven durer bra igjen, steker vi lapper til kvelds. Kjempeenkelt å ha med ferdigblanding der enn kun tilsetter vann. Og så har vi jo igjen halve baggen med vin, så kvelden blir fin med mye skravling før vi kryper ned i soveposene.

Neste morgen er tåka tykk utenfor det lille vinduet. Vi har med ferdiglaget melblanding til brød. Med litt lunka vann i posen, og ca. 30 minutter i en varm sovepose – så er deigen klar til å stekes. Med syltetøy og kakao til blir det en bra frokost.

Vi pakker sekker, veden vi sagde og klyvde i går bæres inn. Til slutt vasker vi oss ut og setter snuta mot Liomseter. Vi har en drøy mil å gå på den ruta vi har valgt. Vi endra ruta fra å gå i terreng uten sti, til å følge merket sti. Det er trykt med Turistforeningens røde merker når tåka er tett.

Nå går vi i tåke hele veien ned. Etter ca. en kilometer kommer vi til et stikryss, og ser at det står fire personer der. Det er de fire tsjekkerne igjen. Vi snakker litt om fjellet. De har igjen vært tidligere oppe enn oss, og gått 10 kilometer! Vi går før dem, og setter opp et tempo som egentlig er litt for høyt når vi bærer tunge sekker på fjellet. Så når Bill tar stand og viser at det er fugl ved en myr – følger vi på. De fire karene går forbi, og vi kan nå slakke av på farten. Selv med tett tåke kan vi nyte høstens farger i naturen.

Vi kommer etter hvert nedenfor tåka.

Ved en bekk spiser vi lunsj. Brenneren vi har med er effektiv, og selv med rå fjellbjørk koker vannet kjapt.

Nå går ferden ned i den gylne bjørkeskogen og tilbake til utgangspunktet, Liomseter.

Takk for oss Gausdal vestfjell. Jeg har vært her før og kommer sikkert igjen. Dette er et flott terreng å ha med barn, både sommer og vinter. Gøy både med koier og telt. Flotte fiskevann, morsomme bekker å leke og bade i og lettgått terreng.

KART OVER OMRÅDET:

FAKABOKS GAUSDAL VESTFJELL, Kilde: gausdal-fjellstyre.no

Store deler av Gausdal Vestfjell er vernet etter naturmangfoldloven, enten som nasjonalpark, naturreservat eller landskapsvernområde. Det er egne verneforskrifter for de forskjellige områdene. Naturreservatene har det strengeste vernet.

Innenfor Gausdal Statsallmenning ligger store deler av Langsua nasjonalpak med omkringliggende verneområder. Vernet ble opprettet 11. mars 2011 og er en kraftig utvidelse av tidligere Ormtjernkampen nasjonalpark. Disse sammenhengende verneområdene strekker seg over sju kommuner og har et samlet areal på ca. 1000 km2.

Formålet med vernet er å ta vare på et stort sammenhengende og i det vesentligste urørt og villmarkspreget naturområde med mange sjeldne og sårbare arter

I en nasjonalpark er du naturens gjest. Kilde: gausdal-fjellstyre.no

  • Gå hvor du vil, på beina eller på ski.
  • Alt som har motor er i utgangspunktet forbudt
  • Rast hvor du vil, og overnatt gjerne i telt.
  • Rydd opp etter deg og ta med søpla hjem.
  • Du kan tenne bål, men husk det generelle bålbrenningsforbudet i skogsmark mellom 15. april og 15. september. Vis hensyn når du sanker ved.
  • Du kan plukke bær, matsopp og vanlige planter til eget bruk.
  • Vis hensyn til kulturminner, vegetasjon og dyreliv.
  • Ta ekstra hensyn i hekke og yngletida.
  • Benytt deg av mulighetene til jakt og fiske. Husk jakt-/fiskekort. Ikke bruk levende fisk som agn. Du må heller ikke ta med deg levende fisk fra et vassdrag til et annet.
  • Du kan ta med deg hund, men husk båndtvang i perioden fra 1. april til og med 1. oktober.

FAKTABOKS OM ÅPNE BUER. Kilde: gausdal-fjellstyre.no

Gausdal fjellstyre eier, og drifter 14 åpne buer i Gausdal vestfjell/Langsua nasjonalpark. Alle buene er utstyrt med kokekar, dekketøy, madrasser og ved. Du må selv ha med mat, sovepose, stearinlys/lampeolje, fyrstikker og dopapir Det går merkede stier til alle buene, og de fleste ligger i umiddelbar nærhet til gode fiskevann.

BRUK AV BUENE: I de første tre ukene av småviltjakta (15/9-5/10) er det mulig å leie buene. Resten av året står de åpne for fjellvandrere som trenger tak over hodet for rast eller overnatting. Ingen har fortrinnsrett til bua med mindre det er avtalt med fjellstyret på forhånd.

BETALING FOR BRUK AV BUENE: Overnatting: kr. 100,- pr pers/pr døgn (barn/ungdom under 18 år bor gratis) Dagsbesøk: Dagsbesøkende som bruker ved mm betaler et passende beløp. En betaler enten med VIPPS eller til bankkonto. Info om dette i buene og på nettet.

Høstens første snø på Løtenfjellet – en forsmak på vinteren!

Fredag 4. oktober 2019, jeg hadde en avtale med en av mine største inspirasjonskilder til å være ute og bedrive friluftsliv -min pappa! Han har fra sin ungdom og opp til en alder av over 70 år gått i de fleste fjellområder i sør – og østnorge. Men etter å ha bodd i Løten i snart 40 år, så hadde han enda ikke vært på Løtens høyeste topp, Gitvola. Så i dag hadde vi en avtale om å gå i det området i Løtenfjellet.

Vi parkerte bilen ved seterene rett under Gitvola, Løtens høyeste topp. Det er lettskyet vær – og sole titter ofte frem. Dette er et sted som har mye historie rundt seg mht hekser, ritualer, forfølgelse og heksebrenning.

Det hadde regnet nede i bygda dagen før, og vi hadde sett opp mot høyden at det var litt hvit. Og når vi kom opp var det ca 6 cm med SNØ. Helt herlig med en forsmak på vinteren, og de aktiviteter som hører med der.

Når en kommer litt opp fra parkeringsplassen er utsikten ned mot Yknsjøen og over mot Nordhuet flott.

Vi har med oss Bill og Mira – begge Irske settere. De er helt i ekstase når vi kommer litt opp i lia. de ruller rundt og baser i snøen.

Det er ikke frost i bakken – og i stien så blir det ganske gjørmete under snøen – men fint og lyst med snø. Skogen vi går i er en meget gammel granskog. Om våren og sommeren er det en fin grønnfarge her, nå hvit og noen fargerike blader. Her bruker trærne mange år på og leve – og minst like mange år på å dø.

Vi kommer opp på myrdragene, her er det spor etter fugl – tipper Orrfugel og spesielt Bill er ivrig.

Vi nærmer oss toppen, der det er et tårn og under det en liten hytte der en kan fyre opp og varme seg på kalde dager. På en klardag så er det flott utsikt fra dette punktet.

Det er satt opp en minneplakket til minne om de som ble forfulgt og henrettet her, i hekseprosessene på 1500 og 1600 tallet.

Planen nå var egentlig å gå en rundtur, nedenom en fin DNT hytte, Snippkoia, i skogen rett nedenfor. Og etterpå forbi en stein, Torshovgråen som er en flytteblokk som har vært knyttet til folketro rundt hekseprosessene og ondskapen selv i området. En ting med steinen som forsterket denne folketroen er et hull på toppen som alltid er fylt med vann – nå i moderne tid vet vi den naturlige forklaringen på dette.

Men pga snøen og litt vondt å se stien – så valgte vi å gå ned igjen samme vei. Vi får ta med oss mere av området en annen gang. Det er jo ikke langt unna.

Når turen ble litt kortere en planlagt, så bar vi maten og veden ned igjen. I skogen opp langs ved grusveien hadde vi sett at de drev med tømmerdrift. Nå kom vi akkurat ned dit, når en svær tømmerbil hadde rigget seg til for å laste opp tømmer. Vi hadde ikke annet å gjøre en å vente ca 30 minutter. Det gjorde at veden kom til nytte, og vi gikk opp til en myr rett ved veien og fikk kokt oss vann til kakao:)

Når vi hadde nytt kakaoen, så var det på tide å komme seg hjem.

Takk pappa for at jeg fikk tatt deg med et sted i skog og mark du ikke hadde gått før!

(Ps, grunnen til at han ikke har vært der er at det ikke er noen gode fiskevann på denne delen av Hedmarksvidda. )

Gitvola, kilde Wikipedia

Gitvola er et fjell på Hedmarksvidda, helt nord i Løten kommune. Toppen danner grensepunkt mot Åmot kommune, og er er det høyeste punktet i Løten kommune. Et område på nordvestsiden av fjellet, er vurdert som en svært viktig forekomst av gammel granskog. Gitvola var i tidligere tider kjent som det lokale Bloksberg. 

Høyde over haver: 852 m

Andre navn: Gjetholen

Ingeborg Knutsdatter ble som en av de siste i 1625 dømt og brent på bål, etter anklager om hekseri og blant annet å ha ridd på ei geit til Gitvola.

Fra informasjonstavle ved Gitvola

Høsttur i Mosjømarka

Mosjømarka i Løten er et av mine favoritt tursteder i alle de fire årstidene. Her er det flere små tjern som en kan bade i om sommeren og gå på skøyter tidlig vinter før snøen kommer. Herlige skiturer på vinteren, fugleleik om våren og på høsten nyte de fine fargene og se på alle fuglene som samler seg før de reiser videre.

Søndag 22. september 2019 våknet jeg opp til en fantastisk solfylt høstdag. Gutta hjemme ville ut på motorsykkeltur, og jeg planla en padletur. Rett før jeg skulle ta kajakken opp på bilen ringte lillesøsteren min, Marie. Hun ville ut på gåtur, og ha med seg den lille datteren sin på 1,5 år. Jeg var ikke vond å be om å bli med. Niste og fyrstikker var pakket – måtte bare flytte det over fra en vanntett bag til en sekk. Så var jeg klar. Vi avtalte å møtes på en skogsbilvei i Mosjømarka.

Bill, min 8 år gamle Irsk setter fikk bli med. Han lå egentlig litt molefunken i senga si på kjøkkenet. Han hadde fått beskjed om at han måtte være hjemme. Men når vanntett bag ble byttet ut med sekk – var han klar!

Marie hadde med seg lille M på 1,5 år, som satt i bæremeis. Pino, en sort liten dachs, som er Marie sin er med og pappa sin Mira, også en Irsk setter får være med.

Vi går innover i marka. planen er å gå utenfor stiene og forbi 3-4 småtjern. Så kan vi velge om vi går videre i myra, eller tar stien tilbake til bilene.

Når vi kommer ut på ei mye så må vi stoppe første gang, selv seint i september så er det varmt. Over 20 grader og herlig sol. Bukser brettes opp og jakker pakkes ned før vi går videre. Bikkjene er glade og hopper og spretter rundt.

Midt i ei stor myr så er det en fin steinformasjon som isen har satt igjen for lenge siden. Der stopper vi slik at M får klatret og lekt litt. Vi voksne må og leke litt.

Med en prolaps i ryggen, holder det å hoppe ned fra denne høyda:)
Isen har lagt igjen steiner flere steder i Mosjømarka. denne er også delt i 2. Hyggelig å bli sett opp til av og til:)

Bill lukter fugl.

Så settes bæremeis og sekk på ryggen igjen, og vi fortsetter innover den store myra. Foran oss tar Bill stand. og på beskjed om å gå frem – så letter det 3 røyer. Bill får beskjed om å sette seg. Og vente til fuglene er fløyet. Han ser litt på meg, som om han vil si; Hvorfor jakter du ikke…. Det er det beste han vet om.

Vi går nå i Taigaen, et barskogsbelte som går rundt jorda. Taigaen sies å starte i Løten, ved Ånestadskrysset. Mange har kjørt forbi dette krysset i Løten, ved Myklegard.

Bill, tjern og vi er i Taigaen.

Rolf Jacobsens dikt: Tanker ved ÅnestadkryssetSkogguden

Pan, han med fløytespillet i trærne,
finner vi ham på Hedemarken? Tror ikke det.
Prøv lenger øst.
Bortafor Ånestadkrysset, der langskogene tar til.
Gjennom Elverum og Trysil helt til Botniska viken
kan du høre sangen i trekronene, lyden
med eventyr i.
For ved Ånestadkrysset i Løten begynner taigaen.
(Visste du det?) Det euro-asiatiske barskog-beltet,
jordklodens grønne skjerf rundt halsen.
Som ikke ender før i Stillehavets bølger,
ved Vladivostok.
Tenk over det, neste gang du ser elgskiltene,
at nå er det treskygge, skogsfugl og maur halve
jordkloden rundt. Pans rike. Vårsøget i trekronene.
Lengselsfullt, ofte hissende. Det drar i deg.
Men her ved Mjøsa, i lyset fra innlandsfjorden
har vi en annen trollmann. Fargenes Maestro.
Han med paletten og tubene. Og nå ved påsketider, når
dette skrives, står han klar til å klemme dem ut.
For vår og sommer. For det store fargeskiftet
over bygd og bakker.
Etter snehvitt bruker han grått og svart. Så lysegrønt
og slag i slag: Mørkegrønt og gult og gyllen silke.
Ingensteder i landet ses det så mektig som her, rundt
innlandshavet med det store lyset.
Så vi trives her. Selv uten Pan. Men det er ikke langt
til Ånestadkrysset heller. Fra farger til musikk.
Fra penselsstrøk til fløytespill i baret.
Men pass deg for elg.

Vi går forbi et lite tjern og over en høyde som har fått navn etter en sukkertopp. Så videre i myr. Vi har valgt å raste ved neste tjern. Der lager vi bål i en plass jeg ofte bruker. Restene fra sist høst er borte – det er ute på flytemyra rundt tjernet. I vårløsningen når tjernet går over sine vanlige bredder vaskes rester etter bål bort her.

Gir ro i sjelen!
Bill, Mira og Pino som en såvidt ser halen på (foran Marie) håper på å få lit mat de og! Marie og M venter og på mat og kakao!

Vi har med winerpølser som stekes – kjempegodt! og Koker vann og lager kakao. M spiser som bare det, etter å ha fått gått på en liten oppdagelsesferd først. Det er gøy å ha med små barn på tur, da må en ned på bakken og ser mange flotte pinner ol som en ellers ikke ville lagt merke til.

tranefjær.
M finner spennende ting nede i myra. Hun har og fått en blindpassasjer. En øyenstikker satte seg på ryggen.

Når vi er ferdige med å spise går vi videre. Når vi kommer til Rosettjernet kommer vi på en blåmerket løype. Vi velger å følge denne til bilen, vi har gått nok i bløt myr denne dagen! Hundene tas i bånd før vi kommer til stien – her er det større mulighet å treffe på folk.

Bill kunne nok tenkt seg å løpe i myra videre.

Stien går på tørre furumoer. Vi følger denne i ca. to km og er fremme ved bilen. I dag var bikkjene fornøyde med tre timer i marka og hoppe villig inn i burene. 10 minutter i bil så er vi hjemme. En flott #stuttreistnaturopplevelse og #stuttreistfriluftliv!

En helt vanlig tirsdag i slutten av August! Sol, kajakk og Rokosjøen.

Ute skinner sola, jeg har akkurat begynt å jobbe på hjemmekontoret. Og tanken i hodet kommer – skal… skal ikke… Jo, det med hjemmekontor er noe som gir meg en valgfrihet når jeg kan og vil gjøre ulike ting. Så ja, det ble skal! En helt vanlig tirsdag i august 2019.

Jeg tar på turklær, løfter kajakken opp på taket av bilen. Etter 10 minutters kjøring er jeg fremme ved startpunktet for turen, Rokosjøen. Dette er en naturperle i Løten, Hedmark. Her kan en gå turer rundt vannet, bade i vannet og være på vannet. Jeg er sikker på at du og har ulike naturperler innenfor kort rekkevidde fra ditt hjem, det er bare om å finne dem, bli kjent med dem og så bruke dem. Turen jeg skal padle har jeg tatt veldig mange ganger – men den er like fin hver gang, om det er sol eller regn – vår, sommer eller høst – alene eller sammen med andre – i kano, kajakk eller en annen båt. Hver tur blir unik.

Jeg padler ut fra Oset som binder hovedsjøen med Lille Rokosjøen. Etter ca 200 meter må en ut og dra kajakken over flytemyr. Det er kun på våren med høy vannstand det kan gå å padle rundt.

Jeg padler oppover Lillerokosjøen. Etter hvert så smalner vannet til og i bakgrunnen kan en se Rokkoberget. I dette partiet er det mye vannliljeblader og blomster, og ei gjedde plasker, kanskje litt irritert, rett foran båten.

Vannet bukter seg nesten som en elv, og rett foran meg kommer det noen kraftige trompetstøt, og et tranepar flyr opp fra myra.  Jeg padler forbi en holme som vi pleier å spise på hvis det er med barn på padleturen. Denne gangen padler jeg rett forbi, og videre forbi noen hytter. Rundt neste sving – så ligger et svanepar midt i vannet. De er mektige der de løper på vannet og flyr opp. Nå er jeg inn i den trolske og fineste delen av denne sjøen.

Etter et par svinger til så padler jeg forbi en stor beverhytte, på baksiden så ser en at det er aktivitet der – fotspor som både går opp og ned av vannet. Videre oppover så ser en og godt stiene til beveren – samt spor etter andre dyr.

I dette området som jeg har kommet inn i her, er det hovedsakelig furuskog, mens kantene rundt vannet har en helt fantastisk grønnfarge på sivet. Det er i dette området jeg oftest ser andre dyr enn fugler. For to år siden stod en elg og spiste av vannplantene. Med rett vinddrag så satt jeg lenge å så på den, men når jeg prøvde å lirke opp kamera – da stakk den. Nå er det kun igjen et par svinger før jeg er helt øverst i Lille Rokosjøen. En fantastisk fin plass, det er som om at himmelen åpner seg når trærne ikke vokser så tett på vannet. Her sitter jeg stille å bare nyter naturen med lydene fra bekken som renner inn og fuglene som synger.

Turen hjemover er like magisk, og når du kommer motsatt vei så blir alt på en ny måte.

Og med denne #stuttreistnaturglede og #nærfriluftsliv turen og ny energi, så er det bare å feste kajakken på biltaket. Komme seg hjem og jobbe.

Området:

Rokosjøen (kilde: Wikipedia)

  • Rokosjøen er en innsjø som ligger i Løten kommune i Hedmark, med en liten bit i Elverum kommune. Sjøen består av to deler, Rokosjøen og Vesle Rokosjøen. Vesle Rokosjøen er et fuglereservat hvor det ikke er tillatt med bruk av påhengsmotor. Rokosjøen er en sjø omgitt av mye myr, og er derfor et myrvann.
  • Høyde over havet ved overflaten215 m
  • Område4,03 km²
  • Strandlengde28,88 km
  • Dybde17 m (maks)

Utstyr:

  • Båt: På denne turen ble det benyttet en helt ordinær havkajakk. Du trenger ikke ha en selv for å padle – melder du deg inn i en padleklubb – er det mange som låner ut gratis til medlemmer. Det er lurt å ha et padlekurs mht sikkerhet. Har du lyst på egen padlebåt – men ikke plass til en kajakk – den tar jo litt plass, er en packraft et alternativ. Packraften tar liten plass og veier mindre. I forrige blogginnlegg beskrev bruk av  denne type båt nærmer.
  • Flytevest er et must mht sikkerhet.
  •  Og en god padleåre er lurt. Pga en skade i skulder og håndledd må jeg ha en som er lett og tynn i skaftet. På lengre turer og turer jeg er lenger fra land er det alltid med en reserveåre, samt pumpe til å få ut vann hvis en er så uheldig å gå rundt og et klesskift pakket i vanntett pose.

Friluftsliv og villmark i Løten. Med packraft og telt.

I værmeldingen for onsdag 4. september 2019 var det meldt mye regn, og natta til torsdag 5. september enda mer regn! Torsdagen derimot skulle bli fin og noe sol. Det som var bra var at det skulle ikke blåse noe særlig. Datoene for turen var satt for lenge siden. Monika, ei venninne, skulle komme opp tidlig onsdag morgen. Hun kom og vi dro ut i villmarka. Jeg er sikker på at du som leser dette også kan finne områder i nærheten av der du bor som gir villmarksfølelse. Da ligger alt til rette for en miniekspedisjon!

fra Norgeskart.no

Jeg har i lengre tid hatt lyst til å prøve meg gjennom et lite vassdrag her i distriktet jeg bor. Vassdraget går gjennom kommunene Løten og Våler. Jeg har padlet i vannene, men aldri bekkene som binder dem sammen. På kartet så ser en partier som ser bra ut for padling, men også partier hvor en må ut av båten. Nåsom vi skal ut på tur har det kommet så mye regn at det skulle være bra vannføring, og igjen større mulighet til å padle mest mulig. Vassdraget er ikke så langt, ca. 16 km, men vi tar det over to dager og får en overnatting ute. På denne turen velger vi å padle i packraft, den er lett, noe som er en fordel siden vi regner med å måtte bære litt, samt at den sklir letter over en del steiner i stryk enn kajakker.

Båtene og sekkene puttes inn i den ene bilen, og vi kjører av gårde. Forbi Rokosjøen som er en av mine favorittplasser å padle her i Løten, og oppover Skogbygda. Og ja, navnet bæres med rette – det er mye skog. Det er en bomvei når vi kommer opp. Vi kjører ned til Solbergsvika i Stor Bronken. Her setter vi igjen den ene bilen, og kjører videre til Sætersjøen. Bilen parkeres, og etter å ha blåst opp packraftene – noe som tar oss ca fem minutter med de effektive blåsebaggene – festes sekkene og vi padler av gårde. Vi er så heldige at regnværet lar vente på seg, det er fint å få en tørr start. Det er ikke mer enn ca. 7˚ C og det er bra å ha startet sesongen for ullundertøy under vanntette klær.

Det er flott å komme i gang, det går fort over den første sjøen. Vi kommer inn i en smal kanal som tar oss over til neste sjø. Her er det fint – nå kom villmarksfølelsen.  Det ligger noen hytter her ved Sætersjøene. Når vi kommer til enden av denne sjøen skal vi ifølge kartet ha noen flotte strekninger foran oss nedover elva – og virkeligheten svikter ikke.  Elva bukter seg innover og den høye vannstanden gjør at det er litt strøm i den, noe som på de smale partiene gir litt fart til båtene. 

Vi kommer til Damkoia, her er det rester fra en gammel demning fra den tid de drev med tømmerfløting her (Kilde; Anno Norskskogmuseum). For første gang på denne ekspedisjonen må vi ut av båtene. Vi bærer dem over demningen og kan padle videre i Sætersjødammen. Hele veien har det vært mye spor etter bever, og her ser vi den første beverhytta på turen.  Nå føler vi at vi er i villmarka der vi padler; elva bukter seg rolig gjennom myr og barskog. Det er noen bjørketrær, som beveren har forsynt seg grovt av.

Rett før vi padler ut i Gjeddtjernet så blir den synlige delen av elva veldig smal – samtidig er det mye vann i hele myra. Her må vi opp av båtene igjen og dra packraftene ca 20 meter. Det er fint og åpent når vi padler over tjernet, og vi skulle ønsket at det kom en elg travene over myra…. Men vi får et øyeblikk med sol, og fortsatt ikke noe regn. Det er litt smalt i elva ut av tjernet, men med litt kraftig dytting i myrkanten kommer vi oss igjennom. Etter ca. 250 meter så hører vi at det begynner å suse fra elva, og rundt neste sving fosser det litt. Jeg prøver meg utfor, og det går bra ca 20 meter, så sitter jeg fast på restene etter en gammel tredemning. Nå er det bare å gå ut av båten. Monica går ut før demningen.  De neste 300 meterne er det for lite vann til at vi kan sitte i båtene, selv om det sikkert går om våren. Derimot er det nok vann til at sekkene kan ligge i båtene og flyte nedover.

En bever har felt en stor bjørk over elva, så vi slipper båtene ned til den. En båt stopper fint og det er bare å løfte den over, mens den andre båten setter seg fast under på den andre siden av elva. Bjørka ligge stødig og Monika balanserer over og får båten løs.

Nå er det kun et par store steiner vi må få båtene over, og så er vi i enden av Vetle – Bronken. I denne sjøen så vi mange beverhytter, og håpet om å se beveren økte. Vi padlet over halve sjøen og går i land på en av øyene her.  Det har enda ikke begynt å regne. Vi bestemmer oss for å slå opp teltet før regnet kommer – siden det er meldt mye regn i løpet av kvelden og natta.

Vi setter tarpen opp over teltet.  Når alt er oppe så kjenner vi de første regndråpene. Vi setter oss under tarpen, foran teltet og fyrer opp stormkjøkkenet. Vannet koker og vi fyller opp i posene med tørket turmat. Mens denne godgjør seg så blir det kakao på en og kaffe på den andre. Og jammen blir det en kakao til på oss begge etterpå.

Lovverket sier at en ikke skal fyre bål ute før 15. september med unntak av der det åpenbart ikke kan medføre brann. Etter siste ukas regnvær et det bløtt ute, og ingen ting slår den roen en får ved å sitte å se inn i flammene, ute i mørket. Vi er på en øy, og det er lite ved her. Packraftene settes ut på vannet igjen, og vi padler til fastland. Her finner vi dødt trevirke av furu, noe lukter det tyri av – herlig. Med båtene fulle av ved kommer vi oss ut til øya. Men nå regner det bra. Vi legger veden under tarpen, og satser på at det skal letne utover kvelden – noe det ikke gjør.

Nå øker intensiteten i regnet, og det blåser noe opp. Vi har satt opp leir på lesiden på øya, og heldigvis snur ikke vinden. En fjellduk blir tatt frem og vi lager en vegg av denne, dette gjør at vi holder utstyr og sekker tørre.  Sjokoladen klarte vi å glemme hjemme, men en (plastikk)flaske vin er med. Vi tar et lite glass, eller egentlig kopp, ute under tarpen og bak fjellduken. Resten tar vi med inn i teltet. Det er herlig å ligge i varme soveposer, ha gode liggeunderlag og høre på regnet som trommer på tarpen. Det regner kraftig, og en kjapp tur ut for å tisse gjør enn kliss bløt. Jentesnakket går om alt; menn, barn og alt en kan tenke seg.  Rundt midnatt så blir det stille, kun regnets tromming som dysser oss i søvn.

Neste morgen våkner vi til strålende sol. Vi hopper opp. Og vi er jo på en øy så et morgenbad hører med,  vannet er mye varmere enn lufta en kjølig septembermorgen.   Vi tar på varmt ulltøy,  før vi  koker vann til te og kaffe, men viktigst av alt vi fyrer opp bål. Og ja, det er helt forsvarlig nå siden det er bløtt over alt!  Vi må kløve en del av veden fra i går for å få tørr ved å fyre opp med. Det er deilig å sitte å kjenne sola og bålet varme. Vi får og tørket bukser og jakker fra i går.

Vi har med poser med tørrvarer som er blandet ferdig til en brøddeig – fyller kun på med vann. Når gjæren har kommet i gang stekes brødet i panna på stormkjøkkenet. Egg og bacon hører med. Leieren pakkes ned og båtene lastes. Vi har fyrt bål i en gammel bålplass og skal ikke ha satt igjen noen spor.

Det er digg å ha på tørre ytterklær. Det har kommet noen skyer på himmelen når vi padler av gårde. Vi padler over Vetle – Bronken. Når vi kommer i land så er vi enige om å bære båtene de første par kilometerne på grunn av fall i elva og mange store steiner. Siden vi skal gå i tett skog deler av veien tar vi ut lufta av båtene og fester de på sekken. Første kilometeren går på vei, så tar vi inn på en sti og følger denne ned til et rolig parti av elva, Torpåa. Åa har blitt stor etter nattens regn og strømmer bra. Dette blir gøy, tenker jeg. Og har det litt travelt – fester ikke sekken på båten, og med en litt høy kant ned til elva så faller sekken ut i vannet… Heldigvis var reaksjonsevnen god og jeg fikk heist den opp. Kliss bløt utafor, men alt inni er pakket i vanntette poser…Vi må lese åa litt for å finne ut hvor det er dypt nok å padle, og beveren har laget en del feller nedover. Innimellom så vider elva ut og renner rolig. Siste strekket ned til Stor- Bronken så er det et stryk med en del store steiner. Her setter vi oss fast på noen av steinene. Men det er utrolig hva båtene tåler, og vi bare sklir over når vi tar ekstra i med årene. Når vi padler ut i innsjøen er vi begge enige om at når vi padler ut i sjøen at dette var skikkelig gøy. Klisjeen om at det er godt vi har ører, så ikke smilet går trill rundt hadde passet.

Regnet ble skrudd på igjen. Nå padler vi ut på en av øyene her, Karisholmen. Her er det satt opp en flott gapahuk og med regnvær er det godt å ha tak over hodet når vi skal lage lunsj. Vi kutter opp gulerøtter, chili, hvitløk og vårløk. Freser dette i smør, heller over en boks kokosmelk. Når gulerøttene er møre, tar vi i fisk (laks har vi med oss, siden vi ikke fisket på denne turen) og et par minutter seinere skalldyr. Det er veldig godt med suppe når det regner og kun er 6 ˚C. 

Nå er planen å padle rundt hele sjøen, før vi finner frem til bilen vi har satt igjen. Jeg kjente litt på at jeg kunne tenkt meg å dra rett hjem, men heldigvis så ønsket Monika som ikke har padlet her før å ta hele turen. Selv om det er en del hytter ved denne sjøen er det og en del kroker som virker uberørte. Beveren har vært aktiv rundt denne sjøen og, og turens største beverhytte ser vi i Bergsvika.

Til slutt padler vi inn i Solbergsvika og alt utstyr pakkes inn i bilen. En herlig miniekspedisjon i mitt nærmiljø, det eneste jeg angrer på er at jeg ikke har padlet hele vassdraget her før. Det er en tur som  passer fint for barn, så junior skal få være med neste gang.  Det kan hende at turen også utvides med å padle ut Bronkåa fra Store – Bronken og ned mot Glomma. Her er det nok flere steder en må bære med tanke på at en skal noen høydemeter ned. Gleder meg til neste tur!

INFO BÅL:

Deler av året er det forbudt å brenne, forbudet står i forskrift 17. desember 2015 nr. 1710 om brannforebygging, som ble satt i kraft 1. januar 2016. Forskriften åpner for at vi kan nyte bålets gleder også når det er bart på bakken, i § 3 står «Det er likevel tillatt å gjøre opp ild der det åpenbart ikke kan medføre brann». Unntaket gjelder for eksempel etablerte bålplasser og andre steder som er helt trygge. Er du i tvil er det bedre å stå over bålbrenningen. Kilde: Lovdata

INFO UTSTYR:

  • God sekk
  • Førstehjelpsutstyr
  • Backraft; Oppblåsbar båt i kraftig materiale.
  • Padleårer
  • Telt
  • Tarp
  • Soveposer og liggeunderlag
  • Stormkjøkken
  • Fyrstikker som er pakket tørt.
  • Vanntette oppbevaringsposer som alt er pakket i.
  • Tørt skift, ekstra viktig å ha tørt ullundertøy til natta. Lue.
  • Gode sko til å padle og gå i.
  • Mat: frysetørret mat til kvelds/middag.  Og en pose med lapper som en bare fyller på med vann – super kveldskos.
  •  Frokost: bake brød, egg og bacon.
  • Lunsj: fiskesuppe med nudler. Ta med det du vil av grønnsaker/urter. En boks med kokosmelk. Enten fang fisken selv eller ha med😊
  • Gjerne noe knask – alltid godt til kaffe/te.
  • Te/kaffe og annen drikke hvis du vil.